(+) Tabuenes talskvinne
Hun er ikke ekspert på noen ting. Unntatt å være seg selv foran kamera.
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 11, sommer 2022
Tekst: ÅSALINN ARNTZEN DALE
Foto: ELINE KJØL BERG
– Den jakka blir bare et symbol på alle de tingene man sitter og brenner inne med. Det er jo et problem hvis folk bruker mange, mange år på å tørre å si hvem de er.
Både utfordrende og uhøytidelig på samme tid. Kjapp i replikken. Til og med litt frekk når det trengs. Lydia Gieselmann kommer rett fra jobben på NRK i Trondheim. Med bleka og litt rufsete hår, minimalistiske tatoveringer og komfortable, nøye gjennomtenkte klær, ser hun akkurat ut som den den energiske Lydia fra NRK-programmet Unormal. Men det er en litt mer tilbakelent og undrende kvinne som nå prater. Om filteret som plutselig er borte. Hvorfor det var akkurat hun som ble valgt til jobben som programleder. Hva hun vil bruke sin egen stemme til. Og litt om hvorfor du bør kle deg akkurat som du vil.
EKSTREMT VANLIG
Hun har vært der selv, som alle oss andre, i de usikre tenårene. Men som voksen blir hun stadig minnet på hvor viktig det er å prate om ting som angår alle mennesker: kropp og identitet. I dag er det jobben hennes å nå ut til ungdom med denne tematikken, i programserien Unormal. Det tar ikke lang tid før Gieselmann trekker fram eksempler. Som hvor vanlig det er med utflod og dopapir i trusa.
– Det her med utflod for eksempel, at det er ingen som gidder å drasse med seg truseinnlegg overalt, og så bruker man dopapir i stedet. Og så tenker man at det må ingen få vite om. Det er jo rart, selvfølgelig, men man føler seg jo så aleine. Men så er det så ekstremt vanlig. Både ordet utflod og utflod i seg selv er kanskje noe av det mest usexy som finnes. Selv om den er med på å gjøre en våt, og da er det plutselig verdens mest sexy ting! Det er tidenes selvmotsigelse, og ikke noe en lærer på skolen.
Har du alltid turt å snakke høyt om kropp og seksualitet?
– Nei da, jeg snakka nesten aldri om det temaet før. Jeg var veldig forsiktig. Jeg klarte nesten ikke å si ordet mensen før vi lagde Kroppen-serien med Newton. Men så skjønte jeg at det her trengs å snakkes om. Så jeg har absolutt blitt mye friere de siste to årene.
Gieselmann kan bli overrasket over seg selv og hva hun klarer å lire av seg. Rett som det er, kan hun finne på å snakke høylytt om mensen når hun sitter på kafé med venner eller familie. Sakte, men sikkert har hun blitt helt filterløs. Så lenge hun har forskning og vitenskap i ryggen, er det få ting som stopper Gieselmann fra å snakke om tabubelagte tema eller sette autoriteter på plass. Som da hun ikledd sykepleierkostyme veide stortingspolitikere på baderomsvekt, for å illustrere hvor ubehagelig det er for åttendeklassinger å bli veid sammen med klassen sin.
– Det opptaket der er et av mine favorittopptak fordi jeg hadde det så sykt på det rene å være frekk og direkte. Det er så ekstremt mye som skjer i den alderen der, så det å få et tall på vekta si kan jo trigge mange. Og så hadde jeg forskninga i ryggen og hele tre hundre kommentarer fra ungdom med deres historier. For jeg har ikke lyst til å være frekk for å være slem, men jeg har muligheten til å være frekk med systemet i den jobben jeg har, på vegne av en ung målgruppe som ikke vet hva de skal stå opp for ennå.
JACK OF ALL TRADES, MASTER OF NONE
– Jeg har aldri hatt én spesifikk ting jeg interesserer meg for. Jeg har hatt mange.
Lenge lette Gieselmann etter en signatur, noe som kunne være hennes felt. Etter barndomsår i småkommunene Beiarn og Skjerstad iNordland flyttet hun til Bodø og begynte på musikklinja. Deretter var det Oslo og bachelor i klesdesign som sto for døren. Parallelt med studiene begynte hun å skrive i magasinene Melk & Honning og 730.no. Mote og populærkultur har alltid interessert henne, og å gå inn i det journalistiske feltet åpnet en bredere verden, hvor musikk, klær og populærkultur kunne flyte sammen.
Beiarn, Skjerstad, Bodø, Oslo. Hvor skulle veien gå nå, etter endt studium? Gieselmann hadde alltid søkt det som var litt større. Hun haddedrømt om å få jobbe i store magasiner som Vogue. Samtidig hadde hun fått et engasjement for bærekraft og feminisme. Hun var kritisk til moteindustriens overforbruk. Bacheloren i klesdesign var et stikk til klesbransjen og samfunnets forestillinger om såkalte tomboys, eller guttejenter.
En dag kom hun plutselig over stillingsannonsen for Newton – vitenskapsprogrammet som hadde fulgt henne gjennom barndommen. Fristen gikk ut to dager etter. Det var som noe klikka sammen.
