(+) Aldri for sent
De har ikke som mål å bli verdensmestere. Det betyr ikke at de ikke er blodseriøse.
Tekst: Inger-Lise Kvås
Foto: Gry Traaen
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 6, vinter 2020
De lett melankolske tonene til julesangen Walking in the Air bølger utover den nypreparerte isen i ishallen på Jar i Bærum. Den langsomme rytmen smyger seg perfekt rundt de elegante skøytetakene til knappe tjue personer som denne onsdagen tidlig i oktober har møtt opp til kunstløptrening på det ukristelige tidspunktet 22.00.
– Som voksen-kunstløper kan man ikke velge og vrake i halltider. Her gjelder det å ta det man får mulighet til. Vi er ikke øverst på prioriteringslisten, for å si det sånn, smiler Nora Rolstad. Hun mener dette tross alt er en god tid blant halltidene de har fått i høst. De andre dagene må hun være på plass og klar i god tid før det lysner av dag på denne tiden av året, nærmere bestemt 07.00 og 07.15.
For Nora begynte denne lidenskapen for fire år siden. Eller, det begynte vel egentlig lenge før det.
– Da jeg vokste opp, så vi på alt av sport på TV. Og kunstløp var det flotteste. Det var så elegant. Jeg ville bli kunstløper, men på Hønefoss var det ikke noen organisert trening, ikke som jeg kom over i alle fall. Så jeg gikk for meg selv og laget små programmer. Fire skritt frem og fire tilbake. Det var alt jeg kunne, ler hun.
Da hun ble eldre og flyttet nærmere hovedstaden, var det ikke tid. Det var jobb og det var barn.
– Men så fikk jeg kunstløpsskøyter av familien til jul et år. Sånne hvite fra sportsbutikken. Mest for å bli med barna på skøytebanen. Og det var akkurat like gøy som jeg husket, smiler hun.
Da jeg vokste opp, så vi på alt av sport på TV. Og kunstløp var det flotteste. Det var så elegant.
Hun søkte på figure skating basics på YouTube, og lærte seg noen grunnleggende teknikker.
– Jeg syntes jeg ble flinkere også. Og da barna ble større, ville de ikke at jeg hang over dem. De bad meg om å finne meg en hobby, forteller hun.
Da kom ideen om å gjøre alvor av å lære seg å gå kunstløp. Det er fire år siden, og det må være riktig å si at det er gått fra å være en hobby til å bli en lidenskap.
– Men egentlig, forteller hun, – så er dette bare halve sannheten. Den andre er at jeg jobber med læring og utvikling i Storebrand. Der forteller jeg folk hele tiden at vi alle kan lære oss noe nytt selv om vi er godt voksne – og at det er viktig at vi gjør det. Jeg kjente behov for å vise det i praksis selv, være et forbilde.
Hun kunne ha valgt noe mindre krevende enn kunstløp for å sette et eksempel. Nesten uansett hva det hadde vært, så ville det vært enklere å lære seg enn det som av mange regnes som verdens vanskeligste idrett. Hun kunne gitt seg i kast med langrenn. Eller slalåm. Eller tatt opp igjen ballett, som de hadde på Hønefoss, i motsetning til kunstløp – og som hun drev med da hun var ung. Men nei, det var kunstløp som var drømmen. Der bare det å ta seg over isen på en noenlunde grasiøs måte, og veksle mellom å gå forlengs og baklengs på skøytene, krever nitid terping og øving. Detaljene må repeteres kanskje 10 000 ganger før det faktisk ser enkelt og elegant ut. Susanne Lidholm Torgersen har jobbet som kunstløptrener i Norge i 30 år. Før det var hun topputøver i Sverige, og hadde også en karriere med Holiday on Ice. Hun trener eliteutøvere, barn og også de såkalte veteranene. De kalles veteraner selv om de er alt fra i 20-årene til godt opp i 60-årene.
Veteranene er helt annerledes å trene enn barn. De er så ivrige. De vil virkelig dette. De er superkonsentrerte på treningene, de får med seg alt vi sier. De spør. Barn prøver å kopiere det vi viser dem. De voksne vil forstå hvordan kroppen skal utføre det.
– Veteranene er helt annerledes å trene enn barn. De er så ivrige. De vil virkelig dette. De er superkonsentrerte på treningene, de får med seg alt vi sier. De spør. Barn prøver å kopiere det vi viser dem. De voksne vil forstå hvordan kroppen skal utføre det, sier hun.
Voksenkunstløp er i vekst. For ti år siden var det så godt som ingen aktive voksne utøvere. Nå er det veteranmiljøer i de fleste større byene i Norge. De har også en egen veteranklasse de konkurrerer i.
