(+) – Ikke kall meg et offer

Publisert: 19. januar 202319. januar 2023

Da Gloria Kankunda så seg i speilet første gang etter syreangrepet, tenkte hun «nå er livet over».

Tekst: Tommy Halvorsen
Foto: John T. Pedersen

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 11, sommer 2022

MAI-KVELDEN VAR LIKE VARM som den pleier i Ugandas hovedstad Kampala. Klokka hadde passert 22 da Gloria Kankuda satte seg inn i sin metallic grå Suzuki på vei hjem til nabolaget Kabowa der hun bodde. Dagen hadde vært full av møter og arbeidsoppgaver. Med seg i bilen hadde hun en venninne som skulle overnatte. Praten fløt like fint som kveldstrafikken, helt til de svingte inn og nærmet seg porten der hun bodde. Svakt opplyst av gatelysene så de en fremmed skikkelse kledd i en rødrutete flanellskjorte med åpen jakke over.

– Er det vanlig at folk lusker rundt her så sent? undret venninna.

Gloria trakk på skuldrene. Hun var nesten aldri ute på denne tida av døgnet. Klokka var litt over 22.30. Det var torsdag 21. mai 2009. Bilens hastighet var lav, de nærmet seg porten som vakta snart skulle åpne for dem.

Så ble bildøra brått revet opp. Den ukjente mannen i flanellskjorte tok tak i armen til Gloria og forsøkte å rive henne ut. Hun gjorde motstand, skrek alt hun maktet. Plutselig kjente hun at noe ble helt over henne. Gloria tenkte at det var et ransforsøk, og at gjerningsmannen ønsket å gjøre henne bevisstløs med middelet han hadde med seg. Hun klarte ikke å se hva det var, men hun kjente en lett smerte, små ilinger i huden.

RETT FØR PORTVAKTEN og sjokkerte naboer kom ilende til, forsvant gjerningsmannen. Inne i Suzukien hadde det lagt seg et teppe av røyk. Det var ikke mulig å se klart, men Gloria maktet å karre seg ut. Naboene, som ennå ikke forstod hva som hadde skjedd, bestemte seg for å frakte henne til en klinikk i nærheten.

Da de ankom klinikken, hadde Gloria kun truse og BH på, resten av klærne var etset bort. De forstod ennå ikke at det dreide seg om syre, men sykepleierne innså raskt at dette var noe de ikke kunne håndtere på den lille klinikken. Gloria ble sendt videre til Kampala International Hospital.

Hun var fortsatt ved bevissthet, satt helt stille under transporten. Adrenalinet dempet smertene noe. Inne på sykehuset hadde lege Ben Khingi kveldsvakt. Nå så han enda en skrekkslagen kvinne foran seg. Han innså umiddelbart det de andre ennå ikke hadde forstått: At kvinnen var utsatt for syreangrep.

Før de nådde dusjen, hadde legen beordret at bøtter med kaldt vann skulle helles over Gloria. Idet vannet traff kroppen, var det som en eksplosjon av smerter Gloria ikke hadde kunnet forestilt seg at hun noensinne skulle kjenne. Redselsfylte hyl raste gjennom sykehuskorridorene. Hun tenkte på sønnen Aaron, og på barnet hun bar i magen. Tre måneder på vei. Så besvimte hun.

HUN HUSKER AT HUN VÅKNET av en mannsstemme som lente seg mot øret hennes og spurte om han kunne få klippe av håret hennes. Gloria anstrengte seg, nikket svakt.

– Jeg hadde langt, vakkert hår den gangen, sier 38-åringen. Et mildt smil legger seg over ansiktet.

Det venstre øyet lever med, det høyre er dødt. Det stod ikke til å redde, og hun fikk senere et kunstig øye satt inn. At hun i det hele tatt har ett øye å se med, kan hun takke doktor Khingi for.

