(+) Bake it till you make it
Marianne vil skape bevisstgjøring rundt kjønnsforskjellene i musikken. Hun ønsker å fremme kvinnelige artister, og er rustet med det søteste virkemiddelet av alle – kake!
Tekst : Aina Mee Myhre
Kakefoto: Marianne Pfeffer Gjengedal
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 8, sommer 2021
Hvem skulle tro at kaker kan fremme likestilling? Matstylist Marianne Pfeffer Gjengedal har funnet en måte. Inspirert av kvinnelige musikere har Marianne startet et prosjekt for å hylle artister hun beundrer. Basert på elementer, farger og mønstre i musikkvideoer designer hun spektakulære kaker, filmer monteringen og legger ut som story på instagramkontoen sin @sweet.n.pfeffer. Ane Brun, Dagny, Billie Eilish, Beyonce, Lizzo, Aretha Franklin og Sigrid er noen av artistene som har fått kake-hyllester; Honoring women, one cake at a time, som Marianne skriver i bioen.
Vagina-kaka
Det startet en sen kveld med låta Pynk av den panseksuelle artisten Janelle Monáe. Låta fremstår som en sukkersøt popsang, og i musikkvideoen står Janelle i ørkenen iført pastellrosa drakt. En tilsynelatende kommers, popete låt med sensuelle moves. Men, poff, så sprer Janelle beina, og de rosa rysjebuksene fremstår med ett som kjønnslepper. Og videoens budskap blir med ett tydelig: pussy power!
– Det var som en åpenbaring, forteller Marianne, for akkurat da så hun det:
– De buksene er jo en kake!
Bransjen er så skjev, og det er så synlig. Jeg tenkte: Hva kan jeg gjøre?
Den natten designet hun Pynk-kaken. Hun filmet monteringen akkompagnert av låtas fengende rytmer og postet den som story. I videoen lager Marianne et rosa kunstverk av en kake, med sensuelle rysjer av smørkrem som subtilt hentyder til vaginaassosiasjonen i videoen. Til tross for det delikate uttrykket, lot ikke reaksjonene vente på seg. En amerikansk sørstatsdame sluttet å følge Marianne i protest. «Jeg har fulgt deg lenge, men nå har du gått for langt!» var beskjeden. At noen kvinner reagerer så sterkt på noe så svakt relatert til underliv, forundrer Marianne.
– Jeg tenkte: Stakkars deg! Hvis det er så problematisk å se en vagina, i form av en kake eller bukser, hva slags forhold har hun da til sitt eget underliv?
Og legger til om kaken:
– Jeg kunne jo vært mye drøyere!
Vaginakaken ble starten på en rekke kake-hyllester. Likevel tok det lang tid før følgerne oppfattet at det var et mønster i postene – at det kun var kvinnelige artister som ble frontet.
En skjev bransje
For selvfølgelig skulle hun fronte kvinner!
– Å synliggjøre kvinner, det kommer helt naturlig, sier Marianne. Hun er brennende opptatt av likestilling. Og kommunikasjonsformen passer til personligheten hennes. Kun positive, energiske virkemidler. Det skal være latter, humor – og kake!
Som utdannet kunstner kunne hun like gjerne valgt kvinnelige kunstnere å fronte, men for øyeblikket er det kvinnelige musikere i fokus. For med musikermann gjennom 20 år – hun er gift med André Alexander Molkom aka Jester i Gatas Parlament – er det en bransje hun har sett på nært hold.
– Jeg vet hvor vanskelig det er for kvinnelige musikere å komme opp og frem, sier Marianne.
– Bransjen er så skjev, og det er så synlig. Jeg tenkte: Hva kan jeg gjøre?
Med over 22 000 følgere innså hun at hun hadde en plattform. Og den ønsket hun å bruke.
Jeg mener at det ikke er hitene som skal bestemme hva som spilles, men at det hele tiden skal spilles 50 prosent kvinner. Det kommer til å føre til at kvinnene etter hvert har 50 prosent av hitene.
Men er det ikke mange kvinner i musikken, da?
– Jo da, det er kanskje mange kvinner i pop, men hvor mange er det egentlig i hiphop og metall-sjangrene? I country? spør Marianne, og fortsetter:
– Og hvordan er det i bakgrunnen, blant dem som markedsfører, som er produsenter, og management? Der er det veldig mannsdominert. Det er ekstreme forskjeller, sier hun.
