(+) LEVE. ELSKE. DANSE.
Det som skjer på Berghain, blir på Berghain. Bli med på innsiden av verdens mest hemmelighetsfulle fest.
Tekst: Tommy Halvorsen
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 5, høsten 2020.
Dype, mørke basstoner siver ut gjennom veggen og gir et lite hint om hva som skjuler seg på den andre siden. De tildekkede fabrikkvinduene derimot røper ingenting.
Den store betongkolossen som tidligere huset en kraftstasjon øst i Berlin, i grenseland mellom de to bydelene Kreuzberg og Friedrichshain, omsluttes av ytterst få varmegrader denne dagen. Covid-19 er fortsatt et ukjent begrep som hører framtida til, og Corona gir enn så lenge bare assosiasjoner til lyst øl med en limebåt i flaskehalsen for de køende som tørster etter å komme inn i klubbvarmen. Alle vet at dersom de kommer seg på andre siden av den massive betongfasaden, da blir det dampende hett. En cocktail av verdens beste DJ-er, suggererende techno, dans, alkohol, dop og ekshibisjonistisk, skamløs sex – i alle filer.
Før man kommer så langt, er det bare ett stort men: De kraftige, beryktede dørvaktene som ser ut som de like gjerne kunne vært vakter ved et høyrisikofengsel, eller for den saks skyld innsatte.
Forskjellen er bare at her vil alle inn, ingen ut.
Overveldet
Det er skrevet tusenvis av blogginnlegg om hva som skal til for å slippe inn på verdens kanskje mest myteomspunne og attraktive klubb. Gjengangere blant tipsene er: Ikke flash rikdom, kle deg enkelt – gjerne i sort, ikke vær synlig beruset, oppfør deg rolig i køen, ikke le eller snakk høylytt, ikke kom i store grupper (maks fire), les deg opp på DJ-lineup-en (det kan hende du ender opp i et aldri så lite forhør), og det er ingen ulempe om du snakker tysk.
Det eksisterer ingen gjestelister, alle må pent finne seg i å stå i kø, også kjendiser. Mer enn én superkjendis skal ha fått det forsmedelige Bergnein.
Fredag og lørdag kveld risikerer du å bli stående to–tre timer i kø, før du får se hånda som enten viser deg bort, eller vinker deg inn døra som er åpen non-stop fra fredag kveld til godt utpå morgenkvisten mandag. Hvert sekund av ventetiden er verdt sin pris når du først slipper inn, ifølge stedets svorne tilhengere; en av dem er kinesiske Gemma (28). Hun bor til daglig i New York, men reiser så ofte hun kan til Berlin, hovedsakelig på grunn av technoklubben.
– Berghain er mitt happy place, her er jeg er på mitt aller lykkeligste. Stedet er Mekka for alt som er techno for meg, sier Gemma.
Det var kjærlighet ved første beat.
– Jeg ble overveldet av inntrykk. Stedet var så praktfullt med sitt massive industripreg. Jeg husker hvor utrolig takknemlig og ydmyk jeg følte meg over å ha sluppet inn, etter alt jeg hadde hørt om den skremmende dørpolitikken, minnes hun.
Om dørvaktene var skumle, ble møtet med klientellet desto hyggeligere.
– Jeg lot meg overraske over hvor søte raverne på Berghain er under antrekkene av skinn, latex, kjeder og seler. De er både hyggeligere og langt mer attraktive enn klientell på andre klubber jeg har besøkt, sier Gemma med smil i stemmen.
Så kom musikken. Og blåste henne av banen.
– Den var så bra at jeg ikke klarte å forlate stedet. Jeg var der alene, og etter 18 timer sa jeg til meg selv «nå er det virkelig på tide å gå». Jeg prøvde å rømme mot trappene, men musikken og technogudene trakk meg tilbake til dansegulvet. Jeg husker det fortsatt som en av de beste dagene i livet mitt.
