(+) Helt ærlig
Kan vi snakke om alt? Bør vi snakke om alt?
Tekst: Marte Østmoe
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 6, vinter 2020
eg ville heller vite enn bare å ane, sier Linda Lund Nilsson. I arbeidet med boka Kjære bestemor. Alt vi aldri snakket om, fant hun mye nytt om familien sin. På godt og vondt.
– Alle visste at mamma hadde vært på barnehjem, men også at hun ble hentet hjem, sier Nilsson. Der stoppet imidlertid fortellingen. Ingen sa noe mer.
Det var i dette feltet forfatteren ble nysgjerrig. Helt fra hun var liten jente, hadde hun følt at noe skurret.
– Jeg tror ikke at fortielsene har vært en bevisst strategi i familien, sier forfatteren.
– Det var nok andre grunner til at de ikke snakket om ting. Jeg tror tausheten var skadelig, men vil ikke kalle det løgn.
Når sant skal sies
I dag er det fristende å spørre: Hvor annerledes hadde ikke ting blitt hvis de hadde våget å snakke om fortiden?
Hvilken lettelse hadde ikke det vært for dem alle? Hvor mange konflikter kunne vært spart, gnisninger og også sykdom? Kunne de ikke bare snakket ut?
– På den tiden var det ikke fokus på åpenhet og følelser slik det er i dag, sier Nilsson.
– I tillegg hadde de antakelig mye slit med å få hverdagen til å gå rundt.
Psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi, Line Marie Warholm, støtter Nilssons resonnement.
– Vi må øve oss, sier hun. Når det kommer til begreper som «sannhet» og «ærlighet», mener psykologen det er farlig å klandre fortidens generasjoner:
– Det blir ikke rett å dømme tidligere hendelser i lys av vår tid. Kanskje hadde de gode grunner til å holde tett? Kanskje er heller ikke dagens ærlighetstrend utelukkende positiv?
Alt for algoritmene
Warholm er forfatter av boka Kule kids og foreldre som strever med å slippe taket. Som psykolog er hun særs skeptisk til medienes jakt på kjente personers «ærlige historier».
– Mediene visker ut skillet mellom private og offentlige roller, poengterer psykologen og tar dagens politikere som eksempel. Når disse hentes fram og benyttes som deltakere i talkshow eller underholdning, må de by på seg selv og legge ut om privatlivet sitt. De snakker om forholdet til kona, til kjæresten og til hunden. De kysser på TV og danser på YouTube. Handlingene fremstår som ekte, samtidig vet vi at de er regisserte, filmen er klippet, det er flere tagninger og alt inngår som en del av en såkalt storyline. Er det da helt ærlig? Mye av ærligheten vi møter i mediene i dag, vil jeg kalle «skinnærlighet», sier Warholm.
– Det er en sminket versjon, en fortelling som ser sann ut, men som i virkeligheten er tilpasset mediet, publikum, algoritmer og SEO.
Fasaden krakeleres
– Mennesker generelt og ledere spesielt kan ha bruk for en viss avstand til folket, mener Warholm. Psykologen slår gjerne et slag for maskene og fasadene. Når en person skal ta en viktig avgjørelse på vegne av en hel nasjon, kan det være svært forstyrrende hvis befolkningen knytter bestemmelsen opp mot personens privatliv eller lystige opptredener på Farmen Kjendis. Dette er et kjerneproblem i samfunnet vårt, mener Warholm. Psykologen legger til at hun i mange tilfeller vet mer om kjente personers feil og mangler, angst og ugjerninger enn hun vet om folk i sin nærmeste vennekrets. Hun spør:
– Er det en sunn utvikling? Hva skal vi med informasjonen om kjente personers privatliv? Og ikke minst; skal alle inn dit?
Warholm kaller det et stort ærlighetsparadoks:
– Når en skal være ærlig og åpen om alt, også det som er vondt, som dårlig psykisk helse eller sorg, da ender vi ofte opp med å pynte på ærligheten. Resultatet er at vi blir flinkere til å lyve!
Den uærlige ærligheten
Tilsynelatende ærlige utspill kan altså i sin verste konsekvens bli rene usannheter. Dette påvirker også oss som ikke er kjendiser, mener psykologen. Vi blir stående i spennet mellom å dele alt med alle og å skulle fremstå som bra, sympatiske og interessante.
Før vi tar den uformelle snappen, sminker vi oss slik at vi fremstår som ekte. Vi skifter til joggebukse for å fremstå som mer avslappet eller buster til håret for å se litt herlig ustelt ut.
Skillene mellom det offentlige og private er pusset ut. Det samme er skillet mellom det falske og det ekte. Warholm sukker:
– Resultatet blir en verden hvor det er komplisert å navigere.
Hva er sant, hva er usant? Hva er ærlig, hva er løgn?
Løgnen er bare mulig hvis det finnes en sannhetsinstitusjon. Dette skriver filosof Lars Fredrik H. Svendsen i sin nyeste bok Løgnens filosofi. Å kjenne igjen en løgn fordrer altså at vi kan gå ut ifra at det som sies stort sett er sant.
Praktisk talt er alle enige om at det er generelt galt å lyve, skriver Svendsen. I løpet av boken går filosofen inn i et brokete landskap av hvite og sorte løgner. Han deler sågar løgnene inn i sju kategorier. Felles for dem alle er at sannheten er for problematisk. Sannheten er for rå. Vi tåler den ikke. I boka står det å lese: Løgnen er noe vi tyr til for å løse et problem sannheten ville skapt for oss.