– En del av de voksne kommer inn i sporten fordi barna deres driver med kunstløp. Men de fleste begynner med dette fordi kunstløp har vært en drøm. Og nå er det muligheter rundt om i klubbene. Jeg synes det er så flott, sier treneren.
– Tar det lengre tid for godt voksne å lære seg disse krevende bevegelsene?
– Nei, de lærer egentlig fortere enn barna. Fordi de vil ha øvelsene forklart i detalj, og når de forstår det, så kan de øve på å gjøre det riktig med en gang, sier hun.
– Men det er klart, de som gikk på skøyter som barn, har en fordel. For selv om mye av ferdighetene er ferskvare, så er det også noe med å ha lært det grunnleggende som barn. Det hjelper, sier hun.
Men å drive med kunstløp er på ingen måte det samme som å sykle. Det er ikke noe du har lært en gang for alle.
Det kan Runi Tomter Hansen skrive under på. Hun trente kunstløp i fem år da hun var barn. Nå er det seks år siden hun snørte på seg skøytene igjen. Det skjedde da datteren ville begynne med sporten.
Jeg har det i stedet veldig gøy på det nivået jeg er. Men det betyr ikke at jeg ikke vil lære og bli bedre. For det vil jeg jo.
– Jeg syntes det var kjedelig å bare sitte og se på. Når jeg måtte være i hallen likevel, var det jo mye gøyere å trene selv også, forklarer hun.
– Jeg begynte på skøyteskole. Selv om jeg hadde trent som barn, var det så utrolig mye jeg hadde glemt, sier hun.
Men de grunnleggende ferdighetene kom tilbake ganske fort. Og så var hun bitt av basillen. Mye mer enn da hun var barn. Nå er treningen uhøytidelig og bare lystbetont. Og veldig sosial. Det er blitt en stor og god gjeng med voksne i løpet av disse seks årene. Konkurrert har hun også gjort et par ganger, men i dag trener hun mest fordi det er stas. Hun har ikke anledning til å legge ned så mye innsats som det kreves for å bli god i konkurranser.
– Og da er det ikke noe vits i. Jeg har det i stedet veldig gøy på det nivået jeg er. Men det betyr ikke at jeg ikke vil lære og bli bedre. For det vil jeg jo, sier hun.
Runi er en av dem som har flest element på repertoaret sitt i ishallen denne kvelden. Hun seiler forbi i en bue, setter den ene skøytespissen ned i isen og hopper opp i en toe loop. Dette regnes som et av de enkleste hoppene i kunstløp. Runi skrenser inn mot vantet, der hvor ALTSÅ står, og forteller at «et av de enkleste» er alt annet enn enkelt.
– Dette er så vanskelig. Det krever så utrolig mye øvelse. Terping og terping og terping, forteller hun.
I kunstløp skiller man mellom de hoppene der man satser bakfra – og med og uten pigg – og der man satser forfra. Toe loop er et bakfra pigghopp. Det mer kjente hoppet Axel er det eneste hoppet som har satsen forfra. Det er mye vanskeligere.
– Det er en drøm å få til. Men det er helt umulig når man bare trener hver onsdag, som jeg gjør, sier hun.
– Kunstløp er helt fantastisk å drive med, også som voksen. Og jeg håper vi kanskje kan inspirere noen til å begynne med det. Eller noe annet som man har veldig lyst til, men kanskje tenker at det er for sent å begynne med. For det er det helt sikkert ikke! insisterer hun.
Det tok kanskje et år fra jeg begynte til det faktisk var noe trening i det. Jeg var iskald utpå her, ikke varm og svett som jeg blir nå.
– Men, legger hun smilende til, hvis du trenger å kjenne på at du lærer fort og at mestringskurven er bratt for å trives, da skal du kanskje satse på noe annet enn kunstløp.
Knut Rapp nikker. Han begynte, som Runi, fordi datteren drev med kunstløp. Han er en av noen få menn på kunstløpsskøyter.
– Det tok kanskje et år fra jeg begynte til det faktisk var noe trening i det. Jeg var iskald utpå her, ikke varm og svett som jeg blir nå. I starten hadde jeg nok med å holde meg på skøytene, forteller han.
Og selv det gikk ikke alltid. Knut brakk ankelen. Men han lot seg ikke skremme, og var tilbake på isen etter drøyt to måneder.
– Vi får jo stadig spørsmål om vi ikke er redd for å brekke lårhalsen, sier Runi.
Og selv om man også kan lese om skulder ut av ledd, hjernerystelse og håndleddsbrudd hvis man blar i legejournalene til Knut, Runi og Nora, så regner de ikke kunstløp som spesielt farlig.
– Jeg tror det er mer skader i bedriftsidretten, sier Runi.
