(+) Konstruktivt kaos
Kaveh Rashidi må leve en hektisk tilværelse for å få ro. Da passer det bra å være kjendislege med formidlingstrang.
Tekst: CECILIE SKJERDAL
Foto: XENIA VILLAFRANCA
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 9, høst 2021
Hadde jeg vært liten i dag, ville jeg definitivt fått en ADHD-diagnose.
Den sindige, fornuftige legen vi kjenner fra podkasten God bedring på NRK Radio og som fast spaltist i A-magasinet, sitter ved spisebordet hjemme i det nyoppussede 70-tallshuset i en frukthage på Tåsen. Utenfor henger lilla plommer tunge på trærne i høstsola.
– En venninne av mamma skal lage persisk dessert av dem, sier Kaveh Rashidi.
Han heller opp kaffe. Håndbrygget, må vite.
– Jeg drikker altfor mye kaffe, det er en sykelig avhengighet.
Inne i hodet hans er det fullt kjør. Kaos, ifølge ham selv.
– Jeg har lært meg mestringsstrategier, forklarer han.
Strategien går ut på å fylle dagene med så mye som mulig. Ikke bare har han – som raste gjennom grunnskolen på 8 år ved å forsere et par klassetrinn, og var ferdig utdannet lege som 23-åring – rukket å lage tv-programmer og skrive tre bøker ved siden av jobben som fastlege. Han var med i dokumentarserien Koronadagbøkene på TV2, blir hovedlege i Hva feiler det deg? på NRK1 i høst, er sensor for legestudenter ved universitetet, styremedlem i Amathea og medlem i faggruppen for Medisinsk uforklarte plager og symptomer. Jaggu dukker han opp på Kreftforenings sider også. Ja, og så er han jo pappa til lille Albert på 1 år.
Kan vi spørre hvordan du får til alt? Eller er det et spørsmål som bare stilles til vellykkede kvinner med lynkarriere og barn?
Karrieremessig er det helt klart ekstremt mye lettere å være mann enn det er å være kvinne. Selv om kjæresten min og jeg har et veldig likestilt forhold, så har jeg det mye lettere som pappa enn hun har det som mamma. For hennes del er det mye styr og mas. Mye av permisjonen falt på henne, og jeg kunne jo ikke hjelpe til med amminga. Nå har hun byttet jobb for å slippe de tunge nattevaktene som jordmor på sykehus.
Imens har Kaveh i koronatid kunnet sykle fra jobben som bydelsoverlege i St. Hanshaugen til studio på Marienlyst. Sjonglere alle baller han har i lufta med venstrehånda mens han twitrer med høyre og slenger ut bilder på Insta i svingene. Tempoet er høyt. Overflaten sympatisk og behersket.
– Sannheten er at jeg må holde meg opptatt med mange ytre greier for å føle ro. Hvis jeg ikke har det travelt med to episoder med podkast som må spilles inn, et foredrag jeg skal holde og må hente i barnehagen, vel, da sitter jeg igjen med bare mitt eget hode. Og blir veldig urolig. Jeg greier ikke å bare sitte stille på en stol og følge én tanke i 15 minutter.
Alt han gjør, må skje i korte økter der han jobber intenst med én ting, før han bytter til neste. Da han var student, brøt han opp dagen ved å legge et tett program med forelesninger, trening, Amnesty-jobb og lesesal. Tok flere fag parallelt, hørte alltid på musikk mens han leste.
Sannheten er at jeg må holde meg opptatt med mange ytre greier for å føle ro. Hvis jeg ikke har det travelt med to episoder med podkast som må spilles inn, et foredrag jeg skal holde og må hente i barnehagen, vel, da sitter jeg igjen med bare mitt eget hode. Og blir veldig urolig.
– Det handler nok litt om å distrahere meg selv. Forsøke å bruke uroen konstruktivt. Rastløsheten er en egenskap som potensielt kan være ganske ødeleggende, men det gjelder å finne arenaer der den funker. Jeg trenger kontinuerlig underholdning, og har skapt meg et liv og rammer som passer hodet mitt.
Nå som han er småbarnspappa, synes han det kan være praktisk å ha så mye energi. Men som lege kan det være vanskelig å vite når en pasients uro bør medisineres og når det er best med livsstilstiltak.
