(+) Jeg er Ida Elise Broch
For en som har hatt et anstrengt forhold til kropp, kjønn og identitet hele livet, er det ekstra vanskelig å ha et yrke hvor kroppen er ens viktigste arbeidsverktøy. Men nå er skuespiller Ida Elise Broch i ferd med å tatovere på seg en rustning.
Tekst: MARI PARELIUS WAMMER
Foto: XENIA VILLAFRANCA
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 6, høst 2020
Ida Elise Broch er fire år. Hun står i ballett-salen med de andre jentene fra danseklassen. Læreren grer henne hardt i håret med en kam, for å forsøke å tvinge det korte håret hennes inn i en hestehale. Det gjør vondt. Ballettskjørtet føles teit. Det å stå med beinet mot barren føles teit. Den stramme hestehalen verker. Og når hun ser ut av vinduet, ser hun guttene som spiller fotball og dødball ute. De løper og leker. «Det er så mye bedre å være gutt. Det lønner seg ikke å være jente her i verden», tenker lille Ida.
Episoden fra den kjønnsdelte gymtimen på engelsk internasjonal barneskole i Roma, der Ida Elise tilbragte sine første tre skoleår, er et av hennes første minner, og det har satt seg godt fast.
– Jeg skjønte tidlig at det ikke var greit å være slik jeg var.
Hun beskriver seg selv som en skikkelig guttejente, et uttrykk som fortsatt brukes om jenter som foretrekker ting som oftest blir assosiert med guttelek.
– Jeg ville være en liten gutt. Eller, jeg var en liten gutt i barndommen. Jeg måtte gå med skjørt og kjoler selv om jeg ikke ville. Jeg ville ikke ha på meg kjole på julaften, men dress og Mario-sko. Det høres overfladisk ut, men klær og stil har så mye med identitet å gjøre. Det at du kommuniserer noe annet ut enn sånn du føler deg inni, det er veldig frustrerende. Jeg ønsker ikke å snakke ned foreldrene mine, for det var en annen tid. Hadde det vært nå, hadde jeg sikkert fått friheten til å leve det ut, kanskje til og med skiftet kjønn. Men om jeg hadde fått mer oppbacking da, og dermed hatt større selvtillit og tro på meg selv, så hadde jeg kanskje klart å stå mer for hvem jeg er senere, sier hun.
Det har gått tolv år siden Ida Elise ble kjent for oss gjennom rollen som Katrine i Mannen som elsket Yngve. I 2015 vant hun Gullruten som beste kvinnelige skuespiller for rollen i NRK-serien Lilyhammer, og i fjor ble rollefiguren Johanne hovedrollen i det som er den første norske Netflix-serien i historien; Hjem til jul, sett av svimlende 30 millioner mennesker.
Vi sitter på kafeen Godthåb, en vegansk bar- og kafé på Grønland, i nabolaget Ida Elise har bodd i de siste ti årene. Hun beskriver den koselige kafeen som bonushjemmet sitt, og er på fornavn med alle. Og kanskje er det derfor hun har foreslått at vi skal møtes nettopp her. Fordi det kan gi trygghet i en situasjon hun egentlig er ganske ukomfortabel i. Ida Elise er skeptisk til journalister, og forklarer det med at hun er blitt brent for mange ganger. Ting er tatt ut av sammenheng, og hun er blitt misforstått. På forhånd har hun skrevet og sendt meg flere sider hvor hun forsøker å forklare hva som er viktig for henne å få sagt. Men når vi er ferdig her i dag, skal hun gå hjem og gruble over det vi har snakket om, hvordan hun formulerte seg, og engste seg for hvordan teksten blir til slutt. For hun føler at hun har noe virkelig viktig å si.
Det skal handle om kropp. Identitet. Og om et titalls tatoveringer spredd utover en kropp som i tillegg til å være noe helt privat, også er arbeidsverktøy og kontor.
Vanskelig forhold til kroppen
Ida Elise er i en alder av 33 år endelig i ferd med å tilpasse seg sin egen kropp. Noen vil kanskje mene at metoden er dramatisk. Men for skuespilleren er det høyst nødvendig.
