(+) Kvinne ≠ sinne
En sint kvinne passer ikke inn i forestillingen av hvordan kvinner er. Så hvor skal kvinnene gjøre av sinnet sitt?
Tekst: Marte Bjørgum og Kjersti Nedreskår
Foto: Maria Remøy/VISUELLA
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 8, sommer 2021
Hjemme hos forfatter Ann Helen Ingebrigtsen drar katten seg på gulvet. I utsikten fra stuevinduene bader Sunnmørsalpene i kveldssola, og natta skal snart bre seg over jugendbyen Ålesund. Ann Helen viser oss debutboka si Sinne, en ungdomsroman om Synne som har diagnosen ADHD.
– Jeg ønsker å redusere stigmatisering og skape mer kunnskap om diagnosen og om sinte jenter. Det er typisk at jenter med ADHD blir diagnostisert mye senere enn gutter. Hos jentene kan symptomene ligne mer på angst og depresjon enn den stereotype oppfatningen man har om ADHD; den om at man «må» være motorisk urolig, sint eller hyperaktiv. Dessuten er det meste av forskningen på ADHD gjort på gutter, derfor oppdager man ikke alltid like fort diagnosen hos jenter, forklarer hun.
I boka Sinne blir vi kjent med Synne som får noen kraftige sinneutbrudd og må lære seg å regulere følelsene.
– Ofte er sinne knyttet opp mot diagnosen, og det kan også kjennes sårt for jenter som har ADHD at følelsen sinne ikke er mer normalisert. Når du i tillegg har ADHD, kan du bli ekstra stigmatisert som sint jente. Også omvendt er det stigmatiserende for sinte jenter som ikke har ADHD å bli hobbydiagnostisert med diagnosen bare fordi man fyrer, sier Ingebrigtsen.
Taper status
– Hvis du er kvinne og er sint, vil folk straffe deg, sier den amerikanske forfatteren Soraya Chemaly. Hun skriver om det hun kaller «kjønnsabsurditet»: Kvinner over hele verden er lei av å bli fortalt at sinnet deres er en svakhet, feilplassert, patetisk, skingrende eller tullete, skriver hun. 
I hennes bok Rage Becomes Her spør hun hvorfor kvinner ikke har lov til å bli sinte på lik linje med menn.
– Forskningen er klar, forklarer Chemaly:
– Når kvinner enten viser sinne eller viser tendenser til å bli sint, så mister de troverdighet. De taper status. De taper selvsikkerhet.
– Ja, det er noe sterkt med de sinte jentene, de ville og voldsomme jentene! Det er ladet, kraftfullt og farlig, sier forfatter Gro Dahle.
– Det har større sosial aksept å bli lei seg eller trist, virker det som. De som er lei seg eller triste, får trøst og kos. De som er sinte, får kjeft. Det gir læring; jentene lærer å holde tilbake sinnet. De som ikke klarer å kontrollere seg, faller nok kanskje utenfor sosialt, eller får rollen som «den sinte». Jeg tror at jenters sinne og utagering blir møtt med større forundring og bekymring enn tilfellet er for guttene.
Store kjønnsforskjeller
Da Gro Dahle på 1990-tallet reiste rundt i Norge på skolebesøk med flere av bildebøkene sine, oppdaget hun noe interessant.
– På skolebesøkene snakket jeg om sinne i over 1200 klasser, og spurte hva barna gjorde og sa når de ble sinte. Det som forundret meg, var at det var store kjønnsforskjeller på hvordan de reagerte på spørsmålet. Mange av jentene gjemte seg i håret, bak bøkene, bak gardinene og ble borte, men ingen av guttene reagerte slik, forteller hun.
Svarene var også forskjellige. Guttene fortalte at de pleide å rive i stykker, sparke og slå, lugge, bite, ødelegge og knuse når de ble sinte.
– Mens jentene sa at de kunne rydde på rommet, legge seg under dyna, legge seg til å sove, gå tur med hunden eller gjøre lekser, sier hun, og legger til at på småstedene var kjønnsrollene ikke like synlige.
