(+) Kunsten å ydmyke en kvinne
Britney, Jessica, Anna Nicole, Lindsay, Diana, Tonya, Monica, Nicole. Det er bare å si beklager. Måten 1990-tallet behandlet dere på er utilgivelig.
Tekst: Linn Stalsberg
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 9, høsten 2021
For oss som ble voksne på 1990-tallet, er det å reflektere tilbake på medienes misbruk av våre medkvinner nesten ikke til å holde ut. Det som er like vondt er å innse at vi lesere var med på det fordi vi kjøpte og fråtset i det.
Alt ble brettet ut for åpen og glanset magasinforside: cellulitter, fyll, kjærlighetssorg, alle kilo over størrelse 0, mentale lidelser eller narkotikaproblemer. Unge kvinner var fritt vilt, og de som jaget dem var paparazzier, godt betalt av godt betalte redaktører. Og målet var enkelt: Finn et bilde eller en historie som ydmyker kjendisen. Noe vi kan latterliggjøre. Få henne til å skamme seg over. Ta henne for.
Å se kjendiskvinner snuble ut av et utested eller bli tatt bilde av mens de ikke ante at de ble tatt bilde av, og deretter brettet ut i en av 90-tallets glansede magasiner, var en helt naturlig del av vårt kulturelle landskap. Vi lo med og vi lo av.
Hvordan kunne dette bli så normativt at det føltes normalt?
Og hvorfor kom ikke oppgjøret før nå nylig – med #metoo-bevegelsen som endret alt?
For mange var det 2021-dokumentaren Framing Britney Spears som åpnet Pandoras eske til medienes behandling av ikke bare henne, men også mange andre.
Mediene fikk for eksempel ikke nok av Anna Nicole Smiths psykiske uhelse og narkotikaproblemer. Smith, som ble kalt «white trash» mens hun levde og «påtrengende formfull» i nekrologen, fikk aldri den kreden hun burde fått for å ha kjempet seg vekk fra en svært problematisk oppvekst – og nesten klarte det.
En av de kvinnehistoriene som plager meg mest fra 1990-tallet er den om Nicole Simpson som var bare 17 år da hun og OJ Simpson innledet et forhold. De giftet seg åtte år senere, i 1985. I dag vet vi at hun gjennom hele relasjonen ble offer for psykisk, fysisk og emosjonell mishandling. I 1994 blir hun drept. Vi visste at hun ble mishandlet. 911-samtalene hennes nådde mediene. Da hun tryglet om at politiet måtte arrestere ham i 1989, var det den niende gangen hun ringte dem. Likevel endte Nicole opp som en «død blondine,» og eksmannens straffesak ble TV-underholdning som endte i frifinnelse, mens hardcore fans av den gamle fotball- og filmstjernen nektet gi opp beundringen av han.
Glansede magasiner, elleville talkshows som The Jerry Springer Show, internettet med sine første bloggere, deriblant Perez Hilton som stort sett ikke gjorde annet enn å spre ondsinnet sladder om kjendiskvinner, skapte en perfekt storm for å påføre kjendiskvinner skam mens vi betalte for å lese om det.
Dette kvinnesynet tok ikke slutt på 1990-tallet, men det var da det tok av.
Også over på 2000-tallet fikk vi se Paris Hiltons mest intime øyeblikk filmet og solgt. Ingen brukte begreper som hevnporno eller snakket om hennes traume i etterkant.
I 2004 sa Donald Trump til talkshowverten Howard Stern om skuespilleren Lindsay Lohan, da kun 18 år, at deeply troubled women are always the best in bed. Lohan stakk senere til Dubai, og der er hun fremdeles.
En scene i 2021-dokumentaren om Britney Spears er sånn: I underholdningsprogrammet Family Feud spør programlederen deltagerne om hva Spears har mistet det siste året.
Deltagerne og publikum ler.
Alternativene er. A. Ektemannen. B. Håret. C. Vettet.
Det siste utløser massiv applaus og rop.
Det er vondt å se på. I dag.
Da programmet ble sendt så sent som i 2008, var det ingen som beveget en celle i kroppen.
Det beste med #metoo er at skammen endelig plasseres der den hører hjemme. Men vi kommer ikke videre uten å ta oppgjør med det gamle. 1990-tallet er både historie og her og nå.