Hun forteller, nesten i en bisetning, at hun har hatt spiseforstyrrelser. Vil ikke at det skal ta stor plass, og er redd for at det skal ende opp som en «synes synd på meg»-sak. Men for Ida Elise er dette en del av fortellingen om hvor forholdet til egen kropp kommer fra.
– Jeg kunne ønske noen fortalte meg hva som skjer med kroppen når du slutter å spise. At det er ting som blir ødelagt for alltid. Så jeg skulle gjerne ikke ha gjort det på den måten, det har fått konsekvenser senere. Jeg har hatt vanskeligheter med å se på kroppen min og være fornøyd, sier hun.
Da hun kom i puberteten, la hun på seg ganske mye, som mange tenåringer opplever i årene hvor kroppen endrer seg. Foreldrene til Ida Elise skilte seg omtrent samtidig, og over en sommer gikk hun mye ned i vekt. Selv tror hun det handlet om å få kontroll på noe.
– Jeg vet hvordan det er å være så sulten at du våkner og skjelver. Uten at det går over. Jeg mistet mye underhudsfett som jeg ikke får tilbake, noe som gjør at jeg føler meg veldig transparent. Og jeg fryser veldig lett. Men, det er en erfaring å ha med seg, det også.
Ida Elise velger seg ordet bluferdig når hun skal beskrive hva hun synes om å kle av seg for andre. Yrket som skuespiller gjør at hun dermed ofte må gå på akkord med seg selv.
– Rett etter Teaterhøgskolen hadde jeg en rolle hvor jeg spilte en veldig grenseoverskridende person. Jeg skulle for eksempel hoppe rundt blant publikum med puppene ute. Jeg hadde sterk motstand mot det, og laget et lite helvete for både forfatteren av stykket og regissøren. Men til slutt ble det vurdert som «kunstnerisk forsvarlig», som man kaller det. Men jeg tar den kampen. Kroppen min er hellig, ikke sant. Den er bare for Kim (samboeren, red.anm.). Men så har jeg et yrke hvor jeg må bruke kroppen min veldig. Det er rart, og kjempevanskelig. Hvis du er en ung, kvinnelig skuespiller som er litt pen, så blir du avkledd. Puppene mine har vært altfor mye på film!
Hun mener det bør være en selvfølge at skuespillere og produksjon skal snakke gjennom nakenscener på en ordentlig måte på forhånd, men opplever at det ikke alltid er sånn.
Jeg har gjort roller som fremdeles finnes i meg, og som plutselig dukker opp. Jeg adopterer tankesett og fakter, og tar med meg noe av det videre.
– Det har vært ganger hvor jeg har måttet etterspørre de samtalene, og fått høre at jeg bare må «bjuda på» litt. Da har jeg spurt meg selv om jeg er skuespiller eller prostituert, for kroppen min skal jeg ikke få ha kontroll over! Jeg synes man skal være litt forsiktig med når man skal se noens pupp og tiss og rumpe. Jeg elsker jobben min, men det er sånne ting som gjør at jeg har lyst til å slutte med alt, og starte en hundebarnehage, eller noe sånt. Men jeg har blitt flinkere til å si fra med årene. Det kommer litt med erfaring òg, at en ikke finner seg i bullshit lenger, men blir mer selvstendig og vet hva man er verdt. Det er godt.
Det krever mot å tørre å ta sin plass og være seg selv, skriver Ida Elise til meg før vi møtes. Hun beskriver livet til nå som en konstant leting etter hvem hun egentlig er. Den prosessen blir ikke enklere av å jobbe som skuespiller.
– Jeg har gjort roller som fremdeles finnes i meg, og som plutselig dukker opp. Jeg adopterer tankesett og fakter, og tar med meg noe av det videre. Jeg føler meg sammensatt av mange ulike folk, og det gjør meg veldig forvirret. Når jeg er ferdig med en rolle, kan jeg oppleve en minikrise fordi jeg har vært den andre personen så lenge. Da vet jeg ikke lenger hva jeg skal ha på meg, for jeg har helt glemt min egen stil. Det gir en skikkelig identitetskrise, og det er det vanskelig for meg å finne ut av.
