(+) Kunsten å ikke la seg stoppe
Ruth Asawa er et eksempel på et skifte i kunsthistorien. Hva gjør at kunsten hennes og andre minoriteters kunst blir aktuell akkurat nå?
Tekst: Mona Louise Dysvik Mørk, kunsthistoriker
Ruth Asawa (1926-2013) er en kunstner de færreste i Europa hadde hørt om før 2022, men i løpet av fjoråret dukket hun opp både i Venezia-biennalen og i Stavanger. Selv frigjorde hun seg allerede på midten av 1900-tallet fra begrensningene som fulgte kjønn og nasjonalitet, og markerte dette ved å kalle seg «Universets innbygger».
Mangfold blir i stadig økende grad vektlagt i internasjonal kulturpolitikk, og den samme tendensen som vi ser på Biennalen, ser vi også i norske kunstmuseer og gallerier. Er det et tegn på ommøblering i kunstverdenen?
En historisk biennale
Den mest prestisjefylte kunstutstillingen i verden, Venezia-biennalen, ble i 2022 historisk. For første gang siden oppstarten av Biennalen i 1895, ble utstillingen kuratert med flere kvinnelige enn mannlige kunstnere. Den italienske kuratoren Cecilia Alemani benyttet i tillegg anledningen til å løfte fram ulike minoriteter, som samiske kunstnere fra norsk, svensk og finsk side.
Da ALTSÅ besøkte biennalen i september 2022, var det spesielt én gruppe av kunstverk som fanget oppmerksomheten til journalisten. I et adskilt rom i en av de enorme lagerhallene kalt Arsenale, hang flere metalltråd-skulpturer tilsynelatende vektløse.
Ved første øyekast var det ikke noe spesielt oppsiktsvekkende ved disse. Tvert imot. Sammenlignet med andre kunstverk på Biennalen, som rekken med giraffskjelett, slepende på en vogn med en kjempepenis, var det heller en egen ro og stillhet ved skulpturene. Det var som om lydene av prat, skritt og motorbåtene like utenfor ble dempet.
Ruth Asawa heter kunstneren, og for flere besøkende blir dette det første møtet. Hvorfor er det så mange som akkurat nå oppdager hennes kunst? Asawas liv ble sterkt preget av det å tilhøre en minoritet, uten at hun ønsket at dette skulle prege opplevelsen av kunsten. Kanskje er det likevel her vi finner noe av svaret på en ny berømmelse.
Ingen bitterhet
Som barn av japanske innvandrere, opplevde Asawa tidlig rasisme. Ifølge amerikansk lov, kunne ikke foreldrene eie land. Etter angrepet på Pearl Harbor, 7. desember 1941, forverret synet på japanske innvandrere og amerikanere med japansk opphav seg kraftig. Fra en allmenn akseptert form for latterliggjøring, ble de nå utsatt for åpen mistenkeliggjøring og hat.
I februar 1942 ble mer enn 120 000 uskyldige innvandrere av japansk herkomst, og deres barn, sendt til interneringsleirer. Det fantes ingen bevis for kriminalitet, men amerikanerne fryktet spionasje. Asawas far ble satt i fengsel, mens hun selv, sammen med mor og søsken, ble internert i California.
Her, revet ut av sin vanlige hverdag og stuet sammen med ukjente, opplevde hun mot alle odds noe som åpnet veien mot livet som kunstner. I leiren bodde flere av Walt Disney-konsernets animatører, og disse startet opp tegnekurs. Asawa oppdaget gleden ved å skape, og å uttrykke seg kreativt. Senere pratet hun sjelden om denne tiden, men uttalte at hun ikke var bitter.: «Sometimes good comes through adversity. I would not be who I am today had it not been for the internment, and I like who I am.»
Kontroll over definisjonene
Teknikken som er brukt i metalltråd-skulpturene til Asawa er unik. Vi vet at hun observerte produksjonen av kamuflasjenett laget av de internerte, og vi vet at hun ble inspirert av lignende teknikker brukt til å lage metalltråd-kurver i Mexico.
