Et oppgjør med diskriminering – eller et problem for ytringsfriheten?

Tekst: Åsalinn Arntzen Dale

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 11, sommer 2022

Har du noen gang deltatt i en diskusjon om satire, krenkelser, rasisme eller seksuell trakassering? Da vet du kanskje at terskelen er lav for å kalle noen woke – eller politisk korrekt. Noen mener woke-bevegelsen innskrenker ytringsfriheten og gjør kunst og underholdning tammere. Andre mener identitetspolitikken de står for er helt nødvendig for å ta et oppgjør med politiske og kulturelle holdninger. Hva har egentlig wokeimse å si for demokratiet?

TIDENS MOTTO

– Jeg syns det er veldig skremmende, sier statsviter og politiker Janne Haaland Matlary (H).

Hun er bekymret for resultatene som kommer fram i Opinions rapport Ung2022. Rapporten tar for seg norsk ungdoms utviklingstrekk fra det siste året. Her svarer 52 prosent av de spurte mellom 15 og 25 at de kvier seg for å si det de mener fordi samfunnet har blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt. Hvor får de unge denne frykten fra?

– Vi snakker jo alltid om hvor flott demokrati vi har. I teorien er det fritt frem for alle debatter, men det er veldig tydelig at det er sånne maktstrukturer som vi ofte kaller politisk korrekthet, som disiplinerer debatten på den måten at en som ytrer seg om et kontroversielt tema, får karakteristikker som latterliggjør, sier Matlary.

I mars kom hun ut med boka Demokratiets langsomme død – den nye intoleransen. Her tar hun et oppgjør med det politisk korrekte og wokeisme eller woke-kultur. Noen bruker begrepet woke om seg selv. Andre bruker det som et skjellsord på meningsmotstandere. Matlary bruker det for å forklare en maktstruktur hun mener har tatt overhånd i samfunnet.

Det å være woke betyr egentlig å være våken og bevisst i kampen mot rasisme, sexisme og annen sosial diskriminering. Hva er egentlig så galt med det? Matlary presiserer at det ikke er standpunktene i woke-kulturen som er problemet, men heller metoden som brukes.

– Det er mer metoden i woken som blir farlig. At det ikke finnes noe sannhet, ikke noe fakta. Det finnes bare opplevelser. Og det blir jo helt subjektivt.

– Hvis det blir mange personlige reaksjoner og stempling og bås-setting, får vi ingen pluralisme i debatten. Altså, mangfold, som liksom er tidens motto, vi får ikke noe mangfold i debatt.

– DEN ANDRE BLIR DEN AMORALSKE

Matlary mener følelser og personlige reaksjoner kan få for mye plass i offentligheten, særlig i møte med rasjonelle argumenter, blant annet i politikk, rettsvesen og utdanningsinstitusjoner. Problemet oppstår når en bevegelse får lov til å styre hvem som får være med i offentlig diskusjon, og hva som er lov å diskutere.

I den nyutgitte boka skriver Matlary blant annet om professor, geofysiker og klimaekspert Dorian Abbot, som ble kansellert fra å holde foredrag ved MIT Universitetet i Chicago. Årsaken var en konflikt som oppsto mellom ham og studentene, etter at han hadde uttrykt at kvoteordning ikke var hensiktsmessig i opptaket til universitetet. Studentene var uenige og mente at mangfoldskriterier skulle få bestemme.

– Begge synspunkter er helt legitime å debattere og fremme. Men han ble da kansellert for å mene det han mente. Hvis det kan skje med en velrenommert forsker på et toppuniversitet, så sender jo det et signal til alle andre om hvor farlig det er å ytre seg om noe som kan være kontroversielt. Og da blir det selvsensur som blir resultat av det.

I Norge har det vært en opphetet debatt i Kunst-Norge. Blant annet ble kunstneren Ina Bache-Wiig av-invitert fra å stille ut på Galleri Standard i fjor sommer, etter å ha likt et Facebook-innlegg som var kritisk til Pride- og transbevegelsen.

Matlary mener at følelser i debatten ofte brukes til å moralisere, som i seg selv kan være en form for hersketeknikk. Identitetspolitiske bevegelser som Pride, Black Lives Matter og #metoo blir ofte beskyldt for å bruke følelser som sterke virkemidler i politiske debatter og demonstrasjoner.