– Hva som er normalt og et karaktertrekk, og hva som er sykelig, kan iblant være vanskelig å si. Noen er ekstroverte og flommer over av positiv energi. Jeg er mer introvert og holder uroen inni meg. Det kan være stress eller sorg.
Stor sorg
For bak det kvikke blikket bærer han på en tung sorg. I løpet av noen få år da Kaveh var i 20-årene, mistet han både faren og søsteren sin i kreft.
– Det var en mørk periode i livet mitt. En periode jeg sjelden snakker om. Det gjør for vondt. Å se dem den siste tiden, og å miste dem, var helt forferdelig. Ubeskrivelig og urettferdig. Jeg var virkelig langt nede, uten selv å skjønne det den gang. Sorgen mestret jeg antagelig ved å jobbe mye. Kanskje jeg ville hatt mer ro i sjelen i dag hvis jeg ikke hadde opplevd så fullstendig ødeleggende tap. Om jeg ikke hadde følt den sorgen i livet mitt.
Han pleide å få vondt i magen på den tida. Stikkende smerter og dårlig appetitt.
– Først senere skjønte jeg at mye satt i hodet. I følelsene. Det finnes ikke den kroppslige plage som ikke blir verre av psykiske komponenter.
Kaveh er av typen som alltid takker ja når han blir spurt. Som alltid stiller opp. Slik havnet han også i en faggruppe for såkalte medisinsk uforklarte plager og symptomer, altså plager som vanlig skolemedisin ikke klarer å finne ut av. En vond skulder som ingen kan finne årsaken til; alle bilder ser fine ut, alle prøver er normale, men pasienten er plaget. For noen år siden var fibromyalgi en plage mange snakket om. Før den tid var whiplash en plage med flere symptomer enn klare, fysiske skader. Nå er ME den store «mystiske» diagnosen. Det krangles mye. Uenighetene spriker i alle retninger. Hvor syke er pasientene – er de egentlig bare late? Blir de bedre av terapi eller av medisiner? Eller er alle behandlingsopplegg nytteløse? Blir pasientene rett og slett sykere av behandlingen?
– Det er ganske strenge og tydelige diagnostiske kriterier for ME. Men vi leger har lite kunnskap om det. At mange sliter, er det ingen tvil om.
ME er en av de få temaene han rett og slett ikke orker å uttale seg om, fordi det blir for mye mas, for mange reaksjoner i alle retninger. De lærde strides, som det heter. Og pasientene er heller ikke enige. Kaveh har valgt å heller sitte i et fagråd som skal utarbeide nasjonale retningslinjer for behandling.
– Noe av det som er fascinerende med alle disse ulike uforklarlige plagene, er at de oftere rammer kvinner. Og sannheten er at både menn og barn får raskere hjelp av helsevesenet hvis de opplever de samme symptomene. Det er en del fordommer i samfunnet – ikke minst blant oss leger. Hvis en mann som Karsten Warholm en dag blir liggende i senga og sier at han er fullstendig utmattet, så vil alle tro på ham. Man vil forsøke å stille en diagnose. Hvis en middelaldrende kvinne sier det samme, får hun beskjed om å skjerpe seg.
Han mener fordommer rammer ulike grupper og at der er et mønster: de overvektige, de lavtlønnede. En mørkhudet eller barnløs kvinne. Holdningene ligger bakt inn i hodene våre, sier han. Samfunnet er preget av slike rammer. Holdninger og fordommer som påvirker livene våre.
Den gode helsen
I 2020 utga han en bok kalt Kanskje du er frisk? En bok om alt det syke vi gjør for helsa vår. Der går han inn i vår bruk av «supermat» og naturmedisiner. Vår jakt på løsninger og vår frykt for sykdom. Han tar for seg blant annet soneterapi, healing og sjamanisme – og konkluderer med at vi heller bør benytte oss av behandlingsformer og metoder som har vitenskapelig bevist effekt.
– For meg har det vært viktig å vise hvor lite effektive alternative behandlinger er. At unyttige tiltak kan unngås. At folk kan og bør ta større eierskap til egen helse, basert på kunnskap.
