(+) Vil ha flere kvinner i musikkbransjen
Langt flere menn enn kvinner jobber i musikkbransjen. Vil ikke kvinner nok, eller kommer de bare ikke til?
Tekst: Gunn Margit Langkaas
Statistikken er klar. Forsvinnende få kvinner jobber som musikere, produsenter og bookingagenter. Samtidig domineres fortsatt plakatene, scenene og podiene av menn.
Hvor blir det av kvinnene i musikk-Norge, er det mange som lurer på. ALTSÅ har snakket med tre aktører i musikklivet om hva som skal til for å få flere kvinner i bransjen.
Spelekvinnen i blues
Vi kan begynne med festivalene. I løpet av fjoråret var 27 prosent av artistene på de 20 største festivalene i Norge kvinner, ifølge en opptelling gjort av Vårt Land.
– Ser en festival at de har 14 menn og ei dame på plakaten, kan de si at det ikke fantes noen andre gode kvinnelige musikere, det var ingen å ta av, de var ikke der. Men disse kvinnene finnes, fastslår Spellemannsvinner i blues, Rita Engedalen.
Men Engedalen er heller unntaket enn regelen i en musikksjanger som hovedsakelig gjester menn. Da hun vant i 2006 var hun den første kvinnelige musikeren som har vunnet i kategorien blues. Den gjeve kategorien Årets Spellemann har også et rykte for å være skjevfordelt, med kanskje enda større grunn. Siden prisutdelingen ble opprettet i 1985 har kun 6 kvinner blitt kåret til Årets Spellemann. Hvor blir det av Spellekvinnene?
Engedalen synes det bør være en bevissthet rundt det å lete etter de gode kvinnelige musikerne som er der ute, uten at det trenger å være kategorisk likevekt mellom kjønnene. Bluesartisten spiller selv mye på festivaler og forteller at hun bruker å legge merke til hvor mange jenter som står oppført på plakaten sammen med henne.
– Det er jo fordi jeg har blitt forundra over at det mange ganger er så innmari få, når jeg vet at det finnes så mange dyktige damer der ute, sier hun.
Når festivalledelsen har kommet og takket henne etter endt oppdrag, har hun takket for seg og lagt til at hun håper at festivalen neste år sørger for at det er litt flere kvinnelige musikere der. Resultatet er ofte et smil tilbake og et påfølgende svar hvor ledelsen er klar over at de burde ha flere kvinnelige artister. Engedalen følger gjerne opp med tips om gode kvinnelige musikere hun vet om, både kjente og mindre kjente.
Å få med flere kvinner, vil dessuten endre helhetsbildet av kulturen, mener artisten. Det har ikke noe å gjøre med hvem som er flinkest. Menn og kvinner er like viktige, men en dame som synger kan uttrykke ting som ikke en mannlig sanger kan, mener hun. Damer skriver kanskje om andre typer temaer enn menn gjør. De er ulike i uttrykkene og i stemmeklang.
– Stemmen til en kvinne har annen klang enn stemmen til en mann. Det trenger vi. Samfunnet trenger det, og publikum vil ha det.
Respekt i miljøet
Som ungdom reiste Engedalen Norge på kryss og tvers sammen med Christin Lund. Duoen spilte mest coverlåter og var entertainere. Under turneene støtte duoen på en del merkelige og negative opplevelser.
De tok hånd om alt selv; kjørte bil, rigget utstyr, spilte fem sett, ordna alt. Likevel opplevde de at stropper ble dratt i så toppene deres falt av, og at mikrofonstativer ble stukket opp under skjørtene mens de spilte. Engedalen og Lund snakket mange ganger om hvordan det hadde vært om de hadde hatt med seg menn i bandet. Da ville de blitt behandlet annerledes.
– Det ble en helt annen verden da jeg reiste rundt med eget bluesband i 1993. Da opplevde jeg en veldig stor respekt blant mannlige musikere. Det opplever jeg fremdeles, sier Engedalen.