Overraskelser i kø
Vi ankommer sen formiddag søndag, et godt tidspunkt for å slippe lang kø, men samtidig en dag det kan være noe vanskeligere for kvinner å slippe gjennom nåløyet, enn på de mer heteroorienterte fredagene og lørdagene.
Kun 20–25 spente sjeler er foran oss i linja. Aller fremst står en mann og en dame i begynnelsen av 20-åra. Høye og vakre. Stilig, men samtidig passe klubbrøft kledd i sort denim og skinn.
Det føles nesten som en audition, bortsett fra at vi ikke har noe annet å vise frem enn oss selv. Hva mener dommer-bøddelen i døra? Passer vi inn i dagens miks?
– Er det noen her som kommer inn, er det i alle fall dem, hvisker jeg diskret til kameraten min. Men, så kommer kveldens første overraskelse. Dørvaktas hånd sveiper i feil retning og viser dem vekk. Den unge damen og hennes følge får umiddelbart et lite knekk i kroppen, men tar avslaget med tilsynelatende fatning og rusler rolig bort. Er det ett sted man ikke begynner å kverulere med vaktene, er det her.
Hvis det er noen trøst, er de ikke alene om å lide samme skjebne. De 10–12 neste i køen forsvinner samme vei. Dørvaktene skal i alle fall ikke beskyldes for å være i godlune, tenker vi, og forbereder oss på en stor, avvisende hånd.
Plutselig får to stykker tommel opp, og smetter inn døra. Kanskje likevel? Når de seks, sju neste lider en ublid skjebne, synker håpet igjen.
Uten at jeg tenker over det, har vi sluttet å snakke, sluttet å le. Det føles nesten som en audition, bortsett fra at vi ikke har noe annet å vise frem enn oss selv. Hva mener dommer-bøddelen i døra? Passer vi inn i dagens miks? Har vi den riktige looken? Attituden? Nå er det bare sekunder til vi enten vinkes inn, eller rett forbi.
Strippet velkomst
Blikket til den store dørvakta møter mitt. Ingen ord, bare et lite nikk og en kjapp håndbevegelse avslører at vi er blant dagens heldige.
Vel inne bærer det rett til venstre. Her blir mobilkameraer forseglet med runde, oransje klistremerker på begge sider. Å fotografere inne i lokalene er strengt forbudt. På sin egen instagramkonto med 78.000 følgere har Berghain postet ett eneste innlegg, det skjedde i 2004: et veggbilde med teksten: Taking photos is not allowed! på fire språk. Årsaken til den strenge regelen er todelt:
Å la gjestene få mulighet til å miste seg selv fullstendig i musikken uten å bli forstyrret av kameraer. Og sist, men ikke minst: Beskytte klubbgjengernes frihet og privatliv. Det som skjer på Berghain, blir på Berghain.
18 euro lettere og med et limegrønt plastarmbånd rundt håndleddet stiller vi oss i garderobekø i den store, åpne foajéhallen. En ung mann lener seg mot garderobedisken. Slank, definert, glatt kropp, halvlang, våt lugg, Han legger inn alt, bortsett fra skoene og en lysegrå, tettsittende, kort boksershorts. Med en side brettet opp blottlegger han den ene rumpeballen. Like bak ham står en annen ung mann og lar fingrene fare som trommestikker over den halvveis blottlagte rumpa. Et stort smil legger beslag på fjeset til den lettkledde. Helt øverst: To sløve, superblide øyne.
Alle rundt ham smiler også. Det er nesten som om våren plutselig eksploderte, akkurat her. Kropper på bristepunktet, forventninger, gode vibber, ja nærmest kjærlighet. Men stadig bare et lite frampek på hva som venter.
Pikkene på broen
Fredag 15. oktober 2004 åpnet Berghain sine graffiti-taggede dører første gang. Forventningsfulle klubbgjengere entret stedet som skulle komme til å definere tusenvis av unge liv, og bli et tempel for elektronisk musikk.
