(+) Datter av Kárášjohka, mor til et fritt folk
Asta Mitkijá Balto har oppdratt en hel nasjon og vel så det med sin kjærlighetserklæring til samisk barneoppdragelse og sin kamp for samenes de-kolonisering.
Tekst: CECILIE SKJERDAL
Foto: ÁRVU/STINE MARJE VARS
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 8, sommer 2021.
Det var sensommer i Norges nest-største kommune, samefolkets hovedstad Kárášjohka. Elva buktet seg dovent gjennom landskapet og forbi gården Fárpenjárga, der Hans Balto med egne hender hadde bygget et hus av tømmer fra skogene ved foten av fjellet Báhkilvárri. Sola stod høyt, og bjørkeløvet var fortsatt grønt og saftig. Myggen var infernalsk.
På jordene ved familien Baltos småbruk var slekta samlet til slåttonn. Det var varmt, de hadde hesjet høy i flere timer, og alle var svette og slitne. Da Asta Mitkijá Baltos far, Hans, ga signal om at ungene kunne ta en pause, spratt de som våryre reinsdyrkalver ned mot elva for å bade. De kastet seg skrålende ut i det kalde vannet og svømte med vante tak over til den andre siden, der elvemeanderen hadde lagt igjen en bred, lys sandstrand.
Men så kom Astas mor, Máret, på at de ikke hadde nok brød til hele den hardtarbeidende storfamilien. Hun ropte til Asta.
– Du kan vel gå hjem og bake brød, så vi har til senere? Be din kusine Aud om å bli med deg.
– Men vi kan ikke bake brød, svarte Aud. Jentene var bare ni år gamle.
– Jo da, det klarer dere. Du har jo sett på når jeg baker brød, Asta.
Jentene løp hjem. De fant frem flere typer mel, blandet godt i en stor balje, la gjærklumpen i en liten bolle slik mamma pleide, kokte opp vann og rørte ut gjæren, før de eltet godt med små, men sterke hender.
Da slekta kom inn etter en lang dag på jordene, var huset fylt av en deilig brødduft og jentene smilte stolt til arbeidsfolket. Men mamma Máret skjønte at noe hadde gått galt. Brødene var flate og harde.
– Så godt det lukter, sa hun. – Det skal vel bli en råd med dette, bare vi får skåret dem opp. Neste gang kan dere jo huske at gjæren skal ha fingerlunkent vann.
Asta Mitkijá Balto ler en trillende latter, så de små sølvskålene på reinsdyrbrosja på brystet dingler.
Den samiske professoren, som tidlig ble politisk aktiv og har viet hele sitt liv til kampen for samisk språk, kultur og rettigheter, er særlig opptatt av å ivareta den samiske tenkemåten. Ideologien. Som i barneoppdragelsen.
Fyre opp bål i regnvær
– En av de viktigste verdiene i samisk tradisjon, er at ungene får prøve ut situasjoner selv og gjøre egne erfaringer, slik at de utvikler seg til å bli selvhjulpne, forteller hun.
– Foreldrene støtter dem alltid, også når de feiler. Tror du jeg noen gang glemte det med gjæren?
Hun ler igjen.
– Det handler om ansvarliggjøring. En rett til å handle på egen hånd, men også plikt til å gjøre ting selv – og ansvar for å lære å gjøre dem riktig.
Slik må det være når man lever tett på naturen. Når man jobber i primærnæringene og henter maten sin fra vidda. Man må kunne fyre opp bål i regnvær og vite hvordan man overlever alene i fjellet. Barna får tidlig kunnskap om området de vokser opp i. De lærer hvor man finner multer – for det avhenger av hvordan været har vært; om det har vært nordavind eller sønnavind, om sommeren har vært mild eller kald. De lærer å vise respekt for det naturen gir av ressurser. Man tar ikke mer enn man behøver. Når en ny laksesesong starter, skal fryseren være tom – overskudd er et tegn på at du ikke har delt naturgodene du har hentet opp av elva. I samisk tradisjon er det svært viktig å handle slik at du ikke forstyrrer naturens balanse.