Tatoveringene er et skjold
Løsningen har vært å gi seg selv lov til å tatovere seg. Bestemme over sin egen kropp. Eie seg selv.
Nå er det tatoveringene som gjør at Ida Elise kan se seg i speilet og synes at kroppen er fin. Som gjør det lettere å gå i bikini på stranda, uten å føle seg naken. Som gjør at hun liker håndleddet sitt, beinet sitt, armen sin. Hun har hatt lyst til å ta tatoveringer lenge. Synes det er fint og kult. Men fordi det er forventet at hun som skuespiller er så «ren» som mulig, så har hun vært flink pike, ventet, og akseptert at det ikke er forenlig med å kunne lykkes som skuespiller.
– Det har jeg gitt faen i nå, kan du si.
Hun ler.
– Jeg har fått høre at det kan gå utover jobben min, og det er veldig synd. Argumentet er at jeg skal kunne spille alle typer personer, men det er ikke lenger bare outlaws som har tatoveringer. Det kan jo være med å gi dybde til en karakter også. Og at tatoveringene utelukker roller i historiske dramaer, det er ikke så farlig. De rollene får jeg ikke uansett, hehe.
Samtidig understreker hun flere ganger hvor glad hun er i jobben sin, og hvor gjerne hun vil fortsette som skuespiller. Men hun vet at tatoveringene gir en grunn til å ikke caste henne.
– Veldig ofte står det mellom meg og en annen. Og tatoveringene kan være grunnen til at det ikke ble meg. Men, hva skal jeg si, jobben er kjempeviktig for meg, men det betyr samtidig ikke hele verden lenger heller. Før var det å bli skuespiller det viktigste av alt. Men jeg har andre ting i livet òg, så jeg skal klare meg helt fint. Jeg er mer opptatt av at jeg skal være fornøyd med meg selv og kroppen min, og ikke trenge å gå på akkord med meg selv.
Hun snur håndflatene opp, og viser frem puslespillbiten på innsiden av det ene håndleddet. Den første tatoveringen. Drar hun opp ermene på hettegenseren, kommer det flere til syne. Den venstre armen er dekket av en stor tatovering fra håndleddet og nesten opp til albuen, det som kalles en half sleeve.
Akkurat den har allerede gitt henne problemer. De som har sett første sesong av Hjem til jul, husker at den slutter med at Johanne åpner en dør. Når sesong to skulle filmes, og de skulle starte akkurat der de slapp, så armen som åpnet døren plutselig helt annerledes ut.
– Det er det mest rampete jeg har gjort på jobb noensinne. Men jeg fikk tatoveringen gratis og klarte ikke å si nei. Det koster jævlig mye å ta tatoveringer. Jeg var litt redd da jeg skulle møte på jobb, men jeg må si at Per-Olav (Sørensen, regissør, red.anm) tok det veldig bra. Jeg tror han ble overrasket selv over hvor bra han tok det, hehe. Jeg er litt fornøyd med at jeg har gitt folkene jeg jobber med, den utfordringen. I vår bransje skal en være så innmari glad og takknemlig for å få jobb i det hele tatt, du er prisgitt alle andre hele tida. Jeg orker ikke å være så flink pike lenger. Men, det skjer ting i sesong to som er en direkte konsekvens av den tatoveringen.
Utenfra kan det være vanskelig å forstå at det å gjøre noe med det ytre, kan fikse det indre. Men det gjør det for Ida Elise.
– Ja, det gjør det. Men det er jo også sånn med stil og klær, du kommuniserer ting du har inni deg ved å ta på deg den eller den genseren. Og vi forandrer oss jo hele tiden, tar piercinger eller farger håret. Men det er fint å se meg i speilet og gjenkjenne det jeg har inni meg utenpå. Føle at det samsvarer, sier hun.