Stedet har dansegulv med hver sin profil i de tre hovedetasjene. På grunnplanet finner vi Säule, klubbens siste tilskudd som ble åpnet i 2017 og favner mer eksperimentell, elektronisk musikk. Med en ølflaske i hånda skummer vi gjennom førsteetasjen, før vi tar ståltrappa opp til andre.
Her åpenbarer Berghains hovedrom og største dansegulv seg i det som en gang var turbinhallen i kraftverket. Omgitt av ståltrapper, betongvegger, amfi og et ruvende tak ni meter over oss. I bakkant av dansegulvet har man utsyn ned til første, bak der igjen: en metallkonstruksjon som fungerer som en bru over gulvet fra den ene siden av rommet til den andre. Det er der to fyrrige menn snart skal la buksene falle, der den ene stående skal vende ryggen til, før den andre banker sitt stive lem opp i ham, mens klubbgjengere vandrer forbi bare noen centimeter unna. Tilsynelatende er det absolutt ingen som lar seg sjokkere, ingen som stopper og stirrer vantro på den ekshibisjonistiske kåtskapen som utspiller seg rett foran dem.
God takhøyde
Vår nye, kinesiske venn, Gemma, hyller Berghains frigjorte atmosfære. En av grunnene til at hun liker klubben så godt, er at den hjalp henne å avlære forestillinger om frykt og skam.
– Jeg vokste opp i Kina, der synet på seksualitet og frihet er svært konservativt, jeg følte meg som i et bur. Berghain frigjorde meg, lærte meg at sex og nakenhet aldri er noe å skamme seg over. Tvert imot, det skal feires som en de vakreste tingene vi får oppleve og være vitne til i dette livet – enten det er offentlig eller privat, sier Gemma.
28-åringen forteller at hun ofte møter dømmende blikk, også hjemme i New York.
– Vi er omgitt av dømmende mennesker som kollektivt definerer hva som er akseptabel oppførsel. Det er lett å utvikle frykt for å gjøre noe galt og føle skam, dersom handlingene dine ikke passer helt inn i A4-normen. For meg slo Berghain og Berlin ned den veggen av frykt og skam ved å tilby hver enkelt frihet til selv å ta regi og bestemme over eget liv. Her føler jeg meg respektert og omfavnet på en måte jeg aldri har opplevd noe annet sted.
Helen Hagemeier driver sin egen spesialistpraksis for ergoterapi med spesialisering i psykiatri og psykosomatikk i Berlin. Hun praktiserer selv rollen som både coach og par- og sexterapeut, og er grunnlegger av et sexpositivt event for kvinner, transkjønn, interkjønn og ikke-binære mennesker. Hagemeier kjenner Berghain godt og støtter uttalelsen om klubben som et befriende sted for alle kjønn, seksuelle orienteringer og identiteter.
– Det er et sted hvor mennesker ganske enkelt kan være seg selv, eller til og med noen andre, dersom de ønsker det. Folkene bak stedet har vært tydelige på å markere at alle kjønn, seksuelle orienteringer og identiteter skal kjenne seg hjemme, enten man kommer for å danse, oppleve erotisk lek, eller begge deler. Respekt og toleranse kjennetegner klubben. Jeg kan forestille meg at en cis-kvinne kan være mer avslappet med kroppen og seksualiteten sin, fordi det er mindre ikke-samtykkende berøring og mindre kroppsskam her.
Det er flere steder hvor en person kan føle seg fri og velkommen, men på Berghain oppleves akseptbegrepet spesielt godt, også fordi fokuset er så intimt, mener hun.
– Hver enkelt er velkommen til å oppfylle sine egne seksuelle fantasier på en måte som blir tolerert av de andre. De uskrevne reglene er kjent for alle, og følges med respekt. At grensene mellom kjønnene viskes ut, kan føles veldig frigjørende, særlig for mennesker som står i kjønns- eller identitetsspesifikke emosjonelle kamper, sier Hagemeier.
