(+) Har Hollywood tatt livet av den voksne kvinnen?
I Hollywoodfilmer er det en norm med stor aldersforskjell mellom den mannlige og kvinnelige hovedpersonen. Hva gjør det med oss som ser på?
Tekst: Linn Stalsberg, sosiolog
Dette er en kronikk. Meningene i teksten er skribentens egne.
Kronikken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 10, vinter 2022.
Det er noe mystisk som skjer i filmene fra Hollywood: De mannlige hovedpersonene blir stadig eldre, mens deres kvinnelige romantiske partnere står ungt på stedet hvil.
Det som gjør det litt ubehagelig er to ting: For det første at den store aldersforskjellen aldri er tema eller et hinder i forholdet i filmene, tvert imot fremstilles det ofte som paret er på samme alder, og aldersforskjellen nevnes ikke med et pip. Det andre ubehagelige er dermed at denne aldersulikheten internaliseres i oss, slik at heller ikke vi som publikum stusser over at det vakre paret på film har flere tiår mellom seg. Derimot hadde vi stusset om James Bond på 53 hadde hatt elskerinne på 55.
Hvorfor hadde vi det?
Fordi det er sjokkerende uvant. Og hadde det skjedd: Da hadde alder vært et tema i filmen. Garantert.
Det er noe annet som internaliseres også. Svært unge kvinnelige skuespillere spiller ofte rollefigurer mye eldre enn seg selv: Vi begynner å tro at en 34-åring skal se ut som 23, fordi karakteren som er «34-åringen» fort kan være en skuespiller på 23.
For eksempel spilte 29 år gamle Angelina Jolie moren til Colin Farell på 28 i filmen Alexander. Og da 28 år gamle Olivia Wilde var på audition for å spille kona til Leonardo DiCaprio i Wolf of Wall Street, har hun selv fortalt at hun ble avvist for å være for gammel for rollen. DiCaprio var 39 år. Rollen gikk i stedet til Margot Robbie som var 22.
Eksemplene er flere: Scarlett Johansson var bare 19 år da hun spilte en gift kvinne i Lost in Translation, som møtte en halvromantisk venn i 53 år gamle Bill Murray. Maggie Gyllenhaal har selv fortalt hvordan hun som 37-åring ble ansett som for gammel som romantisk partner for en mann som i filmen skulle være 55.
Var det noen som så Edge of Tomorrow med Tom Cruise (51), og stusset over at den kvinnelige motparten var den 20 år yngre Emily Blunt (31)? Eller at Keira Knightley var 22 år yngre enn Steve Carell i Seeking a Friend For the End of the World, eller kun 18 da hun spilte mot Johnny Depp på 40 i Pirates of the Caribbean?
Hadde du ikke selv stusset om din venninne eller datter på 25 år kom hjem med kjæreste på 53? Garantert. Men ingen stusset over denne aldersforskjellen mellom Colin Firth og Emma Stone i Magic in the Moonlight. Eller: Sean Connery på 69 mot Catherine Zeta-Jones på 30 i Entrapment. Hva med filmen Mank, der 62 år gamle Gary Oldman spiller mot Tuppence Middleton på 33, og bare for å gjør det verre – karakterene de spilte skulle være på samme alder.
Men er det ikke bare Hollywood da?
Er det så viktig?
Ja det er det.
Skuespiller Geena Davis har etablert Geena Davis Institute on Gender in Media, nettopp på grunn av dette. Frem til hun var 40, laget hun en film i året. Etter at hun fylte 40, laget hun én film. Instituttet viser at ingen kvinner over 50 hadde hovedrollen i noen av de store filmene i 2019.
Hva trengs?
Flere kvinnelige regissører og maktpersoner innen film. Skuespillere som tør å si nei til en partner som er 20 eller 30 år eldre. Da Kristen Stewart var 22, gjorde hun faktisk det; sa nei takk til en rolle fordi hun var ukomfortabel med aldersforskjellen opp til 44 år gamle Will Smith.
Hvor er mennene som reagerer på det samme? Som ser datteren sin i motspilleren og ikke vil være med?
Representasjon er viktig.
Fortellingene rundt oss bidrar til å forme virkeligheten, og hvis fortellingene sier oss at middelaldrende kvinner er irrelevante og ikke verdt verken å ansette som skuespillere eller se på lerretet, så forblir noen fortellinger ufortalt.
Det er et stort tap, for alle.