Hun irriterer seg over retorikken som brukes i musikken, som at band bestående av kvinner er «jenteband,» og at kvinner ikke fremstilles med samme faglige tyngde som mannlige artister. Og at musikkpriser fortsatt gis basert på kjønn, til «kvinne» fremfor simpelthen «artist». Det siste er for øvrig noe bransjen for lengst har begynt å bli oppmerksom på. Det er snart ti år siden Susanne Sundfør takket nei til Spellemannsprisen fordi hun vant pris for «årets kvinnelige artist» og kategorien ble fjernet. Men fortsatt gjenstår mye.
Marianne peker videre på hvor mye makt som ligger hos media.
For hvordan skal en kvinnelig artist lykkes om hun ikke blir spilt? Hvilke artister som spilles på radio, er jo førende.
– Jeg mener at det ikke er hitene som skal bestemme hva som spilles, men at det hele tiden skal spilles 50 prosent kvinner. Det kommer til å føre til at kvinnene etter hvert har 50 prosent av hitene.
Musikk, kunst og mat
At kvinner i musikken blir fremstilt med mindre faglig tyngde enn menn, minner Marianne om tendensen i kunsten på 60-tallet. På kunsthøyskolen ble hun bevisst på hvor ulikt kvinnelige og mannlige kunstnere ble fremstilt.
– Menn ble portrettert med høyhalset genser i en sofa mens de betraktet kunsten med strengt blikk. Denne distansen til kunsten høynet selve verket deres. Kvinner skulle ha på seg koselige batikklær og ble bedt om å holde kjærlig rundt skulpturen sin mens de så blidt inn i kameraet. Det skulle være koselig og kreativt med kunst! sier hun med ironi så tykk som smørkrem.
Mannlige kokker tas bilde av i sorte kokkejakker, deser alvorlig i kamera, har tatoveringer og holder en kniv. Kvinner, som ofte blir matbloggere og influensere, ståri rosa forkle med en kake og smiler. Det er akkurat såntsom man holdt på med i kunsten.
Og det er det samme i matbransjen i dag.
– Mannlige kokker tas bilde av i sorte kokkejakker, de ser alvorlig i kamera, har tatoveringer og holder en kniv. Kvinner, som ofte blir matbloggere og influensere, står i rosa forkle med en kake og smiler. Det er akkurat sånt som man holdt på med i kunsten.
Hun mener den faglige tyngden må på plass for kvinner, på samme måte som for menn.
– Som kvinne er det det vanskelig å vite hvordan man skal la seg portrettere. Jeg er en dame som jobber med det søte universet, med farge og glede, men jeg ønsker likevel å bli tatt på alvor som formidler, sier hun.
– Og å vinne kokebokpriser, uten å ha tatoveringer.
Store forskjeller
Pia J. Korsnes, daglig leder i AKKS Norge, en organisasjon som jobber for likestilling i musikkbransjen, bekrefter skjevheten Marianne beskriver. Det er en ubalanse mellom kjønnene i de fleste områder av musikklivet, fra hvilke instrumenter som spilles og i hvilke sjangre, til fordelingen av jobbene bak artistene og musikken: som komponister, produsenter og teknikere.
– Det er store forskjeller i musikken. I kulturskolen ser vi at ni av ti elever som velger fløyte og sang, er jenter, mens ni av ti som spiller trommer og bass er gutter. Så forskjellen begynner veldig tidlig, forteller Korsnes.
– Blant produsenter og komponister er kvinner veldig lavt representert. 19 prosent av norske komponister er kvinner, men av verkene deres blir kun to prosent spilt av norske orkestre. Og på Spotify er bare 18 prosent av låtskriverne kvinner, forteller hun.
– Vi trenger speiling, å se kvinner i disse rollene, for å få endring, sier Korsnes.
– Det er viktig å se forbilder, så man vet at mulighetene finnes.
Når jeg er på byen og er ute og danser, så teller jeg antall kvinner versus menn som spilles. Og så sier jeg fra til DJ-en: «Du, kjempebra set, men nå har du spilt 90 prosent menn!» For det er jo like god stemning på dansegulvet om det er kvinnelige musikere som spilles. Det trengs bare en bevisstgjøring for å klare å snu det.
Behov for bevisstgjøring
Fra en artists ståsted er det også skjevhet å peke på. Haley Shea er vokalist og låtskriver i punkpopbandet Sløtface.
– Det er mange kvinner som lykkes, men det er fortsatt mange hindringer. Som kjønnsnormer rundt hvilke forventninger det er til forskjellige instrumenter og sjangre, sier Shea.
Selv mener Shea at hun ikke har opplevd like stor kjønnsskjevhet som mange andre i bransjen.