Kraftwerk
Et heterofilt par har slått seg ned ved enden av «brua» bakerst i andreetasjen. Ellers befinner de fleste seg ute på dansegulvet. DJ-en foran, et lite hakk over gulvet, pisker opp stemningen i det evigmørke rommet – kun opplyst av flerrende lys som farer over den bevegende massen av mennesker i ny og ne. Kvinner i små, svarte kjoler, eller tettsittende topper, menn i jeans eller shorts, noen i skinn, lær og latex, mange i bar overkropp.
DJ-en styrer dem som marionettdukker. Basslinjer fra et av verdens beste lydanlegg bærer ned og bygger seg opp – igjen og igjen – med nådeløs effekt. Raskt, repeterende. Trommemaskiner. 120–150 beats i minuttet. Hofter som rister, kropper som svinger, hender som heves, opp mot mørket. Noen fletter seg sammen i svette, små grupper, men de fleste ser ut til å være helt i sin egen verden.
Ikke alle er utelukkende ruset på musikk. Det er ingen hemmelighet at dop er utbredt i miljøet. Ofte er det andre behov enn å late vannet som får folk til å stimle sammen i avlukkene på unisex-toalettene, designet for å romme 6-7 personer samtidig. En av Berghains uskrevne regler sier nemlig at det bare er akseptert å ta dop inne på toalettene. Sivile, «usynlige» vakter sørger for at de som ikke følger regelen, risikerer å bli vist bort.
Å komme seg på toalettet når du faktisk må på do, kan med andre ord være en krevende affære. Noen nøyer seg heller ikke bare med én form for rus; ta paret bak meg i køen for eksempel.
Toalettsex
En ung dame i begynnelsen av 20-åra, skremmende lik tegneseriefiguren Nemi, råkliner med en blond, jevnaldrende mann i hvite sneakers, grønn Adidas-joggebukse og bar overkropp. Rett før det er min tur, tar tungetalerne en liten pause.
– Kan vi få gå før deg? Vi bare må ha sex nå, sier hun med foldede hender og sitt mest yndige blikk.
– Jeg skal bare tisse, og dere klarer nok å vente tretti sekunder til, sier jeg med et ikke altfor overbærende smil.
For jenter som faktisk må på do, kan det bli en pinefull lang ventetid. Gutta har muligheten til å ta i bruk pissoaret, men vær klar over at det fort kan være menn der med over gjennomsnittlig bruk av sidesyn, og andre intensjoner enn bare å late vannet.
Det eksisterer forresten ikke et eneste speil her, hverken på toalettene eller andre steder i bygget. Ikke en eneste flate som gir speillignende gjenskinn. Det er som om veggene hvisker til deg her finnes ingen bevis, lev i nuet, hengi deg.
Etter toalettbesøket klatrer vi enda ett hakk opp, til Panorama Bar i 3. etasje, og det som skal vise seg å bli observasjon av enda mer skamløst samvær.
Dansemaraton
Stemningen er litt lysere, litt lettere her oppe i det som var den tidligere kraftstasjonens kontrollrom. Musikalsk går det i en annen undersjanger av den elektroniske musikken, nemlig house.
Den store baren innbyr til å ta en drink, kanskje sitte ned og hvile litt, før man er klar til ny innsats på dansegulvet. En av dem som hengir seg til dansen iført skinnseler holdt sammen av metallringer, en såkalt «harness», på overkroppen og skinnkilt nedentil, er colombianeren Manuel. Han ser overraskende pigg ut i forhold til antall timer i technotempelet.
– Jeg har vært her i 12 timer. Jeg elsker det, sier han med et smil som understøtter utsagnet.
Litt bortenfor ham eier to jenter dansegulvet, begge kledd i korte, gotisk-inspirerte antrekk. De danser hemningsløst tett med en mann mellom seg, det er som om trioen smelter sammen til én rytmisk enhet.