Det er fremdeles sånn at en del kvinner blir framstilt som kun en sexy vokalist, en «syngedame». Hva tenker du om det?
– Det er veldig synd at ei jente som står med mikrofon og skal synge og har sexy klær på seg, skal bli sett annerledes på enn hvis en mann kommer i sine «sirkusklær». Det sier veldig mye om hvordan jenters seksualitet blir sett på, sier Engedalen.
– Gå ut på scenen, vær deg selv og kle deg i hva du vil! Det har vi alle rett til, sier hun.
Tror på inkludering
I 2010 fikk Engedalen Notodden Bluesfestivals Bluespris for sitt arbeid som låtskriver, sanger, gitarist og produsent i tillegg til at hun er «utrettelig i sitt arbeid med å synliggjøre de kvinnelige bluesartistenes betydning i musikkhistorien», som det het i festivalens begrunnelse.
Engedalen ler når hun hører at hun selv blir beskrevet som en pionér og svarer at hun erkjenner det på en måte, men at hun alltid bare har vært seg selv og blir glad når det kommer yngre generasjoner. Forutenom prosjekter som Damer i Blues, hvor hun sammen med kollega Margit Bakken løfter fram 1920-tallets afroamerikanske kvinnelige blues-pionéerer, jobber hun aktivt med inkludering i eget bluesmiljø.
– Jeg tror på inkludering og å løfte frem. Det har med miljø og det å slippe inn å gjøre, forklarer hun.
Nettopp det med miljø er viktig, påpeker hun. Som ung troppet hun opp på jammer og hang i miljøer der hun traff andre som likte det samme som henne. Etter en vellykket jam på Notodden, stiftet hun bekjentskaper, og det var slik bandet Backbone ble til. Engedalen er glad for at det i dag finnes gode kulturtilbud for unge som vil prøve seg frem innen musikk.
– Er du ung jente som ikke er i noe band, oppsøk aktivt et miljø. Ikke sitt og vent på å bli invitert, råder bluesartisten.
Kvinner synger, menn leder
Selv om vi ser flere kvinner med påvirkningskraft i musikkindustrien i dag enn for ti år siden, er det likevel langt igjen til full balanse. Kvinner utgjør 20 prosent av studentene innen musikkproduksjon i 2022. Samtidig er 2 prosent av medlemmene i Platearbeiderforeningen kvinner.
Av Spotifys 50 mest spilte låter i 2020 var 12 prosent av låtskriverne og 0,7 prosent av produsentene kvinner. Hva skal til for å få en bedre balanse?
– Jeg har null tro på at ikke jenter og andre som er underrepresentert i musikkbransjen ikke vil eller kan like mye, sier Haley Shea, vokalist og låtskriver i indie-rock-bandet Sløtface.
Shea har dedikert store deler av sitt voksne liv til å jobbe for likestilling i musikken, både på og bak scenen, blant annet gjennom likestillingsorganisasjonen AKKS.
I AKKS har Shea vært involvert i et prosjekt som heter LOUD bandleir, hvor de jobber med å få flere jenter, ikke-binære og trans-ungdommer til å spille i band. De ser at det er viktig å tydeliggjøre gode forbilder. Blant annet handler det om å «rydde på eget kontor» for å få plass til et mangfold av stemmer.
– Det handler om å være ærlige på hvordan det ser ut på eget kontor, i eget band, i alle avdelinger innen egen organisasjon. Tenke over om du har den representasjonen du skulle ønske, sier hun.
Musikeren forteller at hun er blitt mye mer bevisst på sine egne internaliserte problemer etter å ha jobbet mye med AKKS og LOUD.
– Når man er voksen, kreves det en ekstra innsats å endre holdning. Du må stå imot forventningene om gamle, innlærte kjønnsrollemønstre, sier Shea.
Hun tror vi trenger flere folk, særlig i autoritetsposisjon, som jobber aktivt med holdningsendringer. Det gjelder media, lærere, musikklærere, foreldre og alle som har en ung person i nærheten som er interessert i musikk.