– Jeg tenker at det å være engasjert også er en følelse, og det er fint. Man er jo med i en debatt fordi man er engasjert. Men å bli så moralsk indignert at man bare uttrykker følelser – det blir ofte til en moralisering hvor den andre blir den amoralske. Og så er det sånn at det som er etisk bra generelt, er ikke alltid det politisk riktige å gjøre, sier Matlary, og viser til politiske migrasjonsspørsmål som eksempel.

– At det er etisk riktig å hjelpe alle som trenger det, det er ingen som er i tvil om. Mens du kan ta inn for eksempel fem tusen, er det politisk umulig å ta inn 500 000 eller 5 millioner i et lite land, for da vil det kollapse, ikke sant? Politikk bør i størst mulig grad ha en etisk plattform, men du kan ikke bare ta hva du mener er riktig, og så mene og si at sånn bør politikken være.

MOBILISERE MED FØLELSER

Samfunnsgeograf Anja Sletteland har forsket på kommunikasjon i konflikt, spesielt Israel-Palestina-konflikten og #metoo-debatten. Hun mener det kan være nødvendig å mobilisere på følelser for å få kraft rundt en sak og bli hørt. Den habermasianske tenkemåten, med utspring i den tyske filosofen Jürgen Habermas, hvor det kreves at man holder seg til sak og ikke følelser, er ifølge Sletteland et ideal, men innebærer en form for ekskludering som har mistet legitimitet.

– Forståelsen av rasjonalitet er både rasialisert og kjønnet. For det handler om at de eneste som kan holde følelsene utenfor, er de som ikke blir rammet av den. Den såkalt rasjonelle samtalen fungerer best for de som ikke har noe på spill, de som ikke har noen grunn til å være sinte, som ikke har noen grunn til å være bitre. Følelseskortet har blitt brukt til å skvise minoriteter og kvinner fra offentlig debatt, eller tvunget dem til å delta på premisser de ikke nødvendigvis kan stå for selv, sier hun.

Det habermasianske idealet har tradisjon tilbake til opplysningstiden. Sletteland forteller at det er brukt som en hersketeknikk særlig mot kvinner. Menns følelser har blitt sett på som engasjement, iver og visjoner, mens kvinners følelser blir sett på som hysteriske og irrasjonelle. Det finner ikke folk seg i lenger.

Å TA MANNEN, IKKE BALLEN

«Woke» og «politisk korrekt» er langt fra de eneste tingene man kan bli kalt på nettet. I motsatt leir blir mange avfeid som «boomer», «rasist» og «hvit middelaldrene mann» eller «Karen», bare for å nevne noen av motsetningene.

– Begrepet «hvit, middelaldrende mann» fungerer på samme måte som begrepet «politisk korrekthet». Det brukes om grupper, egenskaper eller handlinger som er kjente for å stilne andre, og det i seg selv har ingen legitimitet fra et ytringsfrihetsperspektiv.

Sletteland forteller at vi bruker denne type begreper i mangel av et bedre språk, men også fordi man ikke når gjennom med sakligargumentasjon. Se for deg at du har fått høre de samme kommentarene på religionen din, hudfargen din, kjønnet ditt, utallige ganger. Da kan det være mer fristende å slå tilbake med samme mynt enn å argumentere saklig tilbake.

– Det er veldig vanlig at når man går lei av å forklare saken sin på nytt og på nytt, så vil man heller si noe som kan sette motstanderen i et dårlig lys, eller få dem til å holde kjeft. Det er kjempevanlig. Det er det som heter «å ta mannen, ikke ballen».

DEMOKRATISK REVOLUSJON

Sletteland forteller at et økt konfliktnivå og hissig debattklima også kan skyldes at vi står overfor en demokratisk revolusjon, hvor to store samfunnsendringer har skjedd samtidig. For det første er det er langt flere stemmer enn noen gang som nå er med å konkurrere om dagsorden i offentligheten, og om hvilke perspektiver som skal gjelde.

– Egentlig er det et sunnhetstegn for demokratiet, som handler om at det er mye større ytringsrom nå enn det noen gang har vært. Men vi er ikke vant til det spenningsnivået. Vi er ikke vant til å håndtere den type konflikter, og mangler egnede debattnormer.

For det andre har sosiale medier gitt oss en helt ny mulighet til å sette saker på agendaen. Men sosiale medier er lite egnet til å skape en felles forståelse av saker, og det har senket terskelen for å komme med hatefulle og trakasserende ytringer.