Selv om lokalet rommer mange som må sies å ha vært heldige fra naturens side, er det langt fra bare smellvakre modellspirer innenfor. Her er folk som passer inn i alle slags kategorier av skjønnhetsidealer, eller ingen i det hele tatt. Også aldersmessig er det spredning. Flertallet befinner seg i segmentet 25–35 år, men miksen inkluderer også Andy Warhol-kopier med en fremtoning som om de gikk ut på klubb på 70-tallet, og aldri dro hjem.
Friksjon og virkelighet
Vår observasjon passer godt med uttalelsene Sven Marquardt, sjefen for Berghain-dørvaktene, ga i et svært sjeldent intervju til magasinet GQ. Berghain praktiserer non-media policy, men Marquardt, som også er fotograf, stilte opp for å snakke om bildene sine. Da journalisten snek inn et par spørsmål om klubben, svarte Marquardt, om enn noe motvillig, på hva som skal til for å slippe inn.
– Det avgjøres av den subjektive meningen til han som står i døra. Bare noen få av guttene mine er tilgodesett det ansvaret. De må først forstå hva Berghain handler om. Utover det eksisterer ingen faste regler, sa mannen som har vært tilknyttet klubben siden starten i 2004, og som oftest selv står i døra fredag og lørdag kveld.
57-åringen med halvlangt, gråstenket frisyre glatt bakovergredd, store tatoveringer i ansiktet og på kroppen, to kraftige piercinger gjennom underleppa i tillegg til én i hvert nesebor, store øreringer, enda større kjeder rundt halsen og stadig skiftende designerbriller foran et par øyne som trolig har sett mer enn de fleste, lot det skinne gjennom at han foretrekker mennesker som er unike og har sin egen personlighet, fremfor dem som prøver hardt å kopiere en stil de tror er riktig.
– Man vil ha friksjon. Det kjennetegner enhver god klubb. Mangfold og friksjon. Klubben utviklet seg fra homomiljøet i Berlin på nittitallet. Det er viktig for meg å bevare noe av den arven, at den opprinnelige typen klubbgjenger fremdeles føler seg velkommen. Hvis vi bare var en klubb for sortkledde, pene mennesker og modeller, ville det vært fint å se på en halvtime, men gud så kjedelig det hadde blitt. Det ville føles mindre tolerant også, uttalte Marquardt til GQ.
Sjefen i døra, selv en markant skikkelse i Berlins kulturliv, tar ikke lett på jobben.
– Jeg føler at jeg har et ansvar for å gjøre Berghain til et trygt sted for folk som kommer for å feire og glede seg over musikken, bevare klubben som et sted der folk kan glemme tid og rom en liten stund og bare kose seg.
På tross av det som mange har opplevd som en ubarmhjertig dørpolitikk, føles Marquardts uttalelse om stedets filosofi mer sympatisk. En filosofi som trolig er den viktigste årsaken til at stedet har klart å bevare sin vitalitet og suksess i så mange år. En fascinerende miks av mennesker er med på å skape stedet, hver eneste helg. Berghain står ut som en klubb ulik alle andre.
Kunst for menigheten
Ettersom technoturistene har inntatt Berghain i stadig økende antall på fredager og lørdager, har flere fra den harde kjernen gjort søndagen til sin favoritt. Flere beskriver det som en sin «søndagsmesse».
For mange er forholdet til Berghain faktisk av religiøs art. En egen verden utenfor verden, en kirke eller tempel ulikt alle andre templer. Stedet med det industrirøffe utseendet preget av betong og stål har også fått egen kunst, selv om den ikke er opplyst slik den ville vært i en kirke, eller i et galleri. Noe av den mest iøynefallende kunsten står en av samtidens mest anerkjente og hyllede fotografer, tyske Wolfgang Tillmans, for.