Som en del av behandlingen satte han i gang med drypp av saltvannsløsning på øynene, slik at de ikke på noe tidspunkt skulle bli tørre. Grunnet personalmangel fikk ett av Glorias familiemedlemmer i oppgave å være dråpeansvarlig gjennom natta. Hvert femte-sjette sekund traff en ny dråpe åpne øyne som lengtet etter å falle i søvn. Saltvannsdråpene var årsaken til at det venstre øyet ble reddet.

De første dagene på sykehuset gikk med til å rense huden. Gloria trodde det verste var unnagjort etter fire dager da hun ble overført til Mulago Hospital, landets største sykehus. Men lidelsene hadde så vidt begynt.

PÅ MULAGO HOSPITAL SKAR legene bort så mye død hud som de kunne, så langt ned som mulig, uten at det skulle blø for mye. Behandlingen i Glorias tilfelle var ekstra komplisert på grunn av graviditeten. Det var uvisst om barnet i magen ville klare seg.

Etter fem dager på Mulago ble Gloria fløyet til Cape Town for å behandles av eksperter som ikke fantes i hjemlandet. Reisen var mulig som følge av økonomiske bidrag fra familie, samt velvilje fra det offentlige. Gloria skulle ikke få gjøre vendereis før over to år senere.

– Det var en vanskelig tid, sier Gloria som etter hvert sluttet å telle alle operasjonene.

– Jeg hadde mye smerter som følge av skadene, og i tillegg lengtet jeg etter sønnen min hjemme.

Hun så ham ikke én eneste gang i løpet av disse drøye to årene. Og hun ble ikke akkurat oppløftet da hun så seg selv i speilet første gang etter angrepet. Drøyt to uker etter den skjebnesvangre kvelden i Kampala ble hun hjulpet inn på badet av to sykepleiere. Da Gloria hevet blikket mot det ovale speilet over vaskeservanten, så hun et ansikt hun ikke kjente igjen, fullt av sår og gul-hvite flekker.

«Nå er livet mitt slik jeg kjenner det, over», tenkte Gloria.

– Hvordan skal jeg forklare det? 38-åringen løfter underarmen fra bordet, legger haka i håndflata mens hun tenker seg om og ser på ALTSÅs reporter.

– Det var i dette øyeblikket foran speilet at virkeligheten for alvor slo inn. Jeg så en annen person, og jeg likte ikke det jeg så.

Ved syreangrep blir de ytre skadene på huden mer synlige når det har gått en viss tid, og arrene har fått tid til å sette seg. Gloria, i likhet med mange andre som har vært eksponert for syre, kunne hatt betydelig mindre, ytre skader dersom hun hadde blitt satt under vann på et tidligere tidspunkt. Den beste «medisinen» etter syreangrep er nemlig å komme seg i dusjen så raskt som mulig, opplyser Khingi til ALTSÅ. Med 20 minutter eller mer under rennende kaldt vann umiddelbart etterpå, ville skadene på huden mest sannsynlig vært minimale for Gloria.

FOR GLORIA BLE tida etter angrepet preget av tunge, depressive tanker. Vendepunktet i prosessen med å akseptere sitt nye utseende kom gjennom samtaler med fysioterapeuten på sykehuset i Cape Town.

– Hun ble en venn som klarte å trøste og muntre meg opp. Gradvis endret jeg fokus. Jeg hadde en sønn der hjemme, samt en forestående fødsel. Angrepet hadde tross alt ikke drept meg eller barnet i magen. Langsomt begynte jeg å se meg selv som en overlever i stedet for et offer.

Fem måneder ut i Sør-Afrika-oppholdet gjennomførte Gloria en vellykket fødsel.

– Jeg ga henne navnet Miracle, sier hun med et varmt smil.

GLORIA HADDE FÅTT ET forvarsel om angrepet. Noen uker før hadde hun blitt oppringt, og en ukjent mannsstemme hadde opplyst at en kvinne hadde forhørt seg om vedkommende kunne ta på seg et «syreoppdrag». En såkalt «acid-hitman» er vanlig ved angrep av denne typen. Mannen forklarte at han hadde sagt nei, og nå ville han advare Gloria. Hun tok det ikke altfor alvorlig, tenkte at det måtte være noen som enten tok feil, eller tullet.

