(+) Du er så søt når du er sint
Når menn blir sinte, øker makten deres. Når kvinner blir sinte, mister de den.
Tekst: Cathrine Elnan
Illustrasjoner: Christina Disington
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 4, vår 2020
Kvinner kan rett og slett ikke besitte visse følelser på samme måte som menn. Eller, de kan hvert fall ikke vise dem uten at det blir oppfattet på en helt annen måte. En studie fra Georgetown University viser for eksempel at én av åtte amerikanere mener at kvinners følelser gjør dem mindre egnet som politikere enn menn. En annen studie viser at en kvinnelig advokat som utviser sinne, kan vende en jury imot seg, mens en mannlig advokat som gjør det samme, kan vinne autoritet og troverdighet.
Hvorfor blir emosjonelle kvinner ofte sett på som inkompetente og irrasjonelle? Mari Haugaa Engh, førsteamanuensis ved Senter for kjønnsforskning på Institutt for tverrfaglige kulturstudier på NTNU, mener tankegangen er dypt rotfestet i vestlig filosofi- og vitenskapstradisjon.
– Mye av grunnen til at kvinner blir møtt på en annen måte når de viser følelser, for eksempel sinne, bunner i en idé som vi har i vestlig tradisjon og vitenskap om at det er best å være rasjonell, objektiv og distansert. Og det blir sett på som noe menn kan og er, fordi de historisk har vært forbundet med vitenskap og filosofi, mens kvinner har vært ansett som emosjonelle, og ikke blitt sett på som i stand til å være løsrevet fra følelsene og kroppen sin.
Men kvinner har jo styrt, stemt og påvirket i noen år nå, har det ikke hatt noen effekt?
– Det er en tung filosofisk og vitenskapelig arv, hvor hovedtanken er at kvinner ikke er like kapable til rasjonell tenkning og ledelse som menn. Det er stereotypier med en lang historie. Og ofte er det disse stereotypiene som ligger til grunn i dag, uten at de nødvendigvis er eksplisitt uttalt. Jeg tror nok kvinner fremdeles blir sett på som mindre objektivt pålitelige, mindre behersket og mer emosjonelle.
Bøtelagt for sinne
“Fordi jeg er kvinne, så skal du ta dette fra meg?” sier Serena Williams til dommeren under finalen av US Open i 2018. Hun er tydelig frustrert, og nesten på gråten.
I løpet av kampen har hun allerede slengt racketen i bakken og blitt trukket ett poeng fordi dommeren mener hun har fått hjelp av treneren. Når Williams senere kaller dommeren en “tyv”, blir hun trukket enda en gang og får i tillegg en bot på 17.000 dollar. Tennisspilleren, som til slutt tapte finalen, mente dømmingen var et tydelig eksempel på sexisme. Noe hun ikke bare ga uttrykk for under kampen, men også i etterkant. Hun mente tilsvarende aldri hadde skjedd hvis hun var mann, noe flere mannlige toppspillere støttet henne i.
For, Mari Haugaa Engh, som har forsket på rase, kjønn og seksualitet innen idrett, var det interessant å se hvor sterke reaksjoner Williams fikk.
– Sinnet hennes var en reaksjon på rasistisk og sexistisk behandling, som hun viste på en spesiell arena – en tennisarena som er kjent for å være mannsdominert og blendahvit. Det hun gjorde, var å kritisere et rasistisk, sexistisk system som hun selv har hatt lang erfaring med. Men ved å gi henne den rasistiske merkelappen «angry black woman» ble kritikken avfeid; når man tegner et bilde av Serena Williams som kun «en sint, svart kvinne», trenger man heller ikke ta det hun sier, alvorlig.
Hvorfor blir ikke sinte, mannlige tennisspillere møtt med de samme sanksjonene?
– Fordi sinne og aggresjon hos menn oftere blir lest som et uttrykk for at noe virkelig er galt eller urettferdig, og at det virkelig er en grunn til å vise den typen emosjoner.
Emosjoner trumfer klimakritikk
Da lege og forsker Gunhild Alvik Nyborg argumenterte i NRK-programmet Debatten for strengere smittevernstiltak i forbindelse med utbruddet av koronaviruset, var det flere kritikere som gjorde et poeng av at hun var tydelig opprørt.
At følelsene bak kvinners ord tillegges vekt, så vi kanskje enda tydeligere da Greta Thunberg, med tårer i øynene, illsint blikk og hevet stemme, hudflettet verdens ledere under FNs klimakonferanse i fjor høst. Da ble det rettet vel så mye oppmerksomhet mot hennes mentale tilstand som mot klimakritikken hun kom med.
– “Det ble for emosjonelt”, så vi jo at mange sa. Og det ble tolket som at det ikke var noen logikk, kunnskap eller objektivitet i det hun sa. Igjen blir følelser avfeid og sett på som kunnskapsløshet.
Men menn viser jo til tider også følelser i offentligheten. Vi så Brett Kavanaugh være sint, emosjonell, gråte og være i oppløsning da han forsvarte seg mot overgrepsanklager under en høring i Senatet i fjor høst. Senere ble han valgt til høyesterettsdommer.
– Det er et eksempel på at menn, selv om de viser følelser, ofte likevel blir tatt alvorlig, de blir likevel sett på som relativt objektive. Det ble ikke stilt spørsmål ved om han kunne gjøre jobben sin, selv om han var emosjonell under høringen. Det henger fast i den historiske ideen om at menn generelt er rasjonelle.
Tror du vi må vente på at tiden og historien skal jobbe for oss, eller er det slik at hver gang noen utfordrer disse innarbeidede tankemønstrene, så frigjør vi oss litt fra dem?
– Nei, jeg synes ikke vi skal vente. Vi trenger flere modige og sinte kvinner som snakker høyt og tydelig i offentligheten! Heldigvis er det en voksende aksept for følelser som forskningsfelt og som kilde til kunnskap, mye takket være feministisk teori og forskning. Man blir mer oppmerksom på ulike mekanismer som finnes, og det er større forståelse for at alle – uansett mann eller kvinne – snakker fra et visst ståsted som er basert på personlige opplevelser.