Noe av det som skulle prege hennes kunst resten av livet, var idéene om at alle materialer er like mye verd. Dette ble hun spesielt bevisst etter årene ved Black Mountain College, hvor hun startet sommeren 1946. Kunstskolen var etablert i 1933, og flere av lærerne var kunstnere som hadde flyktet til USA for å unnslippe nazistene.
Lærerne ved Black Mountain College oppmuntret elevene til å se muligheter over alt, og bruke det de hadde for hånden. Det var også en lærer som oppmuntret Asawa til å ikke se på seg selv som et offer for rasisme, men heller ta kontroll og selv definere hvem hun var og hvilke muligheter som fantes.
Da den amerikanske kjæresten og arkitektstudenten Albert Lanier fridde, svarte Asawa med å levere et langt brev med advarsler. Her ville hun forsikre seg om at de begge forsto verdien av å gi hverandre frihet til å skape, og at han var innforstått med at de ville få rasistiske tilrop hvor enn de gikk. Dette var i en tid da såkalte «mixed marriages» fortsatt var forbudt i de fleste amerikanske stater. Forloveden lot seg ikke skremme, og de giftet seg i 1949. De fikk seks barn og levde sammen til han døde 59 år senere.
Strålende anmeldelser
Det er smått utrolig at det er en middels stor by på Norges sør-vestkyst som slo til med den første europeiske museumsutstillingen noensinne av Asawas arbeider. Stavanger Kunstmuseum arrangerte høsten og vinteren 2022-23 utstillingen «Ruth Asawa Citizen of the Universe». Utstillingen er utarbeidet i samarbeid med Modern Art Oxford og har vært planlagt siden 2017. Kunstanmeldere fra de fleste landsdekkende avisene kom seg etter hvert vestover, og det skjer ikke ofte. Anmeldelsene var strålende, og utstillingen fikk rekordbesøk.
Vibece Salthe, en av kuratorene for utstillingen, åpner dørene inn til glasskuppelen som huser Stavanger kunstmuseums kafé og museumsbutikk. Ruth Asawa vekket både begeistring og interesse med sin kunst og sin livshistorie, kan Salthe fortelle, men hvorfor er det slik at «alle» oppdager Ruth Asawa nå?
– Jeg vet ikke om det er et enkelt svar på dette, men jeg tenker at tiden jobber for mange kvinnelige kunstnere. Det har vært en pågående kamp, og så begynner snøballen å rulle, sier Salthe.
– En del av Asawas teknikker kan man si ligger nær håndverkstradisjoner. Her har det jo i kunsten vært en idé om at det skal være et tydelig skille mellom kunst og håndverk, hvor kunst har en tydelig høyere status.
Salthe forteller at Asawas liv og praksis er tett vevd sammen. Dette er grunnen til at museet har vektlagt å vise mye av hennes liv gjennom foto, brev og andre dokumenter. Asawa selv var tydelig på at kunsten er en del av hverdagslivet. Du trenger ikke å være en kunstner eller ha dyrt utstyr for å oppleve glede og mestring ved å være kreativ, mente hun.
Her blir vi avbrutt av en livlig skoleklasse. Barn i 7-8-års alder vifter stolte med papp-figurer, som er brettet og satt sammen til små kuler, før de rusler ut i den kalde vinterdagen. Et tydeligere bevis på at Ruth Asawa sine verkstedsoppskrifter for barn fortsatt fungerer, skal du lete lenge etter.
Kanskje er det noe ujålete ved Ruth Asawa som også appellerer til oss?
– Absolutt. Vi har jo valgt å bruke store foto av Ruth Asawa mens hun jobber hjemme på stuegulvet sitt, med barna omkring seg. Vi er jo også opptatt av å få fram at det finnes andre kunstnere enn det hvite, mannlige geniet. Disse er like gode, men representerer noe annet.
Det er alltid noe med timing når bestemte kunstnere får sin anerkjennelse. I Ruth Asawas tilfelle skjer dette nå når det ikke lenger er en absolutt ulempe å være kvinnelig kunstner, og når man relativt brått skal hedre de man før hindret, som minoriteter og innvandrere.
