Det som ikke er vakkert

Publisert: 4. februar 20237. februar 2023

Hvordan knuser vi normer og idealer som kolonialismen har vært med på å etablere?

Av Liisa-Rávná Finbog

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du maile oss på redaktor@xn--alts-toa.no.

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 6, vinter 2020

En tidlig vintermorgen i 1822 kunne lesere av den britiske avisa Times lese om den unge samiske kvinnen Karen Christiansdatter at hun, til tross for sitt «lappiske» opphav, var både «uaffektert» og «grasiøs». Avisen mente i tillegg at selv adelens dannede fruer kunne lære av the Lapland female. Utgangspunktet for omtalen var at Karen, sammen med sin familie, var med i en levende utstilling i London Museum of Natural History and Pantherion – eller, som det på folkemunne var bedre kjent som, Egyptian Hall. For mange vil ideen om å stille ut levende mennesker på museer være helt ukjent, men dette fenomenet opplevde på 1800-tallet en økende popularitet som vedvarte til langt ut på 1900-tallet, og hvor såkalte «primitive» folkegrupper ble stilt ut til offentlig beskuelse. Siden samer var å regne som primitive, er det kanskje ikke til å undres over at Karen med mann og barn ble hentet til London.

Karakteristikken av Karen er interessant. Den avslører et vesentlig poeng; nemlig at det å være «lapp» og det å være grasiøs på denne tiden var motstridende karakteristikker. Dette blir bare mer påfallende om man tar en kjapp titt på øvrige beskrivelser av samer fra samme århundre, hvor det er langt vanligere å se karakteristikker som «degenerert», «primitiv», «skitten», «stygg», «fattig», «kort, men bred», «lat», «uanstendig», «drikkfeldig», «dum» og «apekatter».

Med andre ord ble samer sett på som en underlegen og primitiv rase som lå nokså langt bak de siviliserte og hvite europeerne i den evolusjonære utviklingen. Det var faktisk en gjengs oppfatning at samer var den siste skanse av en urgammel polar-rase, som i steinalderen hadde bebodd hele Nord- og deler av Vest-Europa. Men ettersom sivilisasjonen langsomt skred fremover, hadde de primitive samene blitt tvunget til å vike, og på sikt trukket seg lenger og lenger mot nord. Både de nevnte karakteristikkene så vel som det konvensjonelle synet på samisk opprinnelse kan forklares med en kolonialistisk motivasjon. Under de ulike europeiske nasjoners utstrakte kolonialisme var det vanlig at man presenterte stereotype forestillinger om urbefolkninger som såkalte primitive folkegrupper. Dette var en av mange strategier for å rettferdiggjøre kolonisering av land som allerede var bebodd, og umyndiggjørelse av de opprinnelige bosetningene.

Etter hvert ble det utviklet forskjellige og hierarkiske kategorier for mennesker. Samer, sammen med andre «primitive» folkegrupper ble plassert lavt nede på den evolusjonære rangstigen, mens de øvrige hvite europeerne ble normalisert som overlegne på alle måter – biologisk, men også utseendemessig. På sikt har dette resultert i at man i dag har etablerte normer for skjønnhet som faktisk er tuftet på hvithet og bestemte europeiske folkegrupper. Dette idealet opprettholdes og reproduseres på daglig basis gjennom underholdningsindustrien, litteratur, mote og skjønnhetsbransjen. Vi bombarderes med bilder som forteller oss hva som er vakkert, og det underliggende budskapet handler om hva som ikke er vakkert. Samer, sammen med andre urbefolkninger og kolonialiserte folkegrupper, plasseres i sistnevnte kategori. Vi passer ikke inn i normene for hva som er pent.

Som ung er det lett å la seg påvirke av det etablerte skjønnhetsidealet, og en av mange konsekvenser er at man bedømmer eget utseende. Når man ikke opp, så er man ikke vakker, og dermed er man stygg. Ironisk nok så spiller det veldig liten rolle om de man elsker og omgir seg med på daglig basis, forteller deg det motsatte. Selv om besteforeldre, onkler, tanter og foreldre eller venner kaller deg vakker, er det altfor lett å lytte til alle andre som forteller deg at du ikke er det. At du er stygg – bare en «skitten lapp» eller en «stygg apekatt». Det er lett å forklare dynamikken bak dette fra et sosiologisk ståsted. Studier på dette feltet er nemlig enige om at etniske stigmaer har en ødeleggende effekt fordi gjentagelsen av stereotyper over tid blir en slags sannhet.

Kronikken fortsetter under bildet.

Selv om disse studiene forklarer hvordan vi har nådd dette punktet, sier de dessverre lite om hvordan vi kan bevege oss forbi det. Det er et skrikende behov for å ta en diskusjon om skjønnhetsidealet som regjerer i dag, hvor hvit hud eller bestemte trekk, størrelser eller farger er å foretrekke. For våre barn og unge, og for den saks skyld for vår egen del, så er det nødvendig at vi tar dette oppgjøret. Men hvordan? Hvordan knuser vi normer og idealer som kolonialismen har vært med på å etablere? Ett steg vil kanskje være å innse at vi faktisk snakker om menneskeskapte normer. Et annet steg vil være å forstå at normene for skjønnhet delvis ble skapt for å kategorisere enkelte folkegrupper, samene inkludert, som mindre verdt og mindre utviklet. I stedet for vestlige og koloniale normer kan man kanskje heller søke til egne kulturers definisjon av hva som er vakkert?

Et kjapt, men nødvendig apropos: Dessverre er det slik at mange av urfolks egne systemer for meningsdannelser og estetikk har vært ofre for det som kalles epistemicide, som rett og slett betyr at det har blitt bevisst forsøkt ødelagt som et ledd i kolonialisme. Hva som historisk sett har blitt definert som vakkert innenfor urfolkskulturer, er derfor vanskelig å avgjøre, men ikke umulig. I en samisk kontekst har skjønnhet sjeldent vært basert på en ytre fremtoning alene. Hva som er vakkert, defineres i tillegg av relasjon og funksjon: Grove hender er vakkert fordi det betyr at man har jobbet hardt for å skape et godt liv for seg selv og andre; store bryster og brede hofter på kvinner vitner om amming og barsel, som betyr at du har skapt liv; værbitt hud og rynker betyr at du har levd ditt liv i frihet, og overlevd til tross for de utfordringer livet har måttet bringe.

Jeg vokste opp i den troen at jeg var stygg. Men når jeg ser meg selv i dag, ser jeg min egen skjønnhet. Jeg ser den i øynene mine som jeg arvet fra min far og i kinnbeina som er de samme som min tantes, jeg ser hvor vakker hårfargen min er fordi det er den samme som min mors og mine brødres, jeg elsker kroppsfasongen min fordi den kommer fra min bestemor, og nesa fordi jeg finner den i min tipp-oldefars ansikt. I alle disse attributtene ser jeg skjønnhet fordi jeg ser min egen historie, og jeg ser historien om mitt folk som har motstått og trosset undertrykkelse og rasisme. Jeg ser vår vilje til å overleve mot alle odds. For meg finnes det ingenting som er mer vakkert, uansett hva filmer, moteblader eller skjønnhetsindustrien forsøker å fortelle meg.