På veggen i Panorama Bar henger tre bilder av fotokunstneren. Da klubbens eiere henvendte seg til Tillmanns i 2004 med ønske om et bilde, valgte han Nackt (Naken), et bilde av en kvinne med bena skilt, der kameraet avslører hennes vulva. Det andre bildet, som ankom Berghain i 2009, Philip, nærbilde III, viser en mann med bøyd midje som har latt buksene falle. Ved hjelp av sin venstre hånd blottlegger han anus. Det tredje bildet, som kom seks år senere, er et nærbilde av en åpen munn. Tennene er knapt synlige, og fokuset er på den glinsende baksiden av halsen. Gjennom sin skildring av seksualitet og begjær glir de tre bildene godt inn i sitt nåværende hjem.
Hekking i hyller
Hedonisme på veggen, og sannelig også bak veggen. Til høyre, skjult bak dansegulvet, befinner det seg en korridor med «hyller» i veggen store nok til å romme mennesker. Idet vi passerer ser vi en ung mann alene i en av hyllene – med et søkende blikk som lengter etter selskap. I hyllerommet ved siden av ligger to gutter og en jente i en tilsynelatende dyp, filosofisk samtale.
I en av «hyllene» i korridoren til venstre for Panorama Bar har en mann og en dame snakket nok og gått over til handling, han over henne, med buksa trukket ned på lårene, ansiktene vendt inn mot veggen. Basslyd og trommemaskiner fra dansegulvet ikke langt unna dreper den eventuelle lyden av vellyst, samtidig som de gir ham hjelp til å holde rytmen. Cirka 150 beats i minuttet.
Enda mer ekshibisjonistisk adferd finner sted i Berghains to darkrooms, ett i første og ett i andreetasje. Disse benyttes hovedsakelig av menn.
Stadig vekk forsvinner de, en og en, eller to og to, inn bak veggen der menn møtes i ordløst samkvem som den spinkle belysningen gjør sitt for å holde anonym og hemmelig.
Vi vender oss igjen til Gemma for å høre hvordan det oppleves å være kvinne på en klubb med så åpen og fri tilnærming til sex og seksualitet. Føler hun seg objektivisert?
– Miksen av mennesker og den hyggelige stemningen gjør det forfriskende å være her. Jeg føler meg ikke objektivisert i det hele tatt, sier hun, før hun tar en liten tenkepause.
– Jeg tror kvinner føler seg mindre som objekter her, fordi flertallet av Berghain-klubberne frivillig objektiviserer seg selv ved å kle seg fetisjistisk. Dette er et middel for å uttrykke seg, men samtidig en oppfordring til seksuell oppmerksomhet, eller objektiverende oppmerksomhet om du vil. Under det røffe industrielle uttrykket, lær, seler og mørkerom åpenbarer det seg et sted hvor fortsatt udefinerte følelser kan innta rå, instinktive ønsker og begjær. Det er også en del av hva BDSM handler om: Uttrykke seg gjennom aktivt å objektivisere seg selv, eller la seg bli objektivisert, sier Gemma.
En meget liberal og hedonistisk feiringskultur sitter i veggene, og jeg kjenner knapt til noe annet sted hvor det er like trygt å kle seg ut, eller kle av seg og vise frem kroppen, som på Berghain.
Også terapeut Helen Hagemeier ser på Berghains filosofi som frigjørende.
– Kvinner som gruppe, men også mennesker som velger og våger å skille seg ut, blir kontinuerlig «angrepet» og objektivisert på gata og andre steder i samfunnet. Jeg tror ikke det samme er tilfellet på Berghain. Dersom du velger å kle deg i latex, eller for den saks skyld en hundemaske, vil du legge merke til at det blir tolerert. Du kan danse toppløs på en plattform, og være sikker på at det aksepteres uten dom. Klubbens verdier og normer er kjent for gjestene, og dersom noen skulle bryte dem, vil både vakter og gjester reagere raskt. En meget liberal og hedonistisk feiringskultur sitter i veggene, og jeg kjenner knapt til noe annet sted hvor det er like trygt å kle seg ut, eller kle av seg og vise frem kroppen, som på Berghain, sier Hagemeier.