Hun sendte inn en kort videosnutt på 30 sekunder, hvor hun skulle rekke å fortelle om seg selv og hvorfor hun ville ha jobben. Ble innkalt til først én audition, og så én til. Gieselmann innså først på andre audition at en jobb i Newton innebar å flytte til Trondheim. Det fristet lite å flytte til en mindre by når hun endelig hadde funnet seg til rette i Oslo. Men kallet om å bli programleder ble sterkere. Her kunne hun gjøre alt det hun likte i én jobb.
– Det var noe i meg som sa at selv om jeg ikke forventa å få den, så visste jeg at den jobben blir helt riktig for det jeg har lyst til å gjøre. Jeg bestemte meg for å velge den rolla jeg ville ha, den versjonen av meg som jeg ønska å være når jeg er på kamera. Det er jo… jeg er ikke en offentlig snuser, altså.
Gieselmann graver i en totebag og finner fram snusboksen. Hun avbryter praten for å presisere.
– … aldri på kamera. Jeg vil ikke ha dårlig innflytelse på seerne mine. Hvis noen ser at jeg snuser på gata, så får det bare være.
SOM ET TÅRNHOPP
Gieselmann husker ingenting fra andre audition til Newton. Det hun vet om opptaket har hun fått høre i ettertid.
– Jeg fikk høre at jeg var veldig til stede. Det var et eller annet som gikk feil med et eksperiment jeg skulle vise, og så reagerte jeg med en gang med å se inn i kamera, noe som var helt naturlig for meg å gjøre.
Eksperimentet hadde Lydia funnet på selv, og det gikk ut på å la en tennisball hvile oppå en basketball og la den treffe bakken. Trykket basketballen fikk mot bakken skulle gjøre at tennisballen spratt rett opp i været. Isteden føk den av gårde, helt ute av kontroll, og sneiet nesten kameramannen. De fleste hadde kanskje blitt flaue og sure på seg selv etter glippen. Gieselmann tok det med humor, og brukte det for det det var verdt.
– Livet går jo ikke som planlagt, man kan jo ikke bare stoppe opp. Det var jo en kjempeartig blooper!
Hun sammenligner prøvelsen med realityserien Kompani Lauritzen, hvor hun i vår var en av de 14 kjendisene som ble utfordret i militærøvelser. Her ble deltakerne testet både psykisk og fysisk i egen viljestyrke. Gieselmann trekker fram Tårnhoppet, en klassisk øvelse hvor de bokstavelig talt må kaste seg ut i det som er ubehagelig. Fra et tårn med den psykologisk verst tenkelige høyden, 14 meter.
– På audition til Newton så var det liksom som i Tårnhoppet, at jeg bare måtte bestemme meg for ikke å holde noe tilbake.
Sånn føler hun det også om å være programleder. Et adrenalinrush som kommer og blokkerer ut alt annet. Hukommelsen som fordufter i øyeblikk med mye spenning i kroppen. Men der og da tar hun fram den indre regissøren sin. Skrur på alle knappene. Glemmer all usikkerhet og «gønner på».
ÅPENHETENS PRIS
Det skorter ikke på utfordringer i Gieselmanns arbeidshverdag. Jobben har i det hele tatt vært en eneste bootcamp for selvtilliten. Etter at hun ble programleder i Newton (2017) og senere i Unormal (2020), har hun rukket å trosse sin egen frykt for fritt fall både en og to ganger. Først ved å hoppe i fallskjerm fra 4000 meters høyde, senere med dødse-trener i svømmehallen. Hun har pratet åpent og fritt om alt fra mensen og onani til pornomyter og seksuelle overgrep. Men har den fryktløse og åpne mentaliteten sin pris?
– Jeg deler jo mye i Unormal, men det betyr ikke at man kan utnytte det.
Gieselmann tenker seg godt om. Tar seg en snus til.
– Det koster jo noe. Ikke sånn pengemessig, men det koster noe å dele så mye av seg selv. Jeg gjør det ikke fordi jeg vil snakke om alle mine erfaringer med kroppen. Det er ikke derfor jeg har lyst til å snakke om det. Men jeg gjør det så lenge jeg vet at det vil hjelpe noen andre til å få det lettere med seg selv.
I arbeidet med Det som ikke skulle skje, Unormal sine fem episoder om overgrep, følte Gieselmann for å være åpen om hva hun selv hadde opplevd. Hun ønsket imidlertid ikke noen overskrifter rundt det, eller å utlevere noen detaljer.
– Jeg kjente jo rundt å lage den serien at jeg hadde lyst til å fortelle … for å gi andre trygghet i å si ifra. Ikke fordi jeg ville ha oppmerksomhet rundt at jeg selv hadde opplevd det.
Likevel har flere medier ønsket å fokusere på nettopp hennes egne erfaringer. Gieselmann forstår hvorfor de ønsker et ansikt som kan fronte en slik historie, men hun vet med seg selv at den børen behøver hun ikke å bære.