– Jeg hadde aldri i min villeste fantasi forestilt meg at jeg kunne bli utsatt for et slikt angrep, jeg som ikke hadde noen fiender, sier hun.

Etterforskningen pekte imidlertid i retning av en kvinne, og motivet Gloria i dag tror hun hadde, var sjalusi. Kvinnen ble arrestert, men ettersom Gloria var under behandling i utlandet og naturlig nok ikke kunne stille ved berammet tid i rettssystemet, ble saken henlagt, og kvinnen ble sluppet fri.

Opplysningene bekreftes av legen Ben Khingi som hadde tett kontakt med Gloria i tida etter angrepet.

– Syreangrep skjer nesten alltid etter mørkets frembrudd, noe som gjør at det oftest ikke er andre vitner enn den angrepne selv. Offeret får dermed en dobbeltrolle som både offer og vitne, og når man på grunn av skader og behandling ikke er i stand til å møte i retten, henlegges sakene raskt, forklarer Khingi. Han underbygger svakheten i rettssystemet ytterligere med følgende opplysninger:

Mindre enn femti prosent av de som står bak angrepene blir indentifisert, enda færre enn dette stilles for retten. Blant disse igjen er det bare noen få som faktisk blir dømt og må sone i fengsel.

– At gjerningspersonen forblir fri, er en ekstra belastning for ofrene, både med tanke på usikkerheten det skaper, og skuffelsen over at rettssystemet svikter dem, sier Khingi.

Gloria selv bekrefter at hun bærer på en utrygghet som aldri helt slipper taket.

– Jeg kan innimellom kjenne på en frykt, både i forhold til barna mine og meg selv. Når noen har gjort denne forbrytelsen én gang, tenker man at de kan være i stand til å gjenta det.

Gloria vrir hodet litt til siden. Det tar noen sekunder før hun fortsetter.

– Hun er fortsatt der ute. Fri. Redselen vil nok aldri bli helt borte.

– Er du sint? Bitter? 

– Nei, i dag er jeg rolig. Fylt av fred. Det er best for min egen del ikke å være sint. Troen min har også hjulpet meg. Jeg har tilgitt henne, sier Gloria.

IFØLGE DE SENESTE rapportene har man offisielt registrert rundt 35 syreangrep årlig i Uganda, men det reelle tallet er sannsynligvis langt høyere. Flere rapporter tyder på at forbrytelsen er utbredt, også i avsidesliggende strøk. En stor samfunnsundersøkelse viste for eksempel at tre av fire personer var kjent med begrepet syrevold, og én av fem kjente et offer, opplyser Acid Survivors Trust International (ASTI), en non-profit internasjonal organisasjon med britisk opphav – hvis eneste formål er å få slutt på syrevold verden over.

Syrevold rammer først og fremst kvinner. Rundt 90 prosent av ofrene for syreangrep i Uganda er kvinner.

– Årsaken er ofte enten at kvinnen har avvist en mann, eller sjalusi og sinne fordi hun avslutter forholdet – kanskje også fordi hun har møtt noen andre. Det skjer også at kvinner initierer angrep mot andre kvinner. Når en mann angripes, er motivet derimot annerledes. Da er det i stor grad relatert til business – ønsket om å skremme noen unna, eller sette dem ut av spill, opplyser Khingi.

India, ett av landene i verden med mest syrevold, har rundt 1500 registrerte angrep årlig, ifølge ASTI. Av disse er 80 prosent rettet mot kvinner. Syrevold gjenspeiler og opprettholder diskriminering av kvinner og jenter, og er forbudt ved internasjonal lov. Altfor ofte forblir denne grove kriminaliteten likevel urapportert, og dermed også ustraffet. En viktig årsak til dette er at mange overlevende etter syreangrep lever i frykt for represalier, og av den grunn velger ikke å rapportere eller anmelde angrepet. ASTIs anslag over hvor mange angrep som forblir urapportert verden sett under ett, er 60 prosent.