Og han snakker om nocebo-effekten – at våre negative forventninger til noe kan føre til en mer negativ påvirkning enn det ellers ville ha hatt. Som med koronavaksinen. Den kvelden mediene meldte om dødsfall etter AstraZeneca-vaksinen, hadde Kaveh legevakt. Plutselig rant det inn en stor mengde pasienter med akutte brystsmerter og tung pust. De ble sendt gjennom en tung diagnose-runde med CT-kontrast og masse stråling.
– Man skal ta folks symptomer på alvor. Men det er et paradoks at vi som er så spreke og har et verdensledende helsevesen, har flere diagnoser enn noen gang før. I møte med pasienter må vi leger være ydmyke. Samtidig skal vi være ærlige og korrekte. Det er utrolig hvor mye som sitter i hodene våre. Opplevelsen av sykdom er jo ekte, og for all del, mye er fysisk. Men symptomer blir forverret av frykt.
I møte med pasienter må vi leger være ydmyke. Samtidig skal vi være ærlige og korrekte. Det er utrolig hvor mye som sitter i hodene våre. Opplevelsen av sykdom er jo ekte, og for all del, mye er fysisk. Men symptomer blir forverret av frykt.
Han har mange eksempler på at vår egen opplevelse av en situasjon påvirker kroppen. Frykt for å føde kan gjøre fødselen vanskeligere. Mens en fødsel som fra legens og jordmorens ståsted er vanskelig, kan oppleves som kjempefin for den fødende kvinnen.
– Det er utrolig rart. Og fascinerende. Vi undervurderer nok alle hvor mye god helse vi egentlig har, og for de aller fleste kan det som er feil ved kropp og sinn repareres av det som er riktig.
For travel til å bli ungdomskriminell
Kaveh har alltid grublet mye. Tenkt store tanker. Følt seg litt sær. Interessene hans matchet ikke alltid det de andre barna var opptatt av.
– Jeg spilte fotball og hockey, men var tjukk og helt elendig, sier han.
Familien flyttet flere ganger. Han var to år da sykepleier-mamma fikk jobb på Paulushjemmet og han, faren og søstrene ble med på lasset fra Trysil til hovedstaden.
– Den gang var ikke Grünerløkka kult. Absolutt ikke. Vi bodde i en leilighet som ikke hadde innlagt vann på badet.
Etter noen år flyttet de til Ulven.
– Der var det skikkelig ghetto. Det nærmeste noe utrygt man kunne komme i Norge på den tiden.
Miljøet var preget av ungdomsgjenger og kriminalitet. Men Kaveh rakk aldri å bli med i noen gjeng. Han spilte piano og fiolin. Svømte og spilte tennis. Hvis han hadde en ledig luke mellom lekser og fritids-
aktiviteter, dro foreldrene ham med til Sognsvann.
– Jeg fikk ingen ordentlige venner på barneskolen. Det foregikk alltid så mye sammen med familien.
Hjemme snakket de persisk og feiret iransk nyttår. Lagde persisk mat. Ute var det skiturer og pølsegrilling.
– I mitt hode er jeg norsk. En variant av norsk – det er ikke unorsk å ha elementer fra andre deler av verden i seg. De få gangene jeg tenker på at jeg er av iransk herkomst, er når andre påpeker det.
Mamma og pappa var veldig fokusert på oss barna, og jeg husker det som veldig kos at de leste lekser med meg. Den bittelille gjengen som jeg er del av, har alltid vært veldig viktig for meg. Samholdet jeg opplevde gjennom hele barndommen, har i stor grad gjort meg til den jeg er.
Foreldrene måtte starte et nytt liv fra scratch da de kom hit med to små døtre. Kaveh var lillebroren som ble født på Elverum. Han hadde sterk vilje og var en skikkelig dårlig taper – og var nok iblant i veien for søstrene. Sier han selv. Men han kan også huske å ha sett bilder av at de kledte ham opp i prinsessekjoler da han var liten. Og at de tok godt vare på ham.
– Oppveksten min var veldig sentrert rundt kjernefamilien. Det var jo bare oss. Jeg hadde ingen tanter og onkler eller besteforeldre rundt meg.
Foreldrene hadde flyktet fra revolusjonen i Iran. De var opptatt av å skape et godt liv for barna sine i et nytt, trygt hjemland.
– Mamma og pappa var veldig fokusert på oss barna, og jeg husker det som veldig kos at de leste lekser med meg. Den bittelille gjengen som jeg er del av, har alltid vært veldig viktig for meg. Samholdet jeg opplevde gjennom hele barndommen, har i stor grad gjort meg til den jeg er.