– Det var en vinkling som var interessant å ta tak i. Jeg har full forståelse for det. Men jeg må finne mine egne bremser, verne litt om meg sjøl. Nå har jeg kanskje åpna en dør som alle andre vil gå inn i, men jeg har ikke gått inn den døra sjøl en gang. Jeg kjente at der går grensa, faktisk.
GULLGRUVE FOR KUNNSKAP
Sammen med Unormal-gjengen må Gieselmann stadig tenke nytt for å treffe den unge målgruppa på digitale plattformer. Det er imidlertid én ting som alltid funker: å se for seg en person du skal snakke til. Gieselmann forestiller seg at hun snakker til seg selv som tenåring, og tenker på hva hun gjerne skulle visst i de årene.
Det er mye kjendisnytt rettet mot ungdom. Leste du noen gang ungdomsbladet Topp?
– Ja, men det jeg syntes var interessant, var Mona og Mikkel (red.anm. en spalte hvor leserne stiller spørsmål om sex). Hvis livet mitt er et Topp-magasin, så føler jeg meg mye mer vel i rollen som Mona og Mikkel enn som personen på forsida.
Ironisk nok kanskje. Programlederen har en utstråling og en stil som får en til å ville plassere henne på coveret. Men for henne er verken personlighet eller estetikk et rop om oppmerksomhet. Tatoveringer, frisyre og klær er snarere symboler på det å kunne uttrykke seg selv og meningene sine. Det er et spesielt minne hun husker fra ungdomsskolen. Det handler om en skinnjakke.
Gieselmann mener hun vanligvis ikke gjorde noe ut av seg på ungdomsskolen. Kostymer og designprosjekter holdt hun for seg selv, innenfor husets fire vegger. Hun våget ikke å stikke seg ut. Men én dag kom hun stolt på skolen med en ny skinnjakke.
– Jeg hadde kjøpt den for egne penger og følte meg skikkelig kul. Og så kommer jeg på skolen og alle jentene syns den er så teit.
Gieselmann var ikke et mobbeoffer, men syns det var leit at det var så mange regler blant jentene. I dag er hun ikke noe redd for å stikke seg ut, og blir glad hver gang hun ser ungdom med sin egen stil.
– Jeg ser ikke på meg selv som noen rebell, selv om jeg har veldig mye tatoveringer og sånt. Når jeg får en ny tatovering, tenker jeg ikke at jeg har fått en ny tatovering. Da tenker jeg bare at nå ser dere meg litt mer sånn som jeg ser meg innenifra, eller som jeg ønsker å uttrykke meg. Eller hvis jeg har et basic antrekk og en litt mer spinnvill jakke. Jeg trenger den for å føle meg som meg sjøl.
– ALLE HUSKER DEN ENE LÆREREN
I 2017 ble Gieselmann nominert til beste programleder i den amerikanske Kidscreen-prisen, som belønner det beste fra barne-TV verdenover. Her til lands ble hun i 2020 nominert til Gullruten i kategorien Beste programleder – nyhet, sport eller aktualitet. Av og til tenker likevel den unge programlederen at det er rart hun har den rollen hun har. Hun får det som kalles imposter syndrome, det å tvile på egne evner og føle seg som en svindler.
– Når man innser at «Oi, shit, når skal folk skjønne at jeg egentlig ikke burde ha denne jobben her? Det finnes jo mange som er mye bedre enn meg. Hvem er jeg til å fortelle om de tingene her. Jeg er jo ikke noen psykolog eller helsesykepleier.»
Hva gjør at det er du som har den jobben, og ikke en ekspert?
– Jeg kjenner de som har den rette utdanninga, men så stopper det når det kommer et kamera foran dem. Det er det eneste som stopper folk fra å ha samme jobb som meg. Mens jeg tenker ikke over kamera en gang.
Siden hun begynte i statskanalen som 24-åring, er forbildene i Vogue bytta ut med dokumentarister. Blant dem Norges eneste punkrock-programleder.
– Jeg har en drøm om å bli Thomas Seltzer. Eller dokumentaristene i BBC, Billie JD Porter og Cherry Healey. Det er den uredde måten å angripe tema på, tema som er veldig vanskelig å snakke om. Jeg syns alle disse er gode på å vise virkeligheten uten å prøve å endre den så veldig.
– Jeg får gjort sånne ting nå som jeg jobber i Unormal, men det er jo gjerne kortere innslag. Jeg liker å gå litt mer i dybden, og vil gjerne nå ut til en voksen målgruppe etter hvert.
Dessuten har hun et mål om å klare å formidle på en praktisk og spennende måte. Akkurat sånn Gieselmann selv har funnet veien til ny kunnskap. Gleden over god formidling ble kanskje allerede vekket da hun som liten så på Newtons rare eksperimenter.
– Jeg huska jo at jeg elska å lære ting, jeg elska å utforske og var veldig visuell og kreativ og løsningsorientert. Det var det jeg likte med Newton, at jeg kunne se på og lære noe litt annerledes. Altså, alle husker den ene læreren som sa noe på en artig måte.