– Med sosiale medier og kommentarfelt har ting blitt mye hissigere. Når du skriver leserinnlegg i aviser, bruker du mer tid, og det er redaktører som passer på at du er noenlunde høflig. I sosiale medier reagerer folk så kjapt at de ikke får korrigert fordommer og misforståelser.

SOSIALE MEDIER – ET EMOSJONELT ROM

Man må ha tykk hud eller unngå å være på nettet. Det er tittelen på Medietilsynets undersøkelse om unges erfaringer med hatefulle ytringer. Unge utsettes nemlig seks ganger mer enn resten av befolkningen for hatefulle ytringer på nett. 25 prosent i alderen 16–20 år har opplevd hatefulle ytringer mot seg selv i løpet av det siste året.

Sletteland tror vi er nødt til å akseptere at sosiale medier er et emosjonelt rom. Samtidig må vi vite at vi utsetter oss selv for harde konflikter mer enn det vi ofte har godt av.

– Vi forholder oss i langt større grad til folk vi er uenige med. Bare det at vi deltar ufattelig mye mer i meningsutveksling enn det vi har gjort tidligere. Vi forholder oss også langt mer til meninger som strider med våre egne.

Selv om det er et sunnhetstegn å oppsøke andre meninger enn sine egne, tror Sletteland vi også må bli flinkere til å ta en pust i bakken. En pause fra alle de oppfyrte debattene. Og lære oss å leve med det nye meningsmangfoldet.

– Egentlig bare ved å anerkjenne at vi er i samme båt, og så å puste med magen. Man ser hvor mye støy det er overalt i sosiale medier, og så kan man tenke, ja, okei, det handler ikke om meg.

Ordliste

Politisk korrekt er hovedsakelig et negativt ladet uttrykk om ulike forsøk på å endre uttrykksformer eller sensurere ytringer som kan virke støtende eller diskriminerende for enkeltpersoner. Uttrykket brukes også om personer som fremmer lite kontroversielle synspunkt, eller regelrett og ukritisk videreformidler offentlig godkjente tale- og tenkemåter.

Det å være «woke» betyr å være årvåken, oppmerksom og engasjert når det gjelder etnisk og sosial urettferdighet. Uttrykket har røtter fra 1930-tallet, men ble verdenskjent først gjennom borgerrettsbevegelsen i USA på 1960-tallet. I nyere tid er woke-begrepet blitt aktualisert i kampen mot politivold og strukturell rasisme. I dag brukes det også om våkenhet overfor sexistisk, kjønnsbasert og sosial diskriminering – men også i nedsettende betydning mot en gruppe som moraliserer og utestenger andre fra samfunnsdebatten.

Identitetspolitikk er politisk virksomhet og aktivisme som tar utgangspunkt i opplevelser og erfaringer fra marginaliserte grupper. Dette er grupper som har blitt utsatt for urettferdighet, undertrykking og trakassering, ofte basert på etnisitet, kultur, kjønnsidentitet, seksuell legning, religion eller funksjonshemning. Begrepet ble først brukt på 1970-tallet i USA. I vår tid blir identitetspolitikk ofte brukt i negativ sammenheng, blant annet som betegnelse på en politikk hvor minoriteter får privilegier ovenfor majoritetsbefolkningen, for å rette opp i fortidens urettferdigheter.

Fire stemmer om Ytringsklima i Norge

Sylo Taraku
Forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda

Ytringsfriheten står sterkt i Norge, men det er likevel mange som kvier seg for å si sin mening. Jeg er spesielt bekymret over selvsensuren blant humorister, karikaturtegnere, akademikere og personer med minoritetsbakgrunn. Presset mot ytringsfriheten kommer fra radikale krefter av ulike farger. For eksempel høyreekstremister og islamister med lav terskel for å true og hetse sine meningsmotstandere, eller identitetskrigere på den radikale venstresiden med lav terskel for å påberope seg krenkelser på vegne av en eller annen identitetsgruppe. Trusler og hets er selvsagt spesielt alvorlig, men også overfølsomhet og kanselleringskultur kan undergrave ytringsfriheten og uthule demokratiet.