«Barn skal trenes opp i å håndtere utfordringer uten å gi seg. Problemløsningsevnen må kunne overføres til steder og situasjoner som er helt annerledes fra der du vokste opp – den dagen du står overfor en utfordring midt i New York, da skal du kunne ta i bruk denne evnen.»
– Men det handler ikke bare om forholdet til naturen. Barn skal trenes opp i å håndtere utfordringer uten å gi seg. Problemløsningsevnen må kunne overføres til steder og situasjoner som er helt annerledes fra der du vokste opp – den dagen du står overfor en utfordring midt i New York, da skal du kunne ta i bruk denne evnen.
Salmer, joik og Internasjonalen
Et lite stykke fra hjemgården Fárpenjárga bodde en noe loslitt mann i et lite skur. Han var skitten, oppførte seg annerledes enn andre og beveget seg rart. En bygdeoriginal. Asta og søsknene fikk streng beskjed fra foreldrene om at dersom han dukket opp på døra når barna var hjemme alene, skulle han inviteres inn.
– Når det kommer folk til gårds, så serverer man noe. I alle fall en kopp kaffe. Foreldrene mine sa alltid at også han skulle få komme inn og få kaffe med en sukkertablett på tefatet.
Hun mener foreldrenes åpenhet har formet henne. Av dem lærte hun at alle mennesker er like mye verdt. Begge hadde flyktet til Sverige under krigen og var blitt kjent med mennesker som levde under helt andre vilkår enn dem selv. De hadde lært ferdigheter som ikke var så vanlige på Finnmarksvidda – som å sykle. Moren hadde sågar lært å sy hatter.
– Mine foreldres holdninger har betydd veldig mye for den jeg ble. Den lidenskapen jeg har hatt for å kjempe mot urett, den har jeg nok fått hjemmefra.
Astas far fungerte iblant som predikant i en læstadiansk forsamling. Men han var også sosialist. Og pragmatisk anlagt. Så selv om kirka mente at joik var syndig og hedensk, var hjemmet deres fylt av joik, salmer og Internasjonalen om hverandre. Hans lagde joik til hvert av barna sine, slik tradisjonen tilsier.
Mange år senere, da Asta var lærerstudent i Tromsø, ble joiken det som hjalp henne gjennom tøffe tider med savn og sorg. Hun mistet bestemoren, som hun var nært knyttet til. Og da mamma Máret fikk kreft, lå lenge på Radiumhospitalet og overlegen sa at hun ikke hadde mye tid igjen, da joiket Asta så taket nesten løftet seg på hybelen i Tromsø.
– Det var ei vanskelig tid. Men det var da jeg oppdaget joiken som et redskap for å kalle mine kjære til meg. Ved å fylle hybelen med lyden fra barndommen, kunne jeg føle nærværet deres – både bestemor og mamma.
Moren overlevde den dystre spådommen til legen, og levde i mange år til.
Tre samiske ordtak om barneoppdragelse:
Gal dat oahppá go stuorrola – Hen lærer når hen vokser til.
Betydning: Alle har potensiale til å lære, og de voksne veileder ved å vise tillit.Jávoheapmi oahpaha – Den tause vil lære deg.
Betydning: Du lærer best gjennom egen erfaring, ikke ved at andre forteller deg akkurat hva du skal gjøre.Diehtu ii deatte – Kunnskap tynger ingen.
Betydning: Lær alt du kan! Benytt alle sjanser til å lære noe nytt.
Bunnløs tillit
Som 7-åring reiste Asta på norsk internatskole to mil hjemmefra. Hver søndag kveld trasket hun og søsknene den knappe mila til bussholdeplassen i all slags vær og vind, med sekk på ryggen og tungt hode.
– De første årene på skolen var vanskelige. Jeg skjønte ikke språket og fikk dårlige karakter. Det var unger som kastet alle klærne mine utover gulvet.
Men hjemme på gården ventet foreldrene, og de heiet på henne, uansett hva karakterboka sa.
– Mamma og pappa var der med varme i ovnen og middag som ventet. De sa at jeg var flink, de trodde på meg.