GLORIA, SOM BLE EN del av den offisielle syrevoldstatistikken for 13 år siden, drifter i dag sin egen organisasjon – Kankunda Gloria Foundation. Organisasjonen hjelper overlevere overlevende? etter syreangrep; både økonomisk når muligheten finnes, materielt og ikke minst psykososialt; støtte til å komme tilbake – ut igjen i samfunnet.

– Det er mange som befinner seg i en sårbar situasjon. Pandemien har rammet flere av «våre» ekstra hardt. For de fleste var det tøft nok i utgangspunktet. Noen har vært nødt til å tigge for å overleve. Noen dør. Ikke nødvendigvis av de fysiske skadene. De orker ikke mer. Makter ikke å håndtere reaksjonene og fordommene de møter. Blikkene og kommentarene fra folk på gata. Jeg ønsker å gi folk motet til å bære arrene sine – både de synlige, fysiske arrene, og de indre arrene – slik at de blir i stand til å vende tilbake til samfunnet. Jeg har muligheten til å stå opp og kjempe for andre. Denne vissheten driver meg, forteller hun.

Den aller første organisasjon i landet som ga hjelp til mennesker utsatt for syreangrep, Acid Survivors’ Foundation Uganda (ASFU), en ikke-statlig organisasjon (NGO), ble etablert av legen som behandlet Gloria, Ben Khingi, i 2003. ASFU sin ambisjon var å hjelpe de skadede både medisinsk, psykososialt og økonomisk, samt hjelpe med advokatbistand – alt for å legge til rette for en raskest mulig retur til samfunnet. Legens engasjement for syresaken ble vekket allerede et par år før organisasjonen så dagens lys.

– Jeg fikk to pasienter som hadde vært utsatt for syreangrep, begge med store skader. På den tida hadde vi liten erfaring med å behandle denne typen pasienter, sier Khingi sittende inne på det spartanske kontoret sitt; fire-fem kvadratmeter stort, møblert med skrivebord og tilhørende stol, to oransje plaststoler forbeholdt pasienter og besøkende, samt en undersøkelsesbenk. Vinduspersiennene er stilt slik at de slipper inn litt av det varme ettermiddagslyset.

I mange tilfeller er stemmen den eneste gjenværende muligheten – selv for de aller nærmeste – til å gjenkjenne den angrepne etter at skadene har satt seg. Blindhet er også en stor risiko. I tillegg til de fysiske skadene, som krever kirurgi og lang oppfølging, understreker doktoren de alvorlige psykologiske konsekvensene.

– Det påvirker selvtilliten og det sosiale livet i stor grad. En pasient har like stort behov for behandling og oppfølging fra psykiatrisk fagpersonell som den rent fysiske behandlingen.

ASFU HAR IKKE VÆRT ordentlig i drift de seneste åtte åra på grunn av mangel på midler, samt en krevende arbeidshverdag for Khingi selv. Til gjengjeld har nye organisasjoner og personer, slik som Gloria Kankunda, tatt over.

Selv om legen ikke lenger har ansvar for en organisasjon, lever engasjementet videre.

– Jeg har alltid engasjert meg sterkt i pasientene. Nå for tida bor en av dem hjemme hos meg, slik at jeg har mulighet til tett oppfølging, sier han.

– Hvordan er oppmerksomheten rundt syreproblematikken i Uganda i dag?

– Oppmerksomheten fra myndighetene har kommet og gått. For noen år siden var det stor interesse, men den har mer eller mindre forsvunnet. Politikere og myndighetspersoner bryr seg ikke nok fordi temaet er fjernt fra dem selv, tror legen som har mistet oversikten over hvor mange pasienter med syreskader han selv har behandlet – flere hundre i tallet.

– Hva kan gjøres for i beste fall å komme syrevolden til livs?