Hun mener at det er større rom for å være seg selv på små plasser.
– Der får elevene i større grad rom til å være enkeltindivider, og det er mer akseptert å være annerledes. På store skoler skiller en sint jente seg ut fra de andre blide, snille, kontrollerte jentene. Jeg brukte denne observasjonen som forskning til bildeboka Snill som ble utgitt i 2002, forteller Dahle.
Ekstremt snill pike
Boka Snill handler om en jente som blir så stille, så snill og pliktoppfyllende at hun til slutt blir borte; hun forsvinner inn i tapetet. Da blir hun så sint at hun sprenger seg ut av veggen, ut av tvangen, ut av rollen som flink pike. Hun tillater seg selv til slutt å bli sint. Dahle forteller at boka Snill i stor grad handler om henne selv og hennes oppvekst som enebarn i en familie hun tenker på som konfliktsky, men med høye krav. Hun var en ekstremt snill pike.
– Jeg var – og er – konfliktsky, snill, pliktoppfyllende og blid uansett hvordan jeg har det inni meg. Som voksen er jeg veldig redd for sinte kvinner og menn.
Da Dahle var liten, tenkte hun at det ikke var lov til å være sint, sur eller morgengretten. Hun følte at hun måtte være blid for å fortjene fars og mors kjærlighet.
– Kjærlighet var ikke noe jeg bare fikk, det var noe jeg følte at jeg skulle gjøre meg fortjent til. Jeg skulle ikke grue meg, bekymre meg eller være redd. Vi hadde en bildebok som het Sippeguri, og det var slik jeg oppfattet det, det verste man kunne være. Jeg ville ikke være sippeguri, for et slikt barn oppfattet jeg det som om ingen likte. Dermed lærte jeg meg opp til å smile, og jeg har alltid smilt siden. Spesielt i situasjoner hvor noe var leit, var det desto viktigere å smile.
Av alle bildebøkene mine, mange av dem skumle for voksne, er det bare Snill barn blir redde for. Boka med den sinte jenta.
Dahle får tilbakemeldinger om at barn opp til femte klasse blir redde når de leser boka Snill.
– Av alle bildebøkene mine, mange av dem skumle for voksne, er det bare Snill barn blir redde for. Boka med den sinte jenta.
Med bildeboka Sinna Mann, derimot, hvor de voksne blir redde, ler barna. «Fordi han ser så dum ut», sier de. «Fordi han oppfører seg som en unge!» forteller Dahle.
– Jeg tenker at i voksenverdenen er det omvendt; der er det den voksne mannen som er farlig, sinte kvinner blir ledd av.
Drukner i forventninger og krav
Når Gro Dahle skriver om en sint jente, blir barna redde, for det er ikke sånn det skal være. Så hva skjer når jenter kjenner på sinne? Mange skammer seg og føler at de tar for mye plass og lager drama. Noen føler seg misforståtte og blir triste og deprimerte. Det sistnevnte bekrefter psykolog Per Are Løkke i Tidsskrift for Norsk psykologforening.
– Det hviler et stort press på dagens unge jenter. De nærmest drukner i forventninger og krav, samtidig som de slåss mot forestillinger om at de ikke er pene, smarte og snille nok, sier Løkke.
Han mener at jenter har vokst opp med et mantra om hvor viktig det er å være positive, og at alle muligheter ligger åpne.
– Da blir symptomene som oppstår i kjølvannet av alle kravene, oppfattet som en feil ved dem selv, forklarer Løkke.
Løkke skriver videre at grunnproblemet ikke består i å forandre negative tanker til positive, men i å forandre retningen på raseriet:
– Det er en gammel historie at vi liker positive jenter best, at kultur og samfunn ikke har plass til sterke jenter med en frigjørende negativitet og et levende raseri. Men raseriet er der. Og kanskje har vi alle noe å lære dersom vi kan lytte til hva jentene forsøker å fortelle oss? mener han.
Passiv-aggressive, flinke piker
Tilbake i Ålesund har Ann Helen Ingebrigtsen funnet seg til rette på gulvet med katten. Hun er lærer på videregående skole, og forteller at det ikke er så mange jenter som brenner av sinnet sitt der.