Selvbedrag er selvets verste løgn
Kunsten å lyve for seg selv har Svendsen valgt å vie et helt kapittel. Bakgrunnen for en slik løgn kan, ifølge filosofen, være at innsikten kan være så vond å ta inn over seg at det er mer fristende å holde fast ved illusjonen.
– Nettopp, bekrefter Line Marie Warholm.
– Vi lyver ofte om sider ved oss selv som vi helst ikke vil vedkjenne oss.
Eksempler på tabubelagte følelser er, ifølge Warholm, sjalusi og misunnelse. Har vi vært i nærheten av konflikter bygget opp rundt dette, vil vi helst slette dem fra minnet.
– Hukommelsen er ikke til å stole på, forklarer hun, og fortsetter:
– Alle former vi om vår egen historie, da gjerne i egen favør. Vi glemmer det vi ikke vil huske, skyver det vekk, fortrenger.
Hvis livsløgnen blir en del av personens identitet, mener Warholm at det kan by på problemer.
– Bedraget kan blokkere muligheten for at vi utvikler oss, sier hun.
– Hvis en persons handlinger eller holdninger konfronteres eller speiles, kan hun eller han reagere med å beskytte seg selv og ikke ta kritikken til seg.
Seg selv nok
I de fleste tilfeller får det å lyve kun negative konsekvenser. Likevel er uttrykket fake it till you make it blitt et helt legitimt mantra. Er det noe du ikke kan, kan du altså bare late som om. Filosof Lars Fr. H. Svendsen kaller det bløff.
– Vi er alle bløffmakere, hevder han.
– Vi bløffer ikke bare andre, men også oss selv, og tillegger gjerne oss selv adskillig mer moralsk høyverdige motiver enn vi virkelig har.
Over porten til Apollons tempel i Delfi står det Gnothi seauton, Erkjenn deg selv.
Fin oppfordring. Men er det mulig? Og hva er et «selv»? Er det til enhver tid en fast størrelse? Er det ikke heller snarere slik at vi som enkeltindivider har mange ulike oppgaver, og tilpasser oppførselen vår etter dem?
Samfunnsforsker Erving Goffman påpekte dette. Selvet er et sett roller, mente han. Med ander ord endrer adferden seg i ulike situasjoner, eller sagt med Goffmans ord, i ulike forestillinger. Dette skriver Svendsen om i boken sin. Der tar han også til orde for at det å spille mange roller, i seg selv ikke er bedragersk. Å organisere fortellingen om deg selv kan snarere bidra til å skape sammenheng mellom livets erfaringer og episoder som til sammen kan danne en helhet.
Svendsen konkluderer:
– Å fortelle fortellingen som seg selv, er å bli seg selv.
Brudd på arvesynden
Men en idealisering av egen livshistorie kan by på utfordringer. Kanskje var ikke familielivet så idyllisk likevel? Psykolog Warholm har en rekke eksempler på hva som kan gå galt.
– Et idealisert bilde av foreldrene våre kan få en høy kostnad, sier psykologen, og eksemplifiserer:
– Gjennom hele livet har du kanskje opplevd at du må være blid for å bli elsket. Dermed bringer du dette videre til oppdragelsen av egne barn. Oppdager du ikke mønsteret i tide, kan du bli bærer at det selv.
Det var et slikt mønster forfatter Linda Lund Nilsson oppdaget under arbeidet med sin bok. Allerede som liten hadde hun kjent på en kulde mellom moren og bestemoren sin. For å bøte på situasjonen, gikk lille Linda gjerne mellom som en blid og forsonende buffer. I dag kan hun trekke lærdom av historien og er blitt svært kompetent i kunsten å lese kroppsspråk og stemninger. Ikke minst er hun blitt god på å sette ord på følelser, de samme følelsene som man på bestemorens tid absolutt ikke snakket om.
Ærlig talt
– Uansett hensikt er det viktig å ha et bevisst forhold til ærligheten, mener Warholm. Når er det hensiktsmessig å være ærlig? Til hvem betror vi oss og hvorfor?
Når det gjelder slektsforskning som i Nilssons tilfelle, kan et slikt narrativ være med på å gi en større mening til tilværelsen, en bedre forståelse av sitt eget liv. Opplysningene er kanskje ikke alltid fordelaktige, men kan representere essensielle biter i en historie og danne et mer tydelig bilde av hvorfor ting er blitt som de er blitt. Om fortellingen kan kalles sann eller ikke, mener Warholm kan komme i andre rekke:
– Sannheten er subjektiv, sier hun.
– Ulike personer husker hendelser forskjellig. Det viktige er at vi får en livshistorie som gir mening, og at det i bakgrunnen ikke ligger et taust drama som kan påvirke oss følelsesmessig, kanskje ubevisst, uten at vi får tenkt eller snakket om det.
Fra taushet til den gode samtalen
Linda Lund Nilsson bekrefter psykologens utsagn:
– Nå som jeg vet mer om hva som skjedde i bestemors liv, blir det enklere å sortere. Jeg ser hva som hører fortiden til og hva jeg faktisk har mulighet til å endre. Det gir en helt egen ro.
Nilssons bok startet med et dypdykk inn i tausheten. Etter fire års arbeid kom forfatteren ut på den andre siden. Nå hadde hun et klarere blikk og et helt annet forhold til egen historie.
Hun er ikke i tvil om at det er verdt å jobbe for åpenhet. Spesielt som mor er hun opptatt av å være lydhør.
– Barn lurer jo på alt. De er som svamper. Jeg tror alle kan ha mye igjen for å stoppe opp og tenke over hva barna spør om, og hvorfor vi kanskje vegrer oss for å svare ærlig.