– Syra er et svært rimelig middel som kan volde stor skade på andre. Énlitersflasker koster 3000 shilling, mindre enn én US dollar, og kan kjøpes på alle bensinstasjoner. Tilgjengeligheten burde vært mye mer restriktiv. Syre brukes i stor grad til bilbatterier, og det er liten vilje til å erstatte syren med noe annet. Når noen trenger syre til bilbatteriet, burde de fått service og påfyll fra personalet på bensinstasjonen, i stedet for å få kjøpe med seg plastflasker og kanner. Vi har lenge forsøkt å nå frem med dette uten å lykkes, sier Khingi.

Han nevner svakhet i etterforskning, lover og rettssystemet som andre hindre.

– Det burde vært mye større fokus på å oppklare saker, og straffene burde vært strengere.

Statistikk fra andre land viser nemlig at lover, strengere straffer og mindre tilgjengelighet har en stor effekt. I Bangladesh, Pakistan og Kambodsja har man som direkte konsekvens av økt fokus på lover og strengere håndheving av dem, samt opplysningskampanjer og redusert tilgjengelighet, klart å redusere syrevold betydelig, ifølge ASTI.

EN ANNEN KVINNE som selv har følt syrevold-problematikken på kroppen, og som i dag kjemper aktivt for lovendringer og for å hjelpe andre, er Reenah Ntoreinwe. Hun jobbet som sekretær da livet endret seg brått en vårkveld i 2009.

Denne kvelden satt hun i bilen til en venninne som hun skulle overnatte hos. I det de nærmet seg porten foran leilighetsbygget, la de merke til en person som kom gående mot dem. Han var kledd i svart jakke og caps. Selv om Reenah hadde justert setet slik at hun lå bakoverlent i passasjersetet, så hun at mannen holdt noe i hånda.

Bilen rullet sakte de siste meterne inn mot porten, før den stanset helt. Et sekund eller to senere hørtes et høyt skrik fra førersetet. Brått var bilen fylt av røyk. Reenah klarte ikke å se hva som skjedde, men kjente at noe traff ansiktet og kroppen. Til å begynne med føltes det ut som noe veldig kaldt. Ennå kjente hun ingen smerte.

Venninna nærmest veltet ut av bilen, mens hun fortsatte å skrike. «Jeg må også komme meg ut», tenkte Reenah instinktivt. Utenfor så hun mannen i den sorte jakka med caps på hodet. Han løp ikke, han forlot plassen gående, som om ingenting hadde skjedd. I samme øyeblikk som Reenah kjente den første smerten, fikk hun øye på en gul jerrykanne på bakken rett ved siden av bilen.

– Reenah, det er syre. Han har helt syre over oss, ropte venninna hysterisk.

ALTSÅ MØTER REENAH på kafé i Kampala Boulevard, midt i hovedstadens yrende, og tilsynelatende kaotiske sentrum. Øynene har blitt blanke mens hun har fortalt om kvelden angrepet skjedde.

Det var åpenbart venninna som var mål for angrepet. Uheldigvis for Reenah sin del befant hun seg på feil sted til feil tid. En «bestiller» og en «hitman» ble arrestert i etterkant av angrepet, men saken ble henlagt og de to ble sluppet fri etter henholdsvis én og tre måneder – uten dom. For Reenah sin del innebar syreangrepet nesten fem måneder lenket til sykesenga – med fire store operasjoner og hudtransplantasjoner underveis.

Hva tenker hun om henleggelsen i dag?

– Det smerter ekstra. Skadene jeg og venninna mi ble påført, ville ikke blitt borte som følge av en rettssak og rettferdig straffeutmåling, arrene hadde ikke forsvunnet, men det ville vært medisin for sjela og hjulpet mentalt, sier Reenah.

EN AV DE TØFFESTE dagene på sykehuset var da den fire år gamle sønnen kom på besøk for første gang – halvannen måned etter angrepet.

– Jeg var så redd for reaksjonen hans, selv om jeg på den tida fortsatt var dekket av bandasjer, forteller Reenah som i dag er mamma til enda en gutt.