– Det er mest skader helt i starten. Når vi har litt mer kontroll på skøytene, er det mindre fall. Og så lærer vi også å dette slik at vi ikke blir skadet så ofte, mener Knut.
– Men det hender det gjør litt vondt. Og jeg tror nok jeg er mer redd for å skade meg enn det barn er. Så der er det en forskjell for oss som begynner med dette som voksne, legger Nora til.
Men de vil heller snakke om alt som er bra med kunstløp. Om det fine miljøet. Om å bli heiet fram av både trenere og de andre løperne. Om å føle mestring. Og ikke minst om hvor mye moro de har.
– Vi drar på camp en uke i året. Da tar vi ferie og drar til Sverige. Ja, ikke i år da. I år var vi i Norge med en meters avstand. Men ellers. Da er det kunstløp hele uka. Og når vi ikke er på isen, er det glamping for alle penga, sier Runi.
Hun er opptatt av at voksne kunstløpere ikke må ta seg selv så høytidelig. Så hun tar den helt ut. Det skal være så mye bling som mulig. Skøytene har selvsagt også fått en dash.
– Det er Swarovski. Jeg har limt dem på selv, sier Runi. Og hun har sydd seg treningsjakke. Med bling.
– Jeg tror denne kostet meg 100 kroner til sammen. Kunstløp trenger ikke å være en dyr idrett å drive med, selv om det koster litt for selve treningene. Men utstyret, det trenger ikke å være så dyrt. Vi har jo som oftest på oss helt vanlige treningsklær, sier hun.
Men de hvite kunstløpsskøytene fra sportsbutikken, sånne som Nora fikk av familien for å bli med barna på skøytebanen, de er byttet ut til fordel for en mer spesialisert, og dyrere, versjon.
– Det handler både om kvaliteten på skøyter og jern, og at det er mer støtte i disse, forklarer Nora.
– De jeg har nå, er slike som verdensmestrene bruker. Jeg blir ikke Katarina Witt av den grunn, altså. Men jeg synes det er skikkelig stas å ha skøyter som ser så kule ut.
Kjole har hun også kjøpt seg. Med masse bling på, selvsagt. Den skal hun bruke når hun skal gå sin første konkurranse på senvinteren. Kjolen er bestilt fra Kina.
– Den brukte måneder på å komme fram. Og da jeg satt med pakken i fanget, og kunne åpne den opp og holde i min egen kunstløpkjole… den følelsen der, sier hun, og demonstrerer med et lite gledeshyl. Kjolen har ligget hjemme og ventet på at hun skal bli god nok til å gjennomføre et konkurranseprogram. På oppfordring tar hun på seg kjolen når ALTSÅ kommer for å ta bilder. Det mangler ikke på komplimenter fra de andre da hun tar av seg jakka og den blå kjolen kommer til syne.
– Og nå har jeg et nesten ferdig program. Det er øving, øving og atter øving som gjenstår. Det er ikke sikkert det går bra å konkurrere, men jeg gjør det likevel. Det var hele tiden et mål for meg å delta i en konkurranse. I mars skal kjolen brukes på ordentlig, sier Nora.
Glam og utstyr er krydder og moro, men selve drivkraften kommer fra ønsket om å mestre.
– Da jeg begynte med kunstløp i slutten av 40-årene, ble jeg stadig spurt, litt sånn hånlig, om det ikke var litt i seneste laget. Men det tenkte jeg ikke i det hele tatt, sier Nora.
Hun gjorde kunstløp til et seriøst prosjekt. Skaffet seg personlig trener og ble med i TV 2-programmet Samme tid neste år der deltakerne skulle se hvor gode de kunne bli i en aktivitet på ett år. I dag, fire år etter, trener hun fortsatt fire–fem ganger i uken. Styrke, balanse, koordinasjon og ikke minst hjernetrening – alt det som godt voksne blir oppfordret til å drive med for å holde seg friske – det får hun på kjøpet når hun holder på med kunstløp.
Da jeg begynte med kunstløp i slutten av 40-årene, ble jeg stadig spurt, litt sånn hånlig, om det ikke var litt i seneste laget. Men det tenkte jeg ikke i det hele tatt.
– Jeg har full respekt for dem som velger å ikke lære seg noe nytt. Som ikke vil. Men jeg tror ikke det er så lurt. Og jeg tenker at det aldri er for sent å utfordre seg selv. Det krever litt mer innsats når man er 50 enn når man er 25, og kanskje lærer man på en litt annen måte, men det gir også veldig mye glede. Og helse, sier hun.
– Føles det sånn som du forestilte deg da du var barn?