Terapeutens ord gir gjenklang hos Gemma.
– Gutter, jenter og alt imellom, på Berghain blir vi alle som barn på lekeplassen, men om man velger å delta i noen form for seksuell utfoldelse er helt opp til enhver.
– Så du har aldri følt noe press?
– En av mine største fornøyelser i livet er å være fri og hedonistisk, så Berghain er min versjon av Disneyland på steroider, svarer Gemma entusiastisk, før hun legger til:
– I stedet for press vil jeg si at Berghain kan hjelpe til med å gi deg et lite puff ut av komfortsonen. Når det er sagt kommer de fleste hit for å danse, og mange gjør ikke noe utpreget seksuelt, mens andre deltar i seksuelle handlinger bare en gang iblant.
Hard landing
Oppe i Panorama Bar ligger en mann og sover på en av de store puffene. En kompis lener seg over, og rister lett i den tunge kroppen akkurat idet et streif av kveldssola lurer seg inn gjennom en liten glippe i tildekkingen av de store vindusrutene.
Etter fem timer i «tempelet» begynner vi selv å føle oss slitne, klare for å trå ut igjen i verden. For noen blir landingen hard.
– Samme hvor vakker du opplever klubbstemningen, vil det alltid være et skille mellom fest og hverdagsliv for hver enkelt – uansett om du velger å ta del i den mer seksuelt frigjorte feiringen, med eller uten bruk av narkotiske stoffer. Festen brukes ofte som et påskudd og middel nettopp til å komme litt bort fra hverdagen, kanskje sågar flykte fra det som er vanskelig, sier terapeut Helen Hagemeier.
I nattens hete fordamper problemene, mulighetene kjennes uendelige og du føler deg som en del av et euforisk fellesskap. Etter denne ekte, eller syntetisk fremkalte, følelsen av oppstemthet – når festen er over og du er tilbake i dagslyset – følger ofte en motsatt sinnsstemning.
For noen kan nedstemtheten utvikle seg til depresjon, tvil om identitet, seksuell dysfunksjon, rusavhengighet, frykt og panikkanfall, mener Hagemeier.
– Alle bør tenke gjennom hvorfor de drar på fest, og hva de forventer å få ut av det. Hvis formålet er å undertrykke realitetene i det livet du lever til daglig, kan det hende fest ikke er det mest fornuftige. Kanskje vil det i en periode være bedre å søke annen form for avslapning, mindfulness-trening – eller til og med terapi.
– Jeg opplevde det som å bli revet ut av en euforisk drøm. Det var i skumringen en søndag ettermiddag, byen føltes så stille, melankolsk, nesten skummel.
Og solen går sin gang
Klubbgjenger Gemma har selv kjent på nedturen når hverdagen melder seg.
– Å vende tilbake til virkeligheten etter mange timers festing på Berghain kan oppleves litt desorienterende. Å bevege seg inn eller ut av døra er som å tråkke mellom to verdener. Du prøver å nyte hvert eneste øyeblikk, kjenne gleden bare en gang til, før den glir bort, sier Gemma.
Tøffest var det å forlate klubben den aller første gangen.
– Jeg opplevde det som å bli revet ut av en euforisk drøm. Det var i skumringen en søndag ettermiddag, byen føltes så stille, melankolsk, nesten skummel. Ingenting var åpent, bortsett fra kafeer og gatekjøkken. Jeg kjente meg så takknemlig for klubbopplevelsen, men samtidig nedstemt og trist fordi jeg måtte forlate Berlin dagen etter. Tilbake i New York opplevde jeg en nedtur, og det tok ikke mange uker før jeg satte meg på flyet og dro tilbake til Berlin. Denne følelsen motiverte meg til å flytte hit og oppleve hele fjorårssommeren her, forteller 28-åringen.