Hun klarer ikke å holde tårene tilbake når hun tenker tilbake på besøket.

– Jeg er her på grunn av en tatovering, var Reenahs forklaring til sønnen den dagen. Hun maktet ikke å fortelle sannheten.

– Mamma kommer snart hjem, sa hun til ham.

Tre og en halv måned senere fikk hun reise hjem, der hun bokstavelig talt låste seg inne.

– Jeg ville unngå å bli sett. Fryktet alle spørsmålene jeg visste ville komme: Hva har skjedd? Hvem har gjort dette? Hvorfor?

Det skulle gå lang tid før Reenah forsonet seg med skadene og sitt eget utseende. Så lenge som syv år etter angrepet, i 2016, fikk hun en sterk følelsesmessig reaksjon da hun deltok på et møte med andre ofre for syreangrep.

– Jeg brøt sammen i gråt. Det var første gang jeg møtte andre overlevere overlevende? enn venninna mi. Rundt meg i rommet satt mennesker med skader, mange mye større enn mine. Den natta sov jeg ikke ett eneste minutt. Jeg lå og tenkte, spurte meg selv: Hva kan jeg gjøre for å hjelpe?

PÅ DET SAMME møtet befant Linneti Kirungi seg. 30-åringen, som denne dagen i Kampala sentrum så langt har sittet stille og lyttet ved siden av Reenah, skulle komme til å bli hennes nære venninne og kompanjong i tida etter 2016. Selv var hun 19 år da hun ble angrepet med syre. Hun tror det var eks-kjæresten som bestilte angrepet. De to gode venninnene Reenah og Linneti startet sammen opp organisasjonen Hope Care Rescue Mission. Gjennom denne støtter de overlevere overlevende?, samtidig som de jobber for å få myndighetenes oppmerksomhet.

– Å være en overlever innebærer et hardt liv for mange, ikke minst økonomisk, sier Reenah. Hun mistet selv jobben som følge av syreangrepet, og senere har hun opplevd blikkene de gangene hun har blitt innkalt til jobbintervjuer. Man blir «dømt» og nedvurdert på grunn av arrene, forteller hun.

– Jeg vet hvordan livet mitt var før, og hvordan det har blitt etter angrepet. Like fullt, jeg kan bevege meg fritt, jeg har hendene mine, synet mitt. Tenk hvor hardt det må være for dem som har mistet hendene, eller er blitt blinde? Linneti mistet ett øre, men hun kan fortsatt høre. Vi ønsker å være en stemme for dem som ikke makter å snakke for seg selv, sier Reenah, og legger til:

– Det gir en god følelse å kunne hjelpe andre, men det er også tøft. Vi bærer våre egne historier, og som dere har sett, jeg klarer fortsatt ikke å holde igjen tårene når jeg tenker tilbake.

Noe ønske om å prøve å rette ytterligere på arrene og skadene gjennom plastisk kirurgi har hun ikke.

– Jeg skjulte meg i lang tid, men etter hvert som jeg så at de nærmeste ble vant til utseendet mitt, våget jeg å vise mer og mer. Jeg er den jeg er, og uansett hvor mange operasjoner jeg hadde begitt meg inn på, ville jeg uansett ikke blitt den jeg en gang var.

Reenah ser bort på Linneti, løfter ei hånd med neglelakkpyntede fingre – fire røde, en hvit med gullpynt – og drar de stramme rastaflettene litt tilbake, slik at arrene i ansiktet blir enda mer synlige.

– Dette kostet meg fem måneder på sykehus. Det er for kostbart til å holdes skjult.

I tillegg til å hjelpe andre overlevere bruker de to kvinnene tiden sin til initiativ for å endre lover og rettspraksis knyttet til syrevold.

– Myndighetene tar ikke syreproblematikken alvorlig nok. Når vi forsøker å få dem engasjert i kampanjene våre, er det ingen respons.

Reenah og Linneti akter ikke å gi opp. De fortsetter både med støtte, informasjon, besøk i rettssaler for å observere hvordan saker blir behandlet, samt å oppsøke sykehus for å fange opp nye overlevere.

