(+) Perfekt uperfekt

Publisert: 2. januar 202324. januar 2023

Fiolinist Catharina Chen har blitt hyllet på kjente scener over hele verden. Men den største magien oppstår når hun spiller for barn i en enkel gymsal. 

 

Tekst: CECILIE SKJERDAL
Foto: ASTRID WALLER

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ Utgave 10, vinter/vår 2022.

Helt nordøst i Oslo, i et naturskjønt område med et frynsete drabantby-rykte og lave boligpriser, står ei lita jente med fiolin og noteark inne i leiligheten. Ute faller snøfillene stille over grantrærne borte i skogkanten. Aller helst ville Catharina Chen vært ute og lekt med venninnene. «Snart,» lover pappa, som selv er fiolinist og spiller sammen med henne, time etter time.

– Én del av meg var i det veldig spissede vidunderbarn-miljøet, den andre delen likte å henge med ikke-musikere. Jeg har alltid følt meg litt splittet, for jeg har vært opptatt av å ha ett bein i hver verden, sier hun.

– Jeg kan huske at jeg var annerledes enn vennene mine. Ingen andre spilte fiolin. Ofte måtte jeg være inne og øve mens de var ute. Men som barn opplever man sin egen hverdag som det vanlige, og sannheten er at jeg har verdens beste barndomsminner fra Romsås. Der bodde barn fra hele verden, og vi hadde naturen tett på.

Hun gikk på skiskole rett utenfor stuevinduet. Trente turn i flere år. Som åtteåring fikk hun plass på det prestisjetunge musikkinstituttet Barratt Due, og ni år gammel mottok hun stående applaus på konserter og ble omtalt som Norges yngste klassisk-talent i aviser over hele landet.

– Én del av meg var i det veldig spissede vidunderbarn-miljøet, den andre delen likte å henge med ikke-musikere. Jeg har alltid følt meg litt splittet, for jeg har vært opptatt av å ha ett bein i hver verden, sier hun.

Rampelyset som komfortsone

– Helt fra jeg var liten, var det et race for å være den yngste, den første, den beste. Jeg kan nesten ikke huske alle stedene jeg har vært. Iblant spør folk meg om jeg har spilt der eller der, og så svarer jeg bare «ja, sikkert».

Allerede før hun ble tenåring, spilte Catharina konserter over hele Norge, dro på turné i Asia og mottok flere priser. Hun ble TV-kjendis og scenevant. Etter hvert spilte hun i store symfoniorkestre som Shanghai, Beverly Hills og Dallas, og reiste fra New Yorks Carnegie Hall til Shanghai Oriental Art Center til Mozarteum Grosser Saal i Salzburg. Det gikk slag i slag.

– Helt fra jeg var liten, var det et race for å være den yngste, den første, den beste. Jeg kan nesten ikke huske alle stedene jeg har vært. Iblant spør folk meg om jeg har spilt der eller der, og så svarer jeg bare «ja, sikkert».

Hun ler godt. Hun var et barn som ble fløyet fra sted til sted for å vise frem hvor flink hun var. Og hun likte det.

– Jeg ville gjerne gjøre alt riktig etter boka. Jeg øvde i timevis, søkte perfeksjon, og elsket å beherske vanskelige stykker og bli forgudet på scenen. Rampelyset ble min komfortsone. En gang var jeg med i et is-show på Arena di Verona der jeg hadde kostyme og ble heist opp mens kunstløperne danset på isen foran 15 000 tilskuere. Det var kanskje ikke det største musikalske øyeblikket mitt, men det var virkelig en once in a lifetime-opplevelse. Jeg elsker variasjon, og føler meg utrolig privilegert som har fått spille på mange fantastiske arenaer.

God kjemi

Etter å ha spilt seg inn som fagjuryens favoritt i Kjempesjansen på NRK, der hun vant rundt en halv million kroner, kunne 18-årige Catharina legge ut på en annen type reise. Hun skulle finne sin egen fiolin, den som skulle bli hennes faste følgesvenn i mange år fremover.

– Jeg var på auksjoner i London og Frankrike med pappa, dro rundt og prøvde ulike fioliner, lette etter en god match. Instrumenter er som mennesker, det må liksom være riktig kjemi. Det er så mange detaljer som må klaffe; det handler om størrelsen i forhold til kroppen din, om klangen, vil du ha en røff tone, en lys tone, en briljant tone? Med moderne instrumenter er det lett å produsere god lyd, for de gjør akkurat som du vil. Men de gir ingenting ekstra. Magien mangler. Til slutt kom jeg over en fransk Vuillaume fra 1859 som traff meg med én gang. Den hadde ligget alene i et skap i 40 år uten å bli spilt på. Så jeg måtte finne rette strenger, justere lydpinnen, finne riktig skulderstøtte, hakebrett og bue. Den var slett ikke perfekt, men jeg merket potensialet umiddelbart, og behøvde bare å spille den inn.