I USA har det passert noen tiår siden interneringsleirene, og det man ganske raskt skjønte var et feilgrep. 1988 kom den offisielle unnskyldningen fra president Reagan. I 2022 kom frimerkene med Ruth Asawas kunst på. Når man vet at man har tabbet seg ut, kan det være fristende å se i andre retninger en stund. Akkurat som vi har gjort med samenes kunst- og håndverkstradisjoner. Besøkende fra hele verden kunne under Venezia-Biennalen beundre samisk kunst og kultur, en kultur som lenge ble forsøkt utryddet.
Tallenes tale
Det ser ut til at snoren er klippet for et mer mangfoldig galleri av kunstnere. Men hva sier tallene? På initiativ fra Henie Onstad Kunstsenter, ble det i oktober 2020 publisert en rapport som kartla 115.000 kunstverk i norske private og offentlige kunstsamlinger. Selv direktør ved Henie Onstad, Tone Hansen, ble overrasket da tallene forelå.
Andelen kvinnelige kunstnere ved hennes eget kunstsenter var på 15,49 %. Drammen museum var helt nede på 14,10 %. Skjevfordelingen innen samtidskunst var mest oppsiktsvekkende, siden det er en relativt jevn kjønnsfordeling blant utøvende kunstnere i dag.
Noen få offentlige museer, som Kunstmuseet i Nord-Trøndelag, var oppe i 56,12 % presentasjon kvinnelige kunstnere, noe direktør Sara Cornelia Greiff knyttet til den høye andelen kunsthåndverk. I sitt mandat skal de ta vare på det nord-trønderske. Dette innebærer mye arbeid av tekstil, keramikk, glass og lær. Dette er arbeid som kvinner i større grad enn menn har produsert. Vibece Salthe kan fortelle at Stavanger Kunstmuseum av historiske grunner har 24 % kvinnelige kunstnere, men at de gjennom innkjøp arbeider for en jevnere fordeling.
En kunstverden som tar selvkritikk
– Vi har en kunstverden som tar intern selvkritikk, og vi har en ny generasjon som ikke lenger finner seg i «Den hvite, vestlige mannens patriarkat», forklarer Ulla Angkjær Jørgensen ved NTNU.
Hun ser på endringen som et parallelt løp, hvor strømningene forsterker hverandre. Jørgensen har ledet forskningsprosjektet The Feminist Legacy in Art Museums (FLAME) på NTNU. Den økte interessen for både kvinnelige kunstnere og kunst av minoritetsgrupper, tror hun kommer av at enkelte kvinnelige kuratorer de siste 20 årene har tatt opp igjen 1970-tallets feministiske kunst som fenomen. I tillegg kommer det nå nye generasjoner som forventer mangfold innen kjønn og etnisitet.
Er det en sammenheng mellom den økte statusen og oppmerksomheten til kvinnelige kunstnere, og kunstnere med minoritetsbakgrunn?
– Minoritetsrettigheter og kvinnerettigheter er parallelle fenomener på den måten at de opptrer samtidig. Det gjorde de også i 70-årene, med den forskjell at vi i dag har en høyere grad av oppmerksomhet på at kategorier er flytende og hybride, snarere enn logiske motsetninger. Begreper som interseksjonalitet og trans er alminnelige i dag.
Jørgensen trekker også en linje tilbake til 1920-tallets frigjøringsprosesser, og minner om hvordan denne ble bremset av de økonomiske krisene på 30-tallet, i tillegg til 2. verdenskrig. Senere fikk vi ungdomsopprøret på 1960-tallet, og 1970-tallets frihetsprosess, som igjen ble bremset av 80-tallets nyliberalisme og nykonservatisme.
– Selv om Ruth Asawa tilhørte den modernistiske generasjonen, som hadde stemmerett og mulighet til offentlig utdannelse, fantes det et konservativt syn på kvinner som vanskeliggjorde en karriere, forklarer Jørgensen.
– Kunstverden har lenge vært usannsynlig bakstreversk. Til og med den såkalte avantgarde var konservativ når det kom til synet på kvinner. Dette kan være et svar på at Asawa, og mange flere kvinnelige kunstnere fra 1900-tallet, oppdages nå.