(+) Fra X til Alex
På folkehøyskolen for dragartister vil Alex utforske sin nye identitet. Én person blir spesielt viktig for ham.
Tekst og foto: Helene Mariussen
Alex tar et trekk av sigaretten før han puster røyken ut i den kalde vinterkvelden. I høyre arm bærer han med seg bamsen sin, Molly, som er med nesten overalt. Det er februar og Alex har nettopp gjort ferdig et dragshow under Vinterpride 2022 i Lillehammer.
«Er alle her?»
Flere unge, spente dragartister venter spent bak scenen før de skal opptre. De går alle i samme klasse på Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole og har vært i Lillehammer hele helgen. Nå skal de holde avslutningsnummeret for et jublende og ivrig publikum.
Etter showet går Alex til hotellrommet sitt. Han fjerner sminken, som for det meste består av svart maling og glitter. På senga legger han kosebamsen Molly, sammen med plastpistolen som ble brukt under ett av kveldens numre.
18-åringen beskriver dragstilen sin som mørk og dyster – noen ganger med en twist.
– Det har sine referanser. Jeg synes det er viktig å prate om det mørke, som mental helse, rusproblematikk og døden, sier han.
Parallelen trekker han til eget liv. Mørket er Alex kjent med.
Alex er den yngste eleven når han begynner på Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole i Moelv høsten 2021, 17 år gammel. Som første skole i Norge tilbyr skolen studiepoeng innen drag. På linja for unge dragartister prøver Alex å bli kjent med sin nye identitet. Man skulle tro det var en kaotisk periode av livet, men han har aldri følt seg bedre.
– Da jeg var liten fikk jeg høre at «alle homser skal steines til døde». Jeg tenkte «Ok, can I join?», sier Alex.
Han står i klasserommet og prøver å løsne gaffateip fra brystene. Klassen har nettopp øvd på hvert sitt scenenummer i auditoriet. Alex tar fram en saks og innser at han neste gang må bruke en bedre løsning for å gjøre brystene flatere.
Alex har lenge vært under omsorg av barnevernet, bodd på flere beredskapshjem og institusjoner og byttet skole ofte. Nå skal han være på ett sted et helt år.
– Folkehøgskolen er en god mulighet for å bli mer komfortabel med meg selv i et trygt miljø, forteller han.
Det er morgen, og Alex kler på seg en «binder» han har kjøpt på internett. Binderen gjør brystene flatere slik at han kan oppnå en kjønnsbekreftende hverdag.
Alex var rundt 12-13 år da han innrømmet for seg selv at han hadde en annen kjønnsidentitet enn den han var født som.
– Det var først i den alderen jeg lærte om skeivhet.
Men Alex hadde i mange år hatt på følelsen at det var noe.
– Da jeg var fire, klippet jeg av alt håret mitt. De rundt meg reagerte sterkt på at jeg hadde kort hår.
Da Alex igjen klippet håret senere i tenårene fikk han klar beskjed:
– «Du ser ut som en gutt», sa de. Folk ble frustrerte over at jeg ikke brydde meg om det.
– Jeg hadde ikke samme syn på kjønn som de rundt meg. For meg var det ikke så fastsatt, men for familie og venner var det gutt eller jente.
To uker før skolestart bestemte Alex seg for å hete noe annet. Han vil ikke ha et jentenavn lenger.
– Navnet mitt stresset jeg mye med. Det måtte føles riktig før jeg byttet.
Alex ville opprettholde samme forbokstav som han hadde før. Tall og bokstaver har ulike farger i hodet hans. A er for eksempel rød.
Det tidligere navnet vil han ikke nevne. Transpersoner kaller det ofte «død-navn», som en referanse til at den forrige identiteten ikke eksisterer lenger.
– Jeg måtte øve meg på å høre det nye navnet mitt, så jeg stod og så meg i speilet og sa «halla Alex». Jeg snakket om meg selv i tredjeperson for å øve meg. For å bli sikker på at det kjentes riktig.
Alex kom til Norge i 5-årsalderen. Eller var han 2-3? Det går litt i surr. Han er opprinnelig fra Hellas, og er delvis oppvokst der. Han og familien har flyttet fram og tilbake til Norge i to omganger.
Andre gang familien kom til Norge, måtte Alex bli tatt hånd om av barnevernet.
– Jeg tror jeg har gått på om lag 15 forskjellige skoler, og fullførte sjelden et skoleår, forteller Alex.
En måned før han fylte tolv, ble han satt i sitt første beredskapshjem. Etterpå fulgte flere år på ulike barnevernsinstitusjoner og fosterhjem.
I dag har Alex nesten ikke kontakt med familien sin. Og tiden hos barnevernet var krevende. Derfor har det vært vanskelig å få et fast nettverk rundt seg.
Men på folkehøyskolen treffer Alex Thea.
– Jeg har alltid fått beskjed av ansatte på institusjon at jeg må få vennskap som er gjensidig. Jeg ønsket alltid å hjelpe folk og ga dem all min energi til jeg ikke hadde energi igjen til meg selv.
– Thea er den første sunne relasjonen jeg har hatt med jevnaldrende. Jeg har lært mye av henne. Jeg elsker Thea.
Thea og Alex er forlovet på Facebook.
– Da jeg skulle opptre på et Halloween-show, måtte jeg ta av en ring jeg pleide å ha på. Jeg spurte Thea om hun kunne passe på den og måtte gjøre noe morsomt ut av det. Så jeg satte meg på kne og sa «my work wife, vil du gifte deg med meg og passe på denne ringen?».
Thea lo og sa ja.
Senere skaffet de seg matchende bamseringer. Det har liksom blitt symbolsk for deres vennskap og relasjon.
– Jeg har alltid visst hvordan jeg skal håndtere kaotiske ting, men på folkehøyskole fikk jeg lære om vanlige ting. Ting jeg burde lært i oppveksten som jeg ikke lærte.
Alex gir noen eksempler: Det å ha en stabil hverdag med repetitive rutiner, hvordan forholde seg til langsiktige relasjoner og hverdagslige sosiale situasjoner.
Så kommer siste skoledag. Alex gråter og tørker seg i ansiktet.
– Jeg har blitt tilfreds med mye, både med identiteten og legningen min, oppsummerer han.
Det har vært et fint år. Han har kommet mer til ro med seg selv.
– Her har jeg fått tilgang til et nettverk hvor det er rom for utvikling. Mange har vært i samme situasjon som meg, så det har vært et sted hvor ingen dømmer.