(+) Til behag
Når ga du sist blaffen i hvordan du får andre til å føle seg?
Tekst: Cathrine Elnan
Illustrasjoner: Christina Disington
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 4, vår 2020
Hanne Haavind er professor i psykologi ved Universitetet i Oslo. Hun har vært med på en rekke undersøkelser om hvordan kvinner og menn uttrykker og tolker hverandres følelser – i parforhold, i terapirommet, og på skolen eller jobben. Noe som har lært henne at kvinner lettere blir opptatt av hvordan de skal romme andre menneskers følelser – fremfor å presentere sine egne.
Hvorfor har kvinner til tider smale rammer for hvilke følelser de kan vise?
Når kvinner berømmes for sin følsomhet, er det ikke nødvendigvis fordi de åpner opp for egne følelser, men snarer fordi de påtar seg oppgaven å få andre til å føle seg bra. Siden deres egne følelsesuttrykk nærmest automatisk blir formet av hva slags følelsestilstander de vekker hos andre, kan det også kjennes som man har trange rammer for å uttrykke følelser som sinne og skuffelse – i hvert fall blir det slik for noen.
Hvordan påvirker denne trangen til «å behage» kvinners muligheter innen arbeidslivet, for eksempel når man klatrer oppover karrierestigen?
For kvinner er det er ikke nok å være en som vil ha innflytelse. Beveger de seg rundt på områder som tradisjonelt har vært forbeholdt menn, skal de helst kunne vekke anerkjennelse hos de andre som allerede er «innbyggere» der. Hvis de møter motstand, prøver de gjerne å være forsiktige og hjelpsomme. Enhver kvinne pålegges både av seg selv og omgivelsene et utvidet ansvar for å sørge for at det hun ønsker seg på egne vegne, også er i tråd med det andre er villige til å gi sin støtte til.
Og på den måten får vi kvinnelige ledere som er «varme», «empatiske» og «omgjengelige»?
Kanskje er det ikke noe galt i å vise innlevelse i andre. Men de fleste kvinner i mannsdominerte sfærer må veksle mellom å være en som brøyter seg vei, og en som er til behag. Men uansett, hun må finne ut hva andre kan tåle og orke fra akkurat henne. For, har hun vært innlevende i andres følelser og lenge vist seg som forståelsesfull, kan hun etter en stund opparbeide seg en slags rett til å si fra om at «nok er nok».
Hvorfor blir sinne fra kvinner og menn tolket på så forskjellige måter?
Hvordan sinne uttrykkes og hvordan det tolkes mellom kvinner og menn, preges av hvor man befinner seg og hva man driver med. For eksempel: Hvordan kan det ha seg at sinne fra små gutter i barnehage og skole lettere blir tolket som en form for styrke? Så lenge det ikke blir for mye av det, blir det oppfattet av de voksne som et ønske om mer gjennomslag, og et steg på veien til engasjement og mestring.
Sinne fra en av de små jentene tas derimot lettere som tegn på at akkurat hun er i ferd med å miste besinnelsen, at hun misforstår. De voksne tenker gjerne at hun ikke kan klare det hun prøver på, eller at her passer hun ikke inn. Dermed kan hennes sinne bli et tegn på svakhet.
Kvinnene pålegges et utvidet ansvar for de følelsene deres handlinger vekker i andre. Dette bruker derfor kvinner som et slags kompass når de finner sin vei gjennom livet, mens menn først og fremst tar ansvar for de følelsene deres handlinger vekker i dem selv. Dette bruker de som en drivkraft.
Hva med mennene, hvordan er deres rammer for å vise følelser?
Litt overbærende heter det at menn ikke er så gode på å snakke om følelser. Men det kan være grunn til å omtolke dette, og si at det er maskulinitetens privilegium å ikke lære noe særlig om hva andre føler. Klaffer følelsene mellom to, er det herlig. Men gnisser det, er det hans egen skuffelse og eget ubehag som gjelder. Hvis hun uttrykker sinne og skuffelse, blir det lett oppfattet som «masing». Mens han trenger ekstra forståelse fordi han blir utfordret på noe han ikke «er så god på», nemlig følelser. Kan det være at det er hennes følelser som den enkelte mann noen ganger ikke vil snakke om? Satt litt på spissen: Hans følelser rettleder henne, mens hennes følelser begrenser ham.
Kvinnene pålegges et utvidet ansvar for de følelsene deres handlinger vekker i andre. Dette bruker derfor kvinner som et slags kompass når de finner sine veier gjennom livet, mens menn først og fremst tar ansvar for de følelsene deres handlinger vekker i dem selv. Dette bruker de som en drivkraft.
Går de sammen i parterapi, fører det oftest til at hun lærer mer om hans følelser, og han lærer mer om sine egne.
Du har jobbet med dette siden 70-tallet. Har det endret seg?
Når vi diskuterer det følelsesmessige samspillet mellom kvinner og menn, kan vi ikke unngå å legge merke til at denne vinden som roper at kvinner må være til behag, den er i ferd med å snu. Det er ikke lenger bare menn som kjemper om og fordeler maktposisjoner seg imellom. De mennene som uten videre kjenner seg berettiget til å holde på en form for dominans overfor – i alle fall noen – kvinner, virker «avleggs». Å være kvinne på «riktig måte» er ikke lenger å være underdanig eller usynlig, men det blir likevel lett omgjort til et krav om å være det andre syns virker balansert.
Må kvinner vente på at tiden skal jobbe for oss, eller er det slik at hver gang noen utfordrer de innarbeidede tankemønstrene, så frigjør vi oss litt fra dem?
Hver gang noen forskere, journalister, forfattere, jurister, politikere, humorister, tillitsvalgte utfordrer det innarbeidede samspillet, så frigjør først de og så vi oss litt fra dem. Den som prøver å uttrykke egne følelser, er samtidig i bevegelse i møte med andres. Det kan være nyttig å krangle litt om hvem som føler hva.