Så ler hun plutselig igjen. Denne fnisete latteren som får den 73 år gamle kvinnen til å fremstå som om hun er et halvt århundre yngre.
– Da jeg var ferdig med mastergraden i Oslo …
Hun ler høyt.
–… mamma spurte – du vet, hun har bare noen få års skolegang selv – hun spurte om jeg hadde nådd så høyt som det er mulig eller om det går an å ta enda mer utdanning. «Man kan jo ta en doktorgrad…», sa jeg, «Ja, da tar du vel den», svarte mamma kontant. Haha!
Denne gangen gapskratt, så det lange, mørke håret gjør en sving over skulderen.
– Foreldrene mine hadde en bunnløs tillit til hva vi barna kunne få til.
Fra demonstrant til universitetsdosent
– Forskningen min har blitt brukt, det er langt viktigere enn hvilken tittel jeg har.
Asta tok aldri en formell doktorgrad. Hun ble tidlig politisk aktiv, og siden har hun stadig blitt headhuntet til nye lederstillinger og verv – blant annet som rektor ved Samisk høgskole. I 2018 ble hun utnevnt til æresdoktor ved det globale urfolksuniversitetet WINU.
– Forskningen min har blitt brukt, det er langt viktigere enn hvilken tittel jeg har.
Hun har bistått myndighetene i utforming av politikk på det samiske feltet, har holdt utallige forelesninger i inn- og utland, og har samarbeidet med urfolk over hele verden. Lenge før flerkulturell forståelse ble et fag på nasjonalt plan, utarbeidet Asta og kollegene ved Samisk høgskole studieplaner for faget. Hele livet har hun hatt et brennende engasjement for å ta tilbake alt som det samiske folket mistet gjennom fornorskingspolitikken.
Som småbarnsmor lenket hun seg fast i Stilla sammen med de andre aktivistene som forsøkte å stanse utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget på slutten av 1970-tallet.
«Erkjennelsen av den urett som var begått mot mitt folk over lang tid,
skjerpet kampviljen min.»
– Allerede før Altasaken kom opp, så tidlig som i 1972, fikk Laila Somby Sandvik meg med på å stifte Alta sameforening. Hun dro meg med på møter der jeg traff mange som var engasjerte. Jeg blir varm om hjertet av takknemlighet for alt jeg lærte gjennom mitt same-politiske nettverk. Det er de som har utdannet meg, dannet min samiskhet. Erkjennelsen av den urett som var begått mot mitt folk over lang tid, skjerpet kampviljen min.
Myndighetene hadde i 1968 bestemt at Alta-Kautokeino-vassdraget skulle demmes opp for å skape vannkraft til det man mente ville være framtidens behov for energi i Finnmark. Hele den samiskspråklige bygda Máze ville bli liggende under vann, og miljøbevegelsen raste. De påpekte at Altadalens rike og unike dyre- og planteliv ville gå tapt. Utbyggingsplanene tok ikke hensyn til elvas betydning som lakseelv og områdets betydning for reindriftssamene og for jordbruk. Det startet med demonstrasjoner og kamprop for miljøet, og endte med en kamp for samiske rettigheter gjennom sultestreik foran Stortinget, samiske kvinners okkupering av Gro Harlem Brundtlands statsministerkontor og en storstilt politiaksjon for å fjerne lenkegjengen på Finnmarksvidda.
– Det var krig. Politiet kom i militærbiler og snøscootere. Vi så dem ute i det hvite landskapet – en hel armada med mørke luer med gull-emblem. Det var veldig skremmende, forteller Asta.
Stemmen har blitt alvorlig og blikket mørkt.
Regjeringen sendte politistyrker fra Oslo for å bryte opp den store gruppen av aktivister i Stilla. Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget hadde 20.000 medlemmer, og 800 av dem hadde i flere uker levd i en leir på vidda i protest. Blant dem var personer vi senere har blitt kjent med i andre roller – her var filosofen Arne Næss, forfatter Roy Jacobsen, høyesterettsdommer Ragnhild Noer. Musikere overgikk hverandre i kampsanger for saken, og en hel generasjon nordmenn vokste opp med Mattis Hætta og Sverre Kjelsbergs Grand Prix-låt Sámiid Ædnan langt fremme på tunga.