– Jeg har en veldig akseptert måte å være kvinnelig musiker på; jeg er vokalist, og jeg spiller med menn som spiller instrumenter. Jeg opplever ikke så mye av det, men jeg har fortsatt hatt ubehagelige opplevelser med hersketeknikk, der folk invaderer mitt personal space, og folk som tar på meg på konserter og må kastes ut. Men jeg har nok vært skjermet i bransjen fordi jeg er i en veldig akseptert rolle.
Hun peker også på presset kvinnelige artister opplever rundt måten å kle seg på.
– Jeg tror fortsatt det er en del forventninger til å bruke seksualitet og kropp for å selge musikk i stor skala. Fordi Sløtface er et indieband og ikke er signert av et stort label, så har vi ikke følt på dette presset, sier Shea.
Feminisme i det små
Marianne mener det er mulig for oss vanlige publikummere å påvirke.
– Når jeg er på byen og er ute og danser, så teller jeg antall kvinner versus menn som spilles. Og så sier jeg fra til DJ-en: «Du, kjempebra set, men nå har du spilt 90 prosent menn!» For det er jo like god stemning på dansegulvet om det er kvinnelige musikere som spilles. Det trengs bare en bevisstgjøring for å klare å snu det, sier hun.
Jeg må gjerne sitte tre, fire og fem timer før det virkelig smale og kule fra kvinnelige musikere begynner å rulle opp. Så det er gjerne klokka to på natta at det virkelig begynner å komme godsaker.
Hun lytter bare til kvinnelige musikere på Spotify, for å bidra til å bedre statistikken, og hun prøver å lære opp YouTube-kontoen sin til å forstå at hun ønsker å eksponeres for kvinnelige, mindre kjente artister. Det har tatt halvannet år med bevisst lytting før algoritmen skjønte det.
– Jeg må gjerne sitte tre, fire og fem timer før det virkelig smale og kule fra kvinnelige musikere begynner å rulle opp. Så det er gjerne klokka to på natta at det virkelig begynner å komme godsaker.
Og slik har hun oppdaget nye, spennende artister. Som hun fremmer til følgerne sine ved å lage kake av musikkvideoen, tagge artisten og legge ut videoen.
– Jeg kunne laget en kake hver dag til hver kvinnelige artist som er usynlig, sier hun.
Og det er ikke uten innsats. Kakene tar 15 timer å lage, inkludert filming og redigering.
Men for noen kaker! Å se musikkvideoene bli forvandlet til kaker er å bevitne små kunstverk bli til. Som videoen A Feeling Felt or a Feeling Made hvor Siv Jakobsen svømmer i en blå kjole som transformeres til en lyseblå kake med florlette, transparente slør. Eller Taylor Swifts You Need to Calm Down som blir et rosa, turkis og gult tårn, med en brennende campingvogn på toppen – akkurat som i videoen.
Pick-me-up!
Følgerne hennes har for lengst skjønt at det er kvinner som frontes på kontoen. Og at det er en kilde til god energi og positivitet.
– Jeg følger humøret og inspirasjonen og poster på mandager, da man trenger en pick-me-up, sier Marianne.
– Det er det som er så fint med Instagram, at det er en positiv plattform hvor man kan fronte det man er for.
Hun liker å jobbe politisk, men på en måte som skaper glede.
– Jeg føler jeg kan gjøre noe nyttig; markedsføre kvinner og formidle matglede.
Kombinasjonen fargerike kake-kunstverk og fengende musikk er et sterkt virkemiddel. Prosjektet hennes er litt som låta Pynk: rosa og søt på utsiden, men med et viktig, dypereliggende budskap. Feminismen har aldri smakt søtere.
FAKTA OM MUSIKK
– Av Spotifys mest spilte låter i 2019 var 18 prosent av låtskriverne og to prosent av produsentene kvinner (Spotify 2020)
– I 2019 var åtte av de 100 mest brukte dirigentene i verden kvinner – mot én i 2013 (Bachtrack 2020)
– Siden prisen ble opprettet i 1985, har bare fem kvinner blitt kåret til Årets Spellemann (Spellemanns prisvinnerarkiv 2020)
– Hver femte norske komponist (19 prosent) er kvinne, og verkene deres blir lite spilt. Bare to
prosent av musikken hos norske orkestre er skrevet av kvinner (Norsk Komponistforening 2019)
– 23 av de 100 mest spilte norske utøverne på norske radioer er kvinner. I 2014 var andelen 11 av 100 (Gramo-statistikken 2015)
– Blant festivaler og helårsarrangører i 2018 utgjorde kvinner fem prosent av utøvere på scenen under blueskonserter, 16 prosent under rock- og popkonserter, 22 prosent under jazzkonserter og 40 prosent under klassiske konserter og samtidsmusikk-konserter (Nasjonal arrangørstatistikk 2018)
Kilde: AKKS