– Forventningene til jenter fra vi er ganske små, er at vi skal være stille og flinke piker. Samtidig får guttene brøle mer, hyle og snakke høyere. Mange jenter holder sinnet inni seg, og blir sure, passiv-aggressive og irriterte. Mange av jentene på videregående viser sinne gjennom kommentarer eller utfrysning på sosiale medier, sier hun.
Vi er redde for å såre andres følelser, og vil gjerne unnskylde oppførselen vår etterpå. Har du noen gang hørt en mann gå rundt med dårlig samvittighet og si «unnskyld, håper du ikke ble lei deg for at jeg ble sint!» etter en diskusjon på jobb?
Ingebrigtsen sier man må eie sitt eget sinne for å gjøre noe konstruktivt med det.
– Å holde følelsene inni seg er ikke det samme som å kontrollere dem, sier hun.
Selv kan hun bli rasende, men kun innenfor husets fire vegger.
– Sinnet mitt kommer ut der jeg er trygg. Jeg er en skikkelig kruttønne, og kan virkelig smelle. Men ikke foran andre enn mannen min, sier hun.
Sinne er skamfullt
Ingebrigtsen mener at mange er tillært konfliktsky. «Gutter er gutter» og får være så sinte de vil uten konsekvenser, mens kvinner ofte bærer ansvaret for den andres følelser etter at vi har vært sinte.
– Vi er redde for å såre andres følelser, og vil gjerne unnskylde oppførselen vår etterpå. Har du noen gang hørt en mann gå rundt med dårlig samvittighet og si «unnskyld, håper du ikke ble lei deg for at jeg ble sint!» etter en diskusjon på jobb? Ingebrigtsen rister på hodet.
Som lærer bruker Ingebrigtsen mye tid på å anerkjenne elevene og hele deres følelsesspekter. Jenter har ikke like god trening som gutter i å vise sinne, og kanskje det er derfor tårene kommer raskere hos sinte kvinner enn menn, tror hun.
– Kanskje er det fordi vi skammer oss over å være sinte, så sklir sinnet over til tårer og følelser om at vi ikke er bra nok. Menn har trent mye mer på å være sinte enn oss, sier Ingebrigtsen.
Valider sinnet
Anne-Lise Juul Haugan er spesialist i nevropsykologi. Hun har tidligere jobbet ved BUP sitt nevroteam ved St. Olavs med utredning og behandling av barn og unge med utviklingsforstyrrelser.
– Det er helt klart vanskeligere å være sint jente enn å være sint gutt. Det er mer stigmatiserende, og sinne blir sett på som en mer maskulin reaksjon. Det er mer akseptert at en gutt er sint enn at en jente er det, og sinte jenter kan bli litt upopulære; de blir «den udetonerte bomben som er emosjonelt ustabil», sier hun og fortsetter:
– Ofte får sinte jenter merkelappen guttejente. Og siden mange med ADHD sliter med følelsesregulering, kan stigmatiseringen og misforståelser av sinne sitte løst.
Haugan sier det er viktig å validere følelser slik at den andre føler seg respektert. «Nå ser jeg at du er sint, hva handler dette egentlig om?» er en tilnærming som bekrefter følelsen.
– Vi har ulike forventninger til gutter og jenters oppførsel. Gutter ser vi har mer temperament biologisk og er mer urolige, men vær klar på at barna er ulike innad i jente- og guttegruppen også. Gutt eller jente; det viktigste er at man møter sinnet på samme vis, understreker hun.
Sinne forbindes ofte med mye depressivt hos jentene. Unge, sinte jenter føler seg mislykket og misforstått, og det kan bikke over i selvskading når man ikke klarer å regulere følelsene.
Samtidig mener Haugan at dersom en jente er veldig mye sint og skiller seg fra normen, er det oftere et symptom på at de strever med noe de trenger behandling for.