Vinkelsliperne sendte gnister ut i vintermørket da de kuttet kjettingene demonstrantene hadde festet rundt midjen. De sjokkerende scenene ble vist på TV, og Sápmi fikk en plass i folks bevissthet langt utenfor våre egne landegrenser.
I løpet av toårsperioden demonstrasjonene pågikk, ble flere enn 1000 aksjonister bøtelagt med totalt over fem millioner kroner.
– Jeg ble fengslet og fikk bot, sier Asta.
Nå skulle hun i hvert fall bruke språket sitt!
– Vet du, hvis jeg prøver å nevne det norske navnet på Kárášjohka, så kjennes det som om noen banker det inn i meg, det føles som vold.
Forsvarstalen i rettssaken, der hun var siktet for oppvigleri, holdt hun på samisk. Hun ble spurt om hvordan hun, en utdannet kvinne som jobbet som høgskolelærer, kunne finne på å delta i sivil ulydighet mot staten.
– Nettopp fordi jeg er en utdannet kvinne, svarte hun. På samisk.
Jorden er et levende vesen
Over flere generasjoner fikk samer høre at språket og kulturen deres ikke var verdt noe. Skulle man klare seg i det norske samfunnet, måtte man snakke norsk. Og legge vekk den samiske kulturen.
– Begreper er viktigere enn vi aner. Det ligger så mye nedarvet kunnskap, livsvisdom og følelser i ord og uttrykk vi bruker. Store deler av kulturforståelsen går tapt når man mister språket.
– Foreldre prøver alltid å gjøre det beste for sine barn. Derfor snakket mange samiske foreldre bare norsk med barna på den tida. At jeg fikk det samiske språket hjemme, er en gave, et privilegium jeg setter utrolig pris på, sier Asta.
Hun ble tidlig bevisst hvor sterkt språk henger sammen med identitet og måten man forstår verden.
– Begreper er viktigere enn vi aner. Det ligger så mye nedarvet kunnskap, livsvisdom og følelser i ord og uttrykk vi bruker. Store deler av kulturforståelsen går tapt når man mister språket.
«Naturen har vi til låns og den må vi forvalte godt. Når vi slår en kaffeskvett på bakken rundt ildstedet, er det ikke bare et ritual, det er en samhandling der vi ber om forlatelse for at vi forstyrrer og takker for at jorden livnærer oss, reinsdyrene og alt som lever. Slike praksiser skaper og opprettholder en relasjon med verden omkring oss.»
Hun forteller om dolastallan, en samisk båltradisjon.
– Når vi fyrer opp bål, ber vi om lov til å bruke den jordflekken. Vi takker for at vi får sette steiner i ring og lage et ildsted. I samisk kultur er jorden vi trår på, et levende vesen som vi skal ha respekt for. Vi lever i symbiose med alt rundt oss. Naturen har vi til låns og den må vi forvalte godt. Når vi slår en kaffeskvett på bakken rundt ildstedet, er det ikke bare et ritual, det er en samhandling der vi ber om forlatelse for at vi forstyrrer og takker for at jorden livnærer oss, reinsdyrene og alt som lever. Slike praksiser skaper og opprettholder en relasjon med verden omkring oss, sier hun.
– Den kunnskapen som er blitt til gjennom slike relasjoner og som knytter oss tett til naturen, er av stor verdi – vi må føre den videre.
Om alle samer i dag vet fullt ut hva dolastallan innebærer, er hun usikker på.
– Det er det som kan skje når et folk mister språket sitt – viktig kunnskap går tapt, og med den forvitrer folkegruppens sjel.
Lykkelig ekskludert
Som rektor og dosent ved Samisk høyskole og rådgiver i urfolksspørsmål, har hun reist fra Filippinene i øst til Hawaii i vest for å utveksle erfaringer og bistå urfolk. Folk i Chile, Grønland, Alaska og Nepal har nytt godt av innsatsen hennes. Blant annet har hun bidratt til å utvikle språkprogrammer slik at nye generasjoner kan lære språk som er i ferd med å dø ut.