Faren, som var ingeniør, kjøpte ekstra mattebøker til sønnen, så han kunne gjøre oppgaver i sommerferiene. Kaveh ble en realfagsnerd. Deltok i matte- og kjemiolympiader. Gjorde mye lekser, fikk gode resultater.
– På videregående fant jeg glede i realfag – det er så fint, for det finnes en fasit. Hvis du bare er smart nok og klarer å skjønne fasiten, så kan du avansere til det blir mer og mer komplisert.
Familien hadde da flyttet til Ullern på Oslo vest. Veien til Blindern var kort.
– Det var på universitetet at jeg fikk venner og et miljø som ga meg en retning i livet.
Det andre kjønnet
Og plutselig var han overalt og hadde meninger om det meste. Nå deler han raust av det hodet koker over av. Selv har han hatt en forestilling om at følgerne er i 30-årene og eldre. At de som leser alle skribleriene hans, for det meste er aftenpostenlesere og de som er interessert i sakprosa. Men på Instagram er det hovedsakelig kvinner i 20-årene som får med seg det han deler – som når han lager persisk ris på TVNorges 4-stjerners middag. 
Men hvordan har du klart å få 43K følgere på Instagram med sine 300 innlegg som i hovedsak handler om … øh… mat..?
– Hehe, ja. Jeg bryr meg lite om Instagram. Se her, for eksempel…
Han blar frem et bilde der han har tatt skjermbilde av en twittermelding og lagt ut.
– Det er så langt mine Instagram-ferdigheter strekker seg.
Han ler.
– Men det er kult å kunne nå ut til så mange. Se på denne statistikken: en kvart million har sett innlegget. Man kan bli fristet til å gå bort fra tradisjonelle medier.
For på Twitter kan det koke. Der får han i gang lange diskusjoner uansett hva han uttaler seg om, virker det som. Når han twitrer om et ergerlig møte med en el-kjede, blir det overskrifter i avisene av det. Når han hever online-stemmen for bedre arbeidsvilkår for underbetalt helsepersonell, lyttes og likes det fra alle landets sykehuskorridorer og sykehjemsstuer. Nylig trakk han frem tall fra en forskningsrapport om holdninger til voldtektsforbrytelser.
– Bakgrunnen var at forskeren hadde konkludert med at tilstanden i Norge er god. Jeg syntes det hørtes rart ut, så jeg gikk inn i tallene. Så viser det seg at 13 prosent av norske dommere mener at jenter ikke bør hisse opp menn seksuelt hvis de ikke vil ha sex. Det er en ekstremt ugrei holdning. Jeg synes det er rart at man synes 13 prosent er et bra tall. Det sitter tydeligvis så dypt i samfunnet, at man mister perspektivet på ting – man glemmer at det er kriminalitet. Ved et innbrudd kan kanskje forsikringsselskapet si at det er ting du kan gjøre for å minske risikoen for innbrudd, men det gjør ikke innbruddstyven mindre skyldig.
Hjertene haglet inn. Særlig unge kvinner setter pris på verdiene han representerer.
Det viste seg at 13 prosent av norske dommere mener at jenter ikke bør hisse opp menn seksuelt hvis de ikke vil ha sex. Det er en ekstremt ugrei holdning. Jeg synes det er rart at man synes 13 prosent er et bra tall. Det sitter tydeligvis så dypt i samfunnet, at man mister perspektivet på ting – man glemmer at det er kriminalitet.
– Jeg prøver ikke å tale kvinners sak. Jeg taler menneskers sak. Men hvis man bryr seg om menneskerettigheter, så vil man automatisk bry seg mer om at kvinner skal få det bedre. For det er kvinner som veldig ofte trekker det korteste strået. Som kvinne er du fortsatt det andre kjønnet. Menn er menn og er liksom idealmennesket, og så må kvinner jobbe seg opp for å komme til et mannsnivå til tross for «svakhetene». For meg er det lett å si at alle kan gjøre som de vil, for jeg snakker fra en manns ståsted. Jeg er profilert. Jeg kan få hva jeg vil. Det er ikke min stemme folk bør høre på i likestillingssammenheng.
– Da Albert ble født, tenkte jeg: «Du kommer til å få et enklere liv, bare fordi du er født mann».