– Noen ganger, når vi har besøkt sykehus og ikke hører om noen nye angrep, er det nesten så man begynner å tro at syrevolden er på vei bort. Men så skjer det igjen. Og igjen. Det er langt fra over, sier Reenah.

EN NY DAG GRYR i Kampala. Denne dagen skal vi sammen med Gloria Kankunda reise ut av hovedstaden – til Iganga Town for å møte Moureen Lydia Nabaanjala, en overlever Gloria kom i kontakt med via egen organisasjon.

Etter en lang og strabasiøs ferd, inkludert flere politikontroller, ankommer vi Iganga, ti mil utenfor Kampala i østlig retning, mange timer forsinket. Nattas og morgenens kraftige regnskyll har ikke akkurat virket positivt på trafikkflyten.

Vi venter på avtalt sted. Gloria har ringt og gitt beskjed om vår ankomst. Noen minutter senere roper hun ut av vinduet, «Moureen, Moureen!».

Moureen har ikke sett bilen, selv om hun er få meter unna oss. Syra har nesten stjålet alt syn.

– Hvordan gikk turen? Det ble en lang reise ja. Sånn er det på vei til himmelen, sier Moureen smilende idet hun stikker hodet inn i bilen.

Moureen var akkurat ferdig utdannet sykepleier da 2013 nærmet seg slutten. Hun bodde på denne tida i Kampala. Hun og kjæresten hadde bestemt seg for å gifte seg, og livet smilte. Hun var på vei hjem, satt bakpå en motorsykkeltaxi. Like før hun var hjemme, kom en bil opp på siden av henne. Fra det åpne vinduet kastet en mann syre mot Moureens ansikt.

Ingen ble dømt for angrepet, men etterforskningen pekte i retning av Moureens ekskjæreste.

Etter angrepet ble hun værende på Mulango Hospital i to måneder, før hun flyttet hjem til Iganga der hun ble ivaretatt av slektninger.

– Jeg gikk inn i en dyp depresjon. Jeg hadde jobbet så hardt, klart å ta utdannelsen som skulle sikre meg et bedre liv. Brått ble alt revet bort. Jeg hadde ikke lyst til å leve lenger, forteller hun.

MOUREEN VAR GRAVID da angrepet skjedde, hun ble bedt om å være sterk, holde ut. Ikke minst for det ufødte barnet sin skyld, og for Joel, toåringen hun allerede var mamma til.

– Jeg måtte bare bite tennene sammen, og sette min lit til Gud. Det har vært tøft. Jeg har store skader, blant annet svært redusert syn som gjør at jeg må unngå å være utendørs på dagtid når sollyset er for sterkt. Men jeg er her. Jeg er en overlever, sier Moureen.

Hun sitter lett fremoverlent i stolen hjemme i nabolaget Buseyi. Området er preget av enkel bebyggelse. Ikke langt unna er en gjeng ungdommer i full gang med å hente opp vann fra brønnen. Huset til Moureen er enkelt, men hjemmekoselig. Det er bilder på veggene. Rundt omkring i stoler og sofa er det plassert rikelig med puter. På stuebordet ligger en hvit duk som i likhet med putene er pyntet med border.

En hane beveger seg rundt på det trange uteområdet som skiller stua og muren som omgir eiendommen, hønene er sperret inne i høyden langs den ene veggen. På tomta dyrker Moureen også tomater og løk. Det familien ikke selv bruker av egg og grønnsaker, gir en liten, kjærkommen ekstrainntekt. Den økonomiske hverdagen er hard.

Mannen hun var sammen med da angrepet skjedde, og som hun senere giftet seg med, ble hos henne til mars i fjor.

– Nå er jeg og ungene alene.

MOUREEN ARBEIDER SOM sykepleier, men har aldri hatt fast jobb.

– De blir skremt av utseendet mitt, og forstår ikke at hjernen er intakt, forteller hun.