– Sinne trenger ikke være ADHD. Årsakene til sinne kan være mange og er ofte sammensatte. Mange av de sinte barna og ungdommene sliter med lavt selvbilde, noen føler seg misforstått eller urettferdig behandlet, noen strever med sosiale relasjoner, noen har vansker med å regulere følelsesuttrykket sitt og noen har det vanskelig hjemme.
Vender raseriet mot egen kropp og psyke
For 70 år siden utga Simone de Beauvoir klassikeren Det annet kjønn. For henne handlet selvskading om et umulig raseri. Den unge jenta hadde ikke samme mulighet som gutter til å gjøre opprør mot faderlig autoritet og verden. De Beauvoir knyttet selvskadingen til et innadrettet raseri. Selvskadingen skapte en væremåte preget av sadistiske selv-angrep; «å gå løs på og håne og pine den kroppen som er dømt til å underkaste seg», skriver hun.
Haugan sier at de jentene som er veldig sinte, ofte har mye smerte inni seg, og får det veldig vondt etter et sinneutbrudd.
– Sinne forbindes ofte med mye depressivt hos jentene. Unge, sinte jenter føler seg mislykket og misforstått, og det kan bikke over i selvskading når man ikke klarer å regulere følelsene. Risping, kutting; jentene vender sinnet innover og skader seg selv.
Der er det stor forskjell på jenter og gutter, sier Haugan. Jenter har større overvekt når det kommer til depresjon, mens gutter oftere får problemer med rus og adferdsproblematikk.
– Når det gjelder ADHD, har lærere tradisjonelt vært flinkest til å fange opp de urolige barna. De aller fleste assosierer ADHD med motorisk uro og hyperaktivitet, men de utgjør bare en liten undergruppe. Spesielt jenter har mye indre uro. Det vil si at det ofte kan være svært vanskelig for en lærer å fange opp behovet til en sint jente, mener Haugan.
Psykolog Per Are Løkke forklarer i Tidsskriftet for Den norske psykologforening at den tradisjonelle kvinnerollen har vært designet rundt kravet om å være åpen og mottakelig for omverdenens behov og forventninger.
– Diagnosekulturen vi har i dag, kan være med på å skjule omkostningene ved det den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera kaller «den nye lydighetens verden»: Den nye lydigheten viser seg gjennom plikter, mestring, flinkhet, snillhet og kroppsidealer, sier Løkke.
Jeg trodde helt oppriktig det var noe galt med meg som ble kategorisert som en av guttene fordi jeg noen ganger lagde mer lyd enn de andre jentene. Jeg synes det er et tullebegrep; jeg var jo Ann Helen.
Jentene får diagnoser som spiseforstyrrelser, depresjon og utmattelse, og Løkke spør seg om kanskje det epidemiske selvhatet vi ser hos dagens jenter, er et uttrykk for at kulturen fremdeles undergraver deres rett til å ha egne grenser.
Hovedpersonene i bøkene til Linnea Myhre, Erica Löfström, Sylvia Åkerman og Gine Cornelia Pedersen tar alle en stor plass i verden gjennom sitt raseri, en plass som tidligere var forbeholdt unge menn. Løkke tror dette raseriet representerer et frigjørende potensial, men at det fremdeles fort kveles av familie, kultur og samfunn.
– Når jentene ikke finner legitime steder å rette raseriet mot, blir den eneste muligheten å vende raseriet mot sin egen kropp og psyke, skriver Løkke.
Sinne som sprengkraft
I Ålesund har sola gått ned bak fjellene som nikker med de hvite hattene. Datteren til Ann Helen Ingebrigtsen, Runa, slår seg ned på gulvet sammen med oss.
– Den er litt hissig, liker ikke så godt å bli klappet på magen, sier Runa og får et bekreftende klaps fra katten.
Som barn fikk Ann Helen Ingebrigtsen høre at hun var en «guttejente» fordi hun var den eneste som måtte på gangen med guttene som hadde bråket.
– Jeg trodde helt oppriktig det var noe galt med meg som ble kategorisert som en av guttene fordi jeg noen ganger lagde mer lyd enn de andre jentene. Jeg synes det er et tullebegrep; jeg var jo Ann Helen.