– Har du autoritet og en posisjon, bør du oppfordre folk som er underrepresenterte litt ekstra. Alle skal få like muligheter til å prøve, understreker hun.
Shea mener det største hinderet kvinner møter i musikkbransjen i dag er at det fortsatt er mange forventninger basert på kjønn. Forventninger om at kvinner og menn skal oppføre seg på en viss måte og interessere seg for forskjellige ting på bakgrunn av kjønn. Som at jenter synger og blir ledet, mens menn spiller trommer, produserer og er ledere. Det er ikke bare diskriminering av jenter, men også av menn, mener Shea.
Må kvinner i bransjen jobbe hardere?
– Heldigvis funker musikkbransjen til en viss grad sånn at hvis man lager bra musikk og er en god produsent, får man oppmerksomhet for det, sier Shea og tenker seg om.
For fem år siden ville indie-rock-artisten definitivt sagt at kvinner måtte jobbe hardere for å få den samme plassen, oppmerksomheten, lønnen og respekten som sine mannlige kolleger. I det siste har hun tenkt at begrepet «å jobbe hardere» legger et ansvar på kvinner. Hun mener det egentlig ikke handler om at de må jobbe hardere eller annerledes enn sine mannlige kolleger.
Trenger miljø og møteplasser
Shea er enig med Engedalen i at det er et tap for publikum dersom ikke representasjonen i alle ledd er god nok.
– Musikk og kunst blir laget fordi det er noe mennesker trenger. Vi trenger å få historier fortalt for å leve gode liv. Når ikke alle slipper til, er det bare en brøkdel av historiene som blir representert, og det blir mindre forskjeller i det som produseres. Mangfold gjør kunsten og musikken bedre, konstaterer hun.
Selv om Shea ennå ikke har fylt 30, ser hun at den teknologiske utviklingen bidrar til at mange flere kvinner produserer og skriver sin egen musikk nå, enn da hun selv vokste opp.
Prosjektet LOUD ønsker å løfte fram og skape møteplasser for kvinnelige produsenter, ettersom dette er et svært mannsdominert yrke. Én ting er å teknisk lage musikk. Det å få musikken ut er noe annet. – Et godt, konkret tiltak er å lage møteplasser for produsenter for underrepresenterte i musikkbransjen. De kan hjelpe deg på en annen måte enn en veldig seriøs bransjevirksomhet, sier Shea.
Musikkmedias makt
Når det gjelder viktige rollemodeller, mener Shea at også musikkmedia har et ansvar for å trekke frem alle typer folk så de blir sett. En som har jobbet med nettopp denne delen av bransjen, er bookingagent og manager Anita Halmøy Wisløff. I 2015 tok hun initiativ til å samle en rekke journalister for å lage en huskeliste for hvordan man bør omtale musikk og musikkens bakmennesker i det 21. århundre.
– Du som omtaler musikk, har mulighet til å påvirke den eksisterende ubalansen i musikkbransjen. Vær bevisst på å vise fram et mangfold, sier Wisløff.
Hun mener at media bør være mer bevisst på at kvinner, i langt større omfang enn menn, objektiviseres og seksualiseres. Dette gjelder ikke minst i språket som brukes.
– Spe, søt, yndig, skjør, kjølig, vever, gubbete og lignende beskrivelser bør man være varsom med. Det å vise hud er heller ikke nødvendigvis det samme som å spille på sex, påpeker hun og trekker fram et av punktene i huskelisten:
«Kjenner du en trang til å kategorisere artister som jenteband, ballerock eller kvinnelig musiker, forsøk å bytte ut kjønn med hudfarge, seksuell legning eller religiøs tilknytning. Ser det rart ut, er det rart!»
Wisløff oppfordrer til ikke å fremstille artister som hjelpeløse, og at vi bør ta utgangspunkt i at både menn og kvinner faktisk gjør jobben selv.