Innimellom, ved behov, får hun kortidsengasjementer, et par uker, en måned, kanskje to. Resten av tida arbeider hun selvstendig. På stuebordet står en flettet kurv fylt av tabletter og medikamenter. Kurven er hovedårsaken til at hun og barna klarer å overleve.

– Jeg kan mitt fag. Malaria er bare ett av mange eksempler på sykdommer jeg kan behandle, sier Moureen. Nå smiler hun.

– Jeg kan tjene rundt 50.000 shilling (cirka 125 kroner, journ.anm.), andre ganger opp mot 100.000. Jeg skriver regninger etter hvert utførte oppdrag. Noen ganger betaler folk, andre ganger ikke.

Selv om hun har det tøft selv, er hjertet for andre likevel stort. I tillegg til å ha overtatt ansvaret for jentungen Priscilla, hvis mor døde av skadene etter et syreangrep mens hun fortsatt hadde barnet i magen, er Moureen også en av ildsjelene i organisasjonen Di Albil Civil Society Association. Denne gir støtte både til overlevere etter syreangrep, diabetes-pasienter og albinoer.

– Sistnevnte gruppe møter mange av de samme fordommene og problemene i samfunnet som oss syreskadde, forklarer Moureen.

TILBAKE I KAMPALA. Det er seks år siden sist Gloria møtte legen Ben Khingi ansikt til ansikt. Nå skal det skje.

Etter å ha ankommet bakpå en av byens utallige motorsykkeltaxier, slår hun seg ned på steinmuren utenfor klinikken der han har kontor. Der blir Gloria sittende å vente i nærmere halvannen time. Doktoren er nemlig blitt opptatt med en akuttoperasjon. Men så, endelig, svinger bilen inn i oppkjørselen. Ut stiger Ben Khingi med et smil om munnen. Smilet vokser seg enda større mens han går mot Gloria, og før noen ord blir sagt, møtes de to i en lang omfavnelse. Deretter tar han hånda hennes, og leier henne bort til et par hagestoler på gresset foran klinikken.

– Hvordan går det med deg? spør Khingi.

– Jo, det går bra, svarer Gloria, men legger etter hvert til at hun sjelden har en hel natt med god søvn. Det er fortsatt ting som plager henne, områder som er smertefulle, spesielt halsregionen.

– Det trenger ikke være sånn. Du trenger ikke å ha disse smertene. Det kan vi gjøre noe med, sier han.

– Ja, jeg må bare samle mot til å skulle gjennomføre mer kirurgi, svarer Gloria.

Da ALTSÅ senere er tilbake i huset til Gloria, lar hun øyelokkene gli igjen noen sekunder før hun ser på oss med det friske øyet sitt.

– Nå er jeg ikke lenger redd for blikkene, kommentarene og spørsmålene. Det har vært en prosess, men i dag kjenner jeg at jeg kan komme dem åpent i møte. Arrene har blitt en del av meg.

Blikket er fast.

– Jeg bærer på håpet, jeg lever, jeg beveger meg. Dere har sett meg kjøre bil. Jeg er ikke avhengig av andres hjelp. Det er mange som har det vanskeligere enn meg. Jeg er heldig som har hatt venner og familie som har hjulpet meg, og nå kan jeg selv hjelpe andre. Det gir meg styrke til å fortsette.

ALTSÅ har gjentatte ganger over flere uker forsøkt å komme i kontakt med ugandiske myndigheter for å gi dem mulighet til å svare på kritikken som fremkommer i artikkelen, og høre deres syn på syrevold-problematikken. Vi henvendte oss først til kontaktpersonen for Ugandas konsulat i Norge, og ble henvist videre til Ugandas ambassade for Skandinavia i København. Men ingen vi har blitt satt i kontakt med, har valgt å svare oss. Vi har også prøvd å komme i kontakt med ansvarlige myndigheter i Uganda via andre kanaler uten å få noen kommentar. Heller ikke via den offisielle nettsiden til Uganda har vi blitt satt i kontakt med noen som kan svare på kritikken.