– Synes du det er forskjell på å forbedre selvtillit og selvfølelse ved å tatovere seg slik du gjør, og det å ta silikon i puppene, eller fikse på nesa?
– Nei, det går vel på mye av det samme. Jeg tenker at hvis du er skikkelig plaget, og har gått hele livet og tenkt at det er et problem, så skal du få lov til å gjøre noe med det. Det er din kropp! Men jeg tror jo at det er komplekser som går dypere enn den nesa eller de puppene. Og at det hadde vært best om man klarte å være fornøyd slik man er. Og det må jeg si, jeg synes det er en forskjell på om du gjør det for din egen del, slik som meg, eller om du tar store silikonpupper fordi du ønsker å være et sexsymbol og få menns oppmerksomhet.
Hun har etter hvert fått ganske mange tatoveringer. Hun beskriver det som avhengighetsskapende.
– Men jeg har en plan. De som er veldig synlige, må kunne passe flere roller. Det må være abstrakte ting. Jeg kunne ikke tatovert «Ida» på brystet, liksom. Så tatoveringene mine blir et kompromiss mellom å ikke ha noen og noe som kan fungere på jobb. Jeg skulle gjerne hatt en i nakken, for eksempel, men det går ikke. Og jeg må gi meg snart, jeg vet det.
Ikke opptatt av kjønn
Selv om Ida Elise drømte om å være en av gutta da hun var liten, er hun lite opptatt av kjønn i dag.
– Når jeg ser meg selv i speilet, så ser jeg ikke noe kjønn. Det høres rart ut, men jeg tenker at jeg er et «det». Noen ganger føler jeg meg fortsatt som den lille gutten, andre dager føler jeg meg veldig jentete. Det er flytende. Men jeg trenger ikke å låse meg til det ene eller det andre. Det er så banalt at det skal ha noe å si, om du er mann eller dame. Men jeg må forholde meg til det likevel.
Hun er for eksempel sikker på at hun ville hatt et annet handlingsrom dersom hun var mann.
Når jeg ser meg selv i speilet, så ser jeg ikke noe kjønn. Det høres rart ut, men jeg tenker at jeg er et «det». Noen ganger føler jeg meg fortsatt som den lille gutten, andre dager føler jeg meg veldig jentete. Det er flytende.
– Det er mange flere roller til menn. Og når jeg skal forhandle om lønn, så hender det at jeg tenker på broren min, Nicolai (Cleve Broch, red.anm). Han er eldre og har lengre erfaring enn meg, så det er ikke egentlig naturlig å sammenligne seg med ham, men det hender jeg spør meg selv om de ville turt å komme med dette tilbudet til Nicolai. Og hva hadde han svart da? Det er mannlige skuespillere som nekter å gjøre intervjuer, og så er det greit fordi han er så dyktig. Det er det få damer som kommer unna med. Kan ikke jeg også få si «jeg er Ida Elise Broch», og så skjønner folk at jeg ikke gjør hva som helst?
For Ida Elise er det å våge å være seg selv, blitt hennes kvinnekamp.
– Jeg har følt meg som en dårlig feminist fordi jeg ikke har rukket å gå i tog, eller har manglet en egen kampsak. Men jeg mener det er feministisk å gi meg selv retten til å være meg selv. Og ved å tillate andre det samme. Man er så sterk og så modig, og står i så mye motgang bare i kraft av å være kvinne.
Kvinnene hun føler mest tilhørighet med, er de homofile mennene i RuPauls Drag Race, et amerikansk talentshow hvor målet er å finne Amerikas neste drag queen.
– Jeg kjenner meg igjen i folk som er annerledes, og som på en eller annen måte har kommet ut av skapet i løpet av livet. Jeg føler meg litt som en homofil mann inni meg. Det jeg liker så godt med RuPauls Drag Race er at de feirer hva det vil si å være feminin, og hva det er å være kvinne, på måter jeg ikke har sett før. Det krever mye mot å tørre å være seg selv hundre prosent. Jeg er på ingen måte i mål. Men nå har jeg funnet en ting som er MEG.