Som de fleste samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn, har jeg fått hatefulle ytringer rettet mot meg på internett og sosiale medier. Selv om jeg har ganske moderate posisjoner i debatten, så har jeg opplevd alt fra trusler til stemplinger som «islamist» og beskjed om å «reise hjem igjen». Slike reaksjoner er ubehagelige, men nå er jeg såpass erfaren at jeg ikke lar dette virke begrensende for meg. Jeg kjenner imidlertid folk som demper seg for å unngå trusler og hets. Selv om ytringsfriheten står sterkt i Norge kan en intolerant ytringskultur skremme vekk viktige stemmer fra samfunnsdebatten og dermed gjøre ytringsrommet mindre for enkelte grupper i samfunnet.

Natasja Askelund
Billedkunstner og gjestekommentator i Stavanger Aftenblad

Debattklimaet i kulturlivet har nok aldri gitt rom for den store uenigheten, men med dagens kanselleringskultur finnes nå strenge rammer for hva en kan ytre seg om. Jeg som alltid har oppfattet meg selv som å stå langt ute på venstresiden politisk, og vært spesielt opptatt av klasse, kvinnesak, og innvandring-og integreringsspørsmål, blir plutselig kalt både rasist og homofob. Den stormen jeg opplevde etter å ha skrevet en kronikk om ytringsfrihet i Stavanger Aftenblad juli 2021, var jeg totalt uforberedt på. Det er sjokkerende og vanskelig å ta inn over seg at viktige demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, pressefrihet og demonstrasjonsfrihet blir sett på som verdier man kjemper mot av folk man før kjempet felles sak med.

I stedet for å snakke om «oss» handler det nå om «meg». Det handler om «mine» følelser, og «min» opplevelse. Denne individfokuseringen skaper en enorm polarisering. Vi opplever å definere oss i grupper der man er «for» eller «mot», i en slik debattkultur finnes det kun rette eller gale svar, det er farlig for demokratiet, for kunsten, og for den enkeltes frihet.

Kjell Lars Berge
Professor i retorikk og språklig kommunikasjon

Hvis man ser på Norge som debatt-land eller som ytringsfrihet-land på 50- og 60- og 70-tallet, så var det betydelig mer konformt enn det det er i dag. Vi hadde partipresse for eksempel, det er jo helt utenkelig i dag. Partiene styrte debattene ut ifra sine politiske preferanser. Og jeg husker godt hvor pinlig det var da Monty Pythons Life of Brian ble forbudt i Norge fordi den gjorde narr av kristendommen. Fy fader, så konformt og kjedelig det var.

Heldigvis var det noen journalister i NRK som skjønte at hvis demokratiet skulle overleve også i Norge, så måtte man faktisk konfrontere politikerne sånn at de ikke bare kunne snakke enetale ut til folket. Det ble skapt nye debattformer på 60 tallet, og TV- og radiomonopolet ble oppløst på 80-tallet. Og så var det jo Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen jr. på 60-tallet – den parodien der, den åpna. De gutta dreit jo ut det møkkekjedelige Norge, det var jo bare utrolig bra at de røska opp i en sånn utrolig konform kultur. I dag er samfunnet mye åpnere og mye friere og bedre på den måten. Så det er blitt et bedre samfunn sånn ytringskulturelt enn hva det var i min oppvekst – det kan jeg med hånda på hjerte si.

Selma Moren
Journalist og debattansvarlig i Dagsavisen

Da jeg ble med i samfunnsdebatten som 17-åring, ble jeg fort vant til hersketeknikker. Hvis jeg brant for noe, var jeg politisk korrekt. Hvis jeg satte noe på spissen, var jeg unyansert. Sa jeg fra om den retorikken, ja, da var jeg i alle fall en manne-hatende-venstreradikal bitch. Det er mine merkelapper. Alle som deltar aktivt i samfunnsdebatten, har nok noen sånne. Enten det er «50 år gammel hvit mann» eller «sinna-feminist». Det er bare det: Jeg er så himla privilegert. Og jeg vil bruke de privilegiene til å snakke for grupper som ikke har dem. Da kaller folk meg «woke», fordi de er redde for ting de ikke har innsikt i. For om det ikke er et problem for dem, kan det ikke kan være et problem overhodet. Ja, vi har et problem med ytrings-kulturen. Men jeg er ikke mest bekymret for de som oftest flagger om det som et problem. For jeg tror ikke at empati, innsikt og følsomhet overfor andre er farlig – men en menneskelig styrke vi skal etterstrebe. Hvis det gjør meg «woke», ja, så bærer jeg den merkelappen med stolthet.