– Det gjelder å være tilbakeholden med å omtale ferdigheter som overraskende på bakgrunn av artistens kjønn, bemerker hun.
Stolt av kvotering
Det er ikke bare kvinnelige musikere og produsenter som har måttet spisse albuene for å få plass i bransjen, skal vi tro Wisløff. Bookingagenten har selv opplevd å måtte jobbe hardt for å komme inn i rekka med mannlige bookingagenter. «Helt ærlig, vi var redd du skulle bli en groupie», var svaret Wisløff fikk som begrunnelse da hun ikke fikk jobben som booker på Studentersamfunnet i Trondheim på begynnelsen av 2000-tallet.
To ganger hadde hun søkt på stillingen. Begge ganger var det menn som ansatte, begge ganger fikk en mann jobben i stedet for henne.
– Jeg var kvalifisert, interessert og kunne gjort en god jobb. Det har jeg mer enn bevist i mitt virke i etterfølgende år.
I dag er Wisløff partner i All Things Live, som er Norges ledende bookingbyrå og arrangørselskap. Hun jobber fremdeles hovedsakelig som agent, og representerer artister som Girl in Red, Matoma, Fay Wildhagen, Mari Boine og Michelle Ullestad i Norge.
I 2006 ble Wisløff kvotert inn som bookingagent i Artistpartner. Den jobben hadde hun ikke hatt om det ikke var for en kvinnelig leder som ga henne innpass, mener Wisløff.
– Det er noe jeg i ettertid er kjempestolt av, fordi for meg betydde det at noen åpnet en port. Deretter handler det om å bevise at man faktisk har noe der å gjøre. Jeg ble kvotert inn én gang, ikke hver dag de påfølgende 17 år. Men noen ga meg en sjanse!
Teknologien likestiller
Wisløff har også troen på en annen avgjørende endring i årene som kommer. «By på seg selv»-faktoren har lenge hatt en selvfølgelighet ved seg. Nå ser Wisløff at det er flere veier å gå for unge artister.
– Det har vært fantastisk å følge artister som Girl in Red, som viser at det fremdeles er mulig å kjøre en linje der musikken er i fokus, og ikke kropp og likes. Marie Ulven (red.anm. Girl in Red) er et fantastisk forbilde.
Hun nevner også Susanne Sundfør og hennes legendariske «Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne»-utsagn da hun mottok prisen for årets kvinnelige artist i 2007.
Wisløff tror ikke at det nødvendigvis tradisjonelt sett har vært en bevisst handling fra mennenes side å holde kvinner utenfor. Hun synes dette er en viktig del av debatten, og det er noe hun har snakket mye med gode mannlige kolleger om.
– Det er kanskje ikke naturlig å se seg selv utenfra før noen andre påpeker hvordan det oppleves, sier hun.
Agenten har sett en positiv endring med den teknologiske utviklingen som bidrar til demokratisering. Tradisjonelt sett mener hun det har vært et knippe gatekeepers som har hatt alt å si for at musikken kommer seg opp og frem. Disse har generelt vært menn. Nå kan hvem som helst slippe musikk til massene med et tastetrykk. Alle som vil kan produsere kvalitetsmusikk med en laptop. Etter hennes erfaring er honorarer til artister mer likestilte nå enn da hun startet som agent.
Wisløff mener at kjønnsbalansen har blitt bedre, men at utviklingen går sakte. Vi må fortsette bevisstgjøringen, mener hun, og legger til at det er et stort skritt frem, at det nå oppleves som naturlig å tenke på og snakke om likestilling i bransjen.
– Jeg etterstreber å ha kjønnsbalanse i min egen stall, men faktum er at det fremdeles er en generell ubalanse, så vi er ikke ferdige. Jeg var én av to kvinnelige agenter i Norge i flere år, nå er vi i hvert fall 10 som jeg vet om.
– Jeg utelukker ikke at kvinnelige artister hadde fått flere spillejobber dersom vi var flere kvinnelige bookere, avslutter agenten.