Idet vi beveger oss ned trappa til første etasje, er atmosfæren på dansegulvet i andreetasje fortsatt like ladd av rytmer og kroppsvarme. Som en evig sommer, et felles momentum, eufori. Utenfor bidrar nye mennesker til en kø som aldri dør.
31 år har gått siden murens fall, en hendelse som også markerte starten på Berlins store kulturelle oppblomstring. Klubb- og technobølgen skyllet inn over byen. Berghain har holdt seg vital som byens viktigste klubb med stor påvirkningskraft i siste halvdel av denne epoken.
Spørsmålet er hvor lenge stedet fortsatt kan klare å eie natten, og stenge sollyset ute når dagen gryr?
Så langt er i alle fall konklusjonen klar. Festen fortsetter.
Hvem: Fordomsfrie klubbere og techno-hoder i «alle» aldre, kjønn og legninger. Overvekt av aldersgruppa 20–35, men folk i fire ulike tiår observert.
Hva: Berghain, Berlins technotempel som har holdt stand som en av verdens beste og mest myteomspunne klubber i 16 år. Kompromissløst strenge dørvakter, ettertraktede DJs, dansing, hedonisme, et fristed fra resten av verden fra fredag kl. 23:59 til godt utpå morgenkvisten mandag. Kapasitet: 1500 mennesker.
Hvor: Am Wriezener Bahnhof, i grenseland mellom Kreuzberg og Friedrichshain (derav navnet Berghain), ikke langt fra Ostbahnhof i Berlin.
Historisk tilbakeblikk – Muren faller, festen reiser seg
Etter murens fall i 1989 begynte unge husokkupanter, kunstnere, gallerieiere, DJ-er og andre frie, festglade sjeler fra både øst og vest å fylle tomme bygg og nedlagte fabrikker med nytt, kreativt liv. Utesteder og gallerier poppet opp overalt. Klubb- og kulturscenen skulle bli en drivende kraft i byens fornyelse og foryngelse, et sted der hverdagens krav og grenser opphørte.
Selv om technomusikken ikke ble unnfanget i Berlin, oppsto her i denne perioden det som gjerne omtales som et big bang, eller en revolusjon for sjangeren – gjennom klubber som Tresor, Planet og Ufo. Verden så begynnelsen på en stor ungdomskulturbevegelse.
Ved årtusenskiftet fikk Berlins klubbscene enda et momentum. Billige flybilletter i Europa kombinert med populære klubber som Watergate, Bar25, Berghain og fester som aldri så ut til å ta slutt, tiltrakk seg et økende antall technofans fra mange land.
Full av kreativ kraft og frittenkende individer har Berlin ikke bare akseptert, men hyllet annerledeshet. Slik er det også her på byens mest innflytelsesrike klubb. Så lenge du ikke plager andre, er det stort sett fritt frem, uansett seksuelle fetisjer og lyster. Det spiller ingen rolle om du er han, hun eller hen, transe, inter, heterofil, bifil, homofil, panfil, eller om du erstatter -fil med -seksuell.
Berghains forløper, Ostgut, sprang ut av det ambulerende klubbkonseptet Snax – for menn som elsket menn, eller i alle fall elsket å ha sex med menn. Da eierne av konseptet, Michael Teufele og Norbert Thormann, i 1998 fikk tilbud om fast adresse i et stort industribygg i Friedrichshain, like ved bredden av elven Spree, ble stedet åpent for alle.
Ostgut var i fem år et samlingspunkt for Berlins techno subkultur, men måtte stenge dørene i 2003 da politikerne bestemte at industribyggene skulle rives for å gjøre plass til bygging av O2 World Arena. Eierne av Ostgut fant sitt nye lokale noen få kvartaler unna. Der, i et nedlagt kraftverk, startet historien om Berghain.
Skriftlige kilder: GQ, Electronicbeats.net, Rolling Stone, The New York Times, The New Yorker, Wikipedia