Gjennom mange år har hun samarbeidet med urfolket på Hawaii. Som gjesteforsker ved universitetet ble hun mottatt med blomsterkrans, sang og dans – en scene de fleste av oss kjenner fra film.
– Velkomstseremonien er viktig i hawaiisk kultur. Gjennom den viser de at du blir tatt opp som en del av gruppen.
Derfor var det overraskende for henne at de lokale kollegene ikke inkluderte henne i samtalen hvis de stod og snakket seg i mellom. De fortsatte å snakke sitt morsmål, Hawai’i.
– Det var en sterk opplevelse og veldig rart. Vi samer slår automatisk over til norsk hvis det kommer en person som ikke forstår samisk.
Under avskjedsseremonien før hun skulle reise hjem til Norge, nevnte hun det i talen.
– Jeg har følt meg skikkelig ekskludert, startet hun alvorlig.
Folk kvakk til og vekslet blikk. Asta lot blikket vandre over urfolkskollegene sine. De følte seg helt klart utilpass.
– Men aldri har jeg følt meg så lykkelig over å bli ekskludert!
«Å se nye generasjoner finne glede og identitet i å mestre sine forfedres språk, er meningsfylt.»
På det brede smilet som bredte seg i ansiktet hennes, skjønte de; Asta forstod. Ikke bare aksepterte hun at de fortsatte praten med henne til stede. Hun jublet over at de gjorde alt de kunne for å redde språket sitt.
– Å se nye generasjoner finne glede og identitet i å mestre sine forfedres språk, er meningsfylt.
Teams-flørt
I dag er Asta selvstendig næringsdrivende. Hun lager dokumentarfilm og sitter i styret for Beaivváš, det samiske nasjonalteateret. Fortsatt forsker hun. Fortsatt skriver hun artikler. En aktiv kvinne, som synes Teams har blitt et viktig redskap i vår nye hverdag.
– Jeg er vant til å reise mye, forelese på konferanser og seminarer, og treffe mange mennesker. Nå for tida sitter jeg for det meste alene i min Villa Fárpi. Så muligheten for en flørt over skjermen ville jeg ikke vært foruten!
Igjen denne boblende latteren og det brede smilet over innekoftekragen.
– Jeg gleder meg over å være kvinne, og finner mye energi i den følelsen. Og kanskje er det like greit at flørten foregår på avstand?
«Når barn ser i øynene dine at du har tillit til at de kan lære alt, da vet du hva som skjer – gal dat oahppá go stuorrola, de vokser inn i kunnskapen.»
For det er langt til det meste, der hun bor, på toppen av kloden, i kommunen som holder Norges kulderekord. Rett ved småbruket der hun vokste opp, har hun ryddet furuskogen og bygget hus nær elva og sandbanken der hun badet og solte seg som barn. Her, i det nye huset gjør hun yoga og fullmånemeditasjon. I denne lune heimen tar hun imot barnebarna sine. Lærer dem det hun selv har lært, viderefører den samiske væremåten. Viser at hun ser potensialet deres.
– Når barn ser i øynene dine at du har tillit til at de kan lære alt, da vet du hva som skjer – gal dat oahppá go stuorrola, de vokser inn i kunnskapen.
Asta Mitkijá Balto – Utdrag fra en lang merittliste:
- I 2018 utnevnt til æresdoktor ved det globale WINU (World Indigenous Nations University)
- Førsteamanuensis, senere dosent og rektor ved Samisk høgskole
- Direktør for Samisk utdanningsråd
- Rådgiver for Sametinget i Norge og Sverige
- Tidligere medlem i Norges forskningsråd
- Medlem av den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora
- Skrev Samisk barneoppdragelse i endring, første bok om samisk barneoppdragelse (ny versjon kommer snart,) og har siden skrevet flere andre bøker
- Utallige forskningsartikler som anvendes i praksis i skole og barnehage i flere land
- Forelesninger over hele verden