Noe helt annet var det da hun for noen år siden fikk låne en Stradivarius fra Leif Høegh Stiftelse.

– Da jeg åpnet kassen, ble jeg helt fortumlet. Et så vakkert instrument! Den er så nett, så fint avrundet, litt mindre enn min egen. Og den har en enorm personlighet! Jeg opplevde ingen kjemi sånn umiddelbart, og lyden var vanskelig å finne. Balansen manglet. Det var som om den sa til meg at «du trenger meg, men jeg trenger ikke deg». Den gjorde seg kostbar og jeg måtte jobbe hardt for å gjøre meg fortjent til den. Dessuten er den veldig sensitiv; hvis det er mange mennesker i et rom eller hvis luftfuktigheten endrer seg, forandrer treverket seg veldig fort. Den er som et levende vesen med en sterk personlighet og sjel, forteller hun.

 

Fra lidenskap til byrde

I dag er Catharina Chen førstekonsertmester i Operaorkesteret – også det en tittel der hun var tidenes yngste kvinnelige den gang hun ble utnevnt som 26-åring. Rollen innebærer å være en slags «lagkaptein» som holder tak i orkesteret i samarbeid med dirigenten, slik at alle musikerne fungerer sammen som en enhet. Hun må være både musikkfaglig meget dyktig, og en god leder og menneskekjenner.

– Jeg er en people pleaser. Men spillingen hadde gått fra å være lidenskap til å bli en byrde. Jeg følte meg utbrent. Måtte rett og slett legge fiolinen på hylla, reise bort og finne meg selv.

I mange år hadde Catharina samlet statuspoeng og CV-fyll. Hun gjorde unna en mastergrad i USA før hun fylte 25, ble løftet frem og hauset opp av musikkpedagoger, familien, media og konsertarrangører. Da hun ble bedt om å spille skolekonserter, var hun ikke spesielt interessert – hun var vant til å være solist på prestisjefylte scener med mange tusen betalende lyttere fra høykulturelle kretser.

– På den tiden var jeg lite ydmyk.  Jeg ville spille etter boka, være en av de store, bli forgudet. Målet var alltid å vise hvor flink jeg var.

Men en dag føltes alt plutselig tomt og meningsløst. Kanskje hadde følelsen kommet snikende. «Er dette det jeg vil?», tenkte hun stadig oftere. Selv om hun hadde jobbet hardt for det hun hadde oppnådd, begynte hun å lure på om det hadde utspring i henne selv, eller om hun bare gjorde det som mange rundt henne ville at hun skulle gjøre.

Hun møtte den berømte veggen.

– Jeg er en people pleaser. Men spillingen hadde gått fra å være lidenskap til å bli en byrde. Jeg følte meg utbrent. Måtte rett og slett legge fiolinen på hylla, reise bort og finne meg selv.

Hun tilbrakte tid i Afrika. Var på yoga-camp på Zanzibar. Gikk gjennom alle de store, eksistensielle spørsmålene.

– I løpet av det året innså jeg hva fiolinen gjør med meg, at den betyr så mye på så mange måter. Jeg er dyktig. Fiolinen er et kall. Den pausen var helt nødvendig, som et ledd i det å bli voksen. En prosess vi kanskje alle går gjennom. Et menneskes liv er en reise. Jeg er undrende og nysgjerrig, vil gjerne utvikle meg og liker ikke å hvile på laurbærene. Derfor er dette yrket perfekt, for man blir aldri utlært. Men i dag er fokuset mitt et helt annet når jeg spiller.

Magiske menneskemøter

Scenevante Catharina er fortsatt førstekonsertmester i Operaen. Men hun er ikke så fryktelig opptatt av å stå på de store scenene lenger. Hun spiller helst intimkonserter, gjerne i en gymsal eller i et fengsel.

Særlig når jeg spiller for barn, opplever jeg en slags indre expansion – at hjertet utvider seg. Det er helt magisk når jeg ser at musikken treffer noens følelser uten at de vet hva stykket heter, hvem som har skrevet det eller hva det betyr.

– Jeg har innsett at musikken min er et verktøy som forbinder meg som utøver med publikum. Vi kan dele noe unikt i øyeblikket, oppnå en menneskelig kontakt og skape magi. Særlig når jeg spiller for barn, opplever jeg en slags indre expansion – at hjertet utvider seg. Det er helt magisk når jeg ser at musikken treffer noens følelser uten at de vet hva stykket heter, hvem som har skrevet det eller hva det betyr. For hvem bryr seg? Det er vel ikke relevant om det er Beethoven-sonaten eller Mozart, hvis det berører?

Nå elsker hun å spille skolekonserter. Hun vil bringe klassisk musikk til de som kanskje ikke har råd til å gå i Operaen, de som ikke vanligvis blir eksponert for fiolinmusikk.

