Ikke alle har en drøm
Lederartikkel fra utgave 6
Som liten drømte jeg først om å bli flyvertinne. Så skulle jeg drive en stor hestegård. Da jeg ble litt eldre, var jeg i mange, mange år utrolig frustrert over ikke å ha en plan for hva jeg skulle bruke livet mitt på. Tanken på å få barn føltes meningsfylt, og var noe jeg så for meg i fremtiden. Men i tillegg var det hele tiden «noe» der ute som jeg skulle vie meg til. Jeg måtte bare finne det først.
I jakten på denne drømmen har jeg søkt høyt og lavt. Reist jorda rundt og prøvd masse forskjellig, både innenfor utdanning, jobber og fritidsaktiviteter. Et av verktøyene jeg kom over, var boka The Artist’s Way av Julia Cameron. Når du googler den, må du love meg å holde sinnet åpent.
Noen ganger er drømmene våre så dypt begravet at vi må bruke mye tid på å grave. Det kan være både vondt og givende. Det vi blir fortalt som barn, gjør inntrykk. Som da jeg fikk høre at jeg ikke hadde noe særlig til sangstemme. I dag vet jeg at det å synge av full hals gir meg enorm glede. Om det så er alene i min egen stue.
Cameron tilbyr et 12-trinnsprogram som går ut på å skrelle av lagene med egne begrensninger. Teorien hennes er at vi må finne tilbake til vårt indre kunstnerbarn. Det er veldig gøy. Jeg har gått gjennom opplegget tre ganger, og oppdaget så mye nytt om meg selv hver gang. Ved hjelp av enkle spørsmål som «hvis jeg ikke var for gammel, ville jeg …» utforsker vi fryktene og motforestillingene våre.
Jeg er blitt mindre redd for hver gang jeg har gjennomgått programmet. Stegene mot en drøm føles kortere. Jeg er så glad for at jeg fant fram til drømmen om ALTSÅ. Akkurat den om å bli flyvertinne ble igjen i barndommen, men hestegård… kanskje hvis jeg tar programmet en gang til?
Ida Eliassen-Coker, sjefredaktør og grunnlegger