– Ja, faktisk. Etter fire år med trening begynner det å føles slik. Nå har jeg opplevelsen av at jeg kan gå et program. At det er dans, ikke bare løse trinn.
Akkurat dans som hjernetrening er det forsket en god del på. Forskningssjef ved Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, Geir Selbæk, mener denne forskningen også kan ha overføringsverdi til kunstløp fordi begge dreier seg om komplekse aktiviteter der både fysikk, rytmikk, koordinasjon og balanse er sentralt.
– Og vi vet at aktiviteter som er komplekse, er med å opprettholde en god hjernehelse, sier han.
Med det mener han at det kan forebygge eller utsette demens, men også at det holder de kognitive ferdighetene ved like. Med andre ord så styrker det hukommelse, oppfattelsesevne, evne til å sette sammen informasjon og innlæring. Det skjer blant annet ved at forbindelser i hjernen blir sterkere. Og noe av det aller beste for hjernehelsen, er når nye forbindelser lages. Det skjer når vi lærer noe nytt, eller når hjernen må jobbe på en litt ny måte, forklarer han. Det kan for eksempel være å lære et nytt språk eller å håndtere ny teknologi. Eller også kunstløp.
– Hvis det vi gjør, er sosialt, er det også veldig bra. For det å være sosial virker på samme vis. Det stimulerer også hjernen vår gjennom prat og tanker og aktivitet, sier han.
Og en skarp og frisk hjerne har vi jo bruk for uansett om det er på jobb, til å snakke med andre, gruble over eksistensielle spørsmål eller løse dagligdagse problemer.
– Men hvordan kan vi kompensere for at vi lærer saktere når vi blir eldre?
– Det er ikke nødvendigvis slik at vi gjør det. Oppfattelsesevnen, hvor kvikk hjernen er, er på topp når vi er cirka 25. Men senere er det andre fordeler som slår inn. Når godt voksne personer skal lære seg noe, vil de ofte ha større motivasjon for læring. Dessuten vil de ha en større analytisk evne. Begge disse faktorene gjør at det er fullt mulig å lære effektivt selv om man ikke er helt ung lenger, sier han, og bekrefter dermed trener Susanne sine observasjoner av veteranene på isen som toppmotiverte og opptatt av å forstå bevegelsene.
Når godt voksne personer skal lære seg noe, vil de ofte ha større motivasjon for læring. Dessuten vil de ha en større analytisk evne. Begge disse faktorene gjør at det er fullt mulig å lære effektivt selv om man ikke er helt ung lenger.
– Men i tillegg til helseeffekten er det jo også veldig bra for livskvaliteten å være aktiv, lære seg nye ting og ikke minst å oppleve mestring, sier forskningssjefen, og peker på at mestringsfølelse er noe vi gjerne har mye av i barne- og ungdomsårene. Vi får bekreftelse fra foreldre og på skolen for at vi får til det vi prøver på. Utover i voksenlivet blir det imidlertid ofte mindre av den slags.
– Men det er det jo fint å kjenne på hele livet, mener han.
Lystavla i ishallen på Jar viser at klokka er 23.01. Vaktmesteren har startet preppemaskinen for siste gang denne kvelden. Det vil bare bli noen få timer med stillhet i det store bygget før det kommer en ny dag der barn og voksne skal terpe og øve ute på isen. Noen for å bli bedre i ishockey, andre i curling og noen i kunstløp. Knut, Runi og Nora sier ha det til de andre mens de tar av seg skøytene. De er fornøyde med treningen selv om den ble litt annerledes enn vanlig med kamera å forholde seg til. Humøret er fortsatt på topp, og de snakker ivrig om tekniske detaljer fra treningen. Trener Susanne forteller at det alltid er slik med veteranene. De møter opp helt presis, ferdig oppvarmet og uttøyd. Etterpå støtter de hverandre. Hvis noen har fått til noe for første gang, blir det feiret av alle. Har noe vært vanskelig, får de støtte og oppmuntring. Det er ganske ofte noe som er vanskelig i kunstløp. Men i løpet av treningen har Susanne fartet rundt på isen og delt ut tomler opp og high fiver ettersom små, små detaljer er kommet på plass. Noen ganger til en av de unge veteranene i 20-årene, andre ganger til en av de mye mer voksne. I denne gruppen er det ingen som trener for å bli best i verden, eller i landet. Det er kanskje et hopp som er målet. Eller noen vel gjennomførte slyngetrinn. Eller kanskje er det følelsen av å kunne gå kunstløp. Av å være dronning – eller konge – ute på isen. Treneren er uansett imponert over innsatsen og seriøsiteten til gjengen sin.
– Det krever utrolig mye trening å få til noe i denne sporten. Men mestringsopplevelsen er like stor om du er barn eller voksen, sier hun.