– Musikk taler til folk på veldig mange forskjellige måter. Målet mitt er å bidra med noe i samfunnet, gjøre noe godt for noen. Formidle klassisk musikk til de som virkelig trenger å høre klassisk musikk. Kanskje jeg kan klare å nå inn til noen som i utgangspunktet har fordommer mot denne typen musikk, og bidra til en slags åpenbaring. Det har blitt min hjertesak!

Programmene hun setter sammen, er mer lekne i dag. Hun kaller seg en rebell og liker å bryte de reglene hun tidligere elsket å mestre til fingerspissene.

– Man er så opptatt av regler innen klassisk musikk, så fokusert på å være korrekt og gjøre det som er riktig kutyme. Hvis du klapper mellom satsene, vil alle stirre på deg – men hvorfor er det tabu? Er reglene viktigere enn en naturlig menneskelig reaksjon? Det må man ta et oppgjør med! Musikk er jo musikk. Hvem er det som sier at man ikke kan blande barokk inn i for eksempel et pop-stykke?

Etter selvransakelsen for noen år siden er Catharina mer i kontakt med seg selv, og ikke minst med publikum.

– Tilbakemeldingene jeg får, er fantastiske. Før fikk jeg kommentarer om hvor flink jeg var. Nå får jeg i tillegg høre at programmet var spennende og morsomt. Tenåringsjenter kommer og forteller at de tenkte på bestemoren sin mens jeg spilte, små barn kan bli helt lyriske og si at de føler seg som vind mellom trærne og sånt – det er virkelig bare helt magisk å ha den nærkontakten og se dem i øynene når jeg spiller. Jeg ser at musikken min treffer dem.

Fiolinfri ferie

 Iblant tillater hun seg å ta helt fri i lange strekk. Ferie fra fiolinen. Det gjorde hun ikke tidligere – da måtte hun øve litt hver dag. Nå er livskvalitet blitt en viktig verdi. Hun legger ikke så store planer, men har begynt å ønske seg en egen familie. Hun vil reise mer, og på en helt annen måte enn før.

– Å være solist er fryktelig ensomt! Jeg kjenner mennesker over hele verden og har vært flere steder enn jeg kan huske, men møtene blir overfladiske. Ofte ser jeg bare hotellet, noen restauranter og de menneskene jeg treffer i forbindelse med konserten. Nå vil jeg reise uten instrument. Utforske mer. Få et bedre innblikk i stedene jeg besøker. Og ikke minst reise sammen med noen. En gang var jeg på en to-ukers turné i India via Rikskonsertene. Det var en annerledes type reise der vi musikerne ble knyttet tett sammen, og vi hadde litt ekstra tid på hvert sted. Det ga mersmak. Det er mye jeg har gått glipp av i livet, konstaterer hun.

– Å være solist er fryktelig ensomt! Jeg kjenner mennesker over hele verden og har vært flere steder enn jeg kan huske, men møtene blir overfladiske. Ofte ser jeg bare hotellet, noen restauranter og de menneskene jeg treffer i forbindelse med konserten.

 

I hverdagen lager hun plass til andre aktiviteter enn bare fiolinspilling; som å gå tur med hunden og trene. Tilbringe tid med familien.

– Vi er en ganske stor slekt som har nære bånd, og vi har våre tradisjoner med mye god, kinesisk mat, samtidig som vi for eksempel i jula spiser tradisjonell norsk julemat.

– Mamma og pappa er mine favorittmennesker. Virkelig. Jeg ser så opp til dem. De har en ekstremt høy arbeidsmoral, er superkreative, smarte, nysgjerrige, og de gir ikke opp. Alt det jeg har i dag – ingenting av det hadde skjedd uten dem.

 

– Mamma og pappa er mine favorittmennesker. Virkelig. Jeg ser så opp til dem. De har en ekstremt høy arbeidsmoral, er superkreative, smarte, nysgjerrige, og de gir ikke opp. Alt det jeg har i dag – ingenting av det hadde skjedd uten dem.

Catharina kaster et blikk rundt seg, slår takknemlig ut med armene, blunker et par ganger og vender blikket ut mot hagen i det sola skjærer gjennom de smårutete vinduene på den nye adressen.

– Oj, se så mye lys! Jeg elsker denne leiligheten, smiler hun.

Snøen ligger tykk over plenen her oppe i Holmenkollåsen. Her er hun tett på naturen og høyt over sentrumsgryta. Det minner faktisk om barndommen på Romsås.

 

CECILIE SKJERDAL er sosialantropolog og skribent på evig oppdagelsesferd. Hun elsker å reise, er en sann globalist og setter like stor pris på refleksjoner rundt livets store spørsmål som på gleden i hverdagens små detaljer.

ASTRID WALLER har jobbet som fotograf for en rekke norske aviser og magasiner. Hun elsker å ta bilde av folk, og er alltid på jakt etter å fange den ekte stemningen. Når hun ikke befinner seg bak kamera, inntar hun mer enn gjerne scenen som bassist i rockebandet Cocktail Slippers.