Verden blir bedre og bedre
Nå som sønnen Albert har blitt halvannet år, ser Kaveh mye av faren sin i ham. Og han vil gjerne gjenskape det han selv vokste opp med; trivelige familiemiddager, lekselesing der foreldrene hjelper til og mange aktiviteter for barn. Han vil sørge for at også Albert vokser opp i et godt hjem med sunne verdier.
– Jeg skulle ønske pappa kunne sett meg nå. Sett at jeg har en bra jobb, sett det fine barnebarnet sitt. Det hadde betydd mye for ham. Jeg skal gjøre det jeg kan for Albert. Men mye av det som avgjør hvem han blir som menneske, handler ikke om aktive valg vi som foreldre tar, men mer om at miljøet jevnt over er godt.
Han ser et mønster der negative egenskaper følger hverandre. At de som er veldig sexistiske, ofte også er rasistiske. Oftere er redde for endring eller nye ideer.
Jeg tror man må starte med å skape et klokt menneske gjennom et godt miljø, da kommer de gode holdningene. Albert vil preges av hvordan jeg behandler mammaen hans og hvordan våre venner er. Hvis han opplever et bra menneskesyn rundt seg, så vil også han ha gode holdninger. Da vil han lære seg å bli et snilt, klokt, reflektert menneske.
– Jeg tror man må starte med å skape et klokt menneske gjennom et godt miljø, da kommer de gode holdningene. Albert vil preges av hvordan jeg behandler mammaen hans og hvordan våre venner er. Hvis han opplever et bra menneskesyn rundt seg, så vil også han ha gode holdninger. Da vil han lære seg å bli et snilt, klokt, reflektert menneske. Jeg har ikke tenkt å presse mine meninger på ham. Når han er tenåring, er jeg antagelig en utdatert, middelaldrende fyr som tror han vet noe.
Kaveh synes verden er bedre for sønnen enn den var for ham selv.
– Alt er ikke bra. Men det er ingen tvil om at det går fremover. Det blir bedre og bedre for hver generasjon. Unntatt klima, da. Der går det feil vei. Så man kan jo lure… hvis kloden blir ødelagt og millioner av mennesker blir satt på flukt og dør på grunn av flom, stormer og jordskred, så er alt det jeg snakker om veldig lite viktig.
Han stopper opp et øyeblikk.
– Men det klarer jeg ikke å ta så veldig inn over meg i min hverdag.
Tidsklemma á la Kaveh
Når kvelden kommer, synger Kaveh sin lille Albert i søvn.
– Jeg er redd jeg skader ungen min med den elendige sangstemmen, men jeg kan jo ikke ikke synge for ham, heller.
Kanskje du er litt selvkritisk…?
– Nei, avbryter Kaveh.
– Det er ille. Skikkelig grusomt. Jeg er ikke tonedøv, så jeg hører jo hvor fælt det er. Kjæresten min kan heller ikke synge. Virkelig ikke. Den dagen Albert kommer ut i samfunnet og hører noen synge med pene lyder, så kommer han til å bli helt forvirret.
Men du er en habil pianist?
– Ja, jeg er flink til å spille piano. Før kunne jeg ta et lite avbrekk i arbeidsdagen og spille litt. Nå gjør jeg ikke det. Det er et savn. Det er så mye som blir et savn når man får barn. Man har jo nesten ikke tid til noe.
Sier Kaveh Rashidi. Som etter endt arbeidsdag som bydelsoverlege kjører til Asker for å holde foredrag. Som dukker opp i alle mediekanaler, er med på alle slags tv-show. Kaveh som pøser ut kronikker. Som under intervjuet leser både mailer og sms og allikevel greier å holde fokus.
– Å, tredje vaksinedose for immunsupprimerte pasienter er snart klar. Det er de som har pågående kreft eller noe annet skikkelig ille, forklarer han.
– Jaja, det har jeg kontroll på – bare fortsett.
Snart kommer en barnebok?
– Ja, den var lett å skrive. Det er jo bare 50 spørsmål fra barn, som jeg svarer på ett og ett. Den kunne jeg skrive i små økter.
Akkurat slik han foretrekker å innrette alt i livet sitt. Med korte, effektive økter som fyller døgnet med meningsfull aktivitet. Så uroen ikke får overtaket.
