(+) Hvor kommer holdningene våre fra?

Publisert: 19. mars 202319. mars 2023

Mens noen ikke kan se på bildet av flyktningbarn i vinterkulda uten å begynne å gråte, forholder andre seg likegyldige, og scroller raskt forbi. Har du noen gang tenkt på hvorfor du har de holdningene du har?

Tekst: Mari Parelius Wammer
Illustrasjoner: Helene Brox

 

Det er lettere å endre meninger enn holdninger. For mange er grunninnstillingen gjennom livet nokså stabil. Men – det er mulig å endre holdninger gjennom kunnskap og informasjon, sier Joachim Vogt Isaksen, førsteamanuensis ved Institutt for sosialt arbeid ved NTNU.  

Det er ikke fullstendig enighet mellom de ulike fagene når det gjelder hvordan holdninger blir til, men innenfor sosialpsykologi er forskerne opptatt av hvordan holdninger utvikles i samspill med omgivelsene, i tillegg til et resultat av egne opplevelser og erfaringer.  

– Den sosiale prosessen foregår gjennom hele livet. Trolig foregår den viktigste holdningsdannelsen fra tenårene, når du er blitt i stand til å prosessere informasjon på et høyere nivå, og med det utvikler egne standpunkter. Erfaring fra oppveksten, sosialisering på skole og i nærmiljøet har mye å si for holdningsdannelsen, og det samme gjelder videreføringen av verdier og normer fra foreldre og andre viktige personer i de nære omgivelsene dine når du er barn og ungdom, sier Isaksen. 

Det kan bety at dersom erfaringene dine med å vokse opp sammen med innvandrere og flyktninger er positive, så vil det som regel føre til positive holdninger til mangfold.  

Isaksen har i sin doktorgradsavhandling blant annet undersøkt hvordan holdninger til innvandring henger sammen med sosiale og økonomiske forhold, samt befolkningssammensetningen i et samfunn. Ett hovedfunn er at stort mangfold i en region er assosiert med høyere toleranse. Han forteller at holdningene til flyktninger og innvandrere i Norge generelt har vært positive over tid, sammenlignet med andre land.

Det er de regionene med størst andel innvandrere som tenderer til å være mest positivt innstilt til flyktninger og innvandring. Men det kan slå over i motsatt retning, for eksempel dersom andelen innvandrere øker betydelig på kort tid.

– Slik er det også i Skandinavia, det er de regionene med størst andel innvandrere som tenderer til å være mest positivt innstilt til flyktninger og innvandring. Men det kan slå over i motsatt retning, for eksempel dersom andelen innvandrere øker betydelig på kort tid, sier han. 

Det er også en global tendens, at land som over tid har stabil økonomisk utvikling og godt forankrede demokratier, har de mest tolerante holdningene overfor både flyktninger, innvandrere og andre grupper som har lett for å bli diskriminert, som kvinner, homofile, mennesker med nedsatt funksjons-
evne og andre som ikke statistisk sett tilhører normaliteten. 

– Norge er tradisjonelt et ganske homogent samfunn, men i takt med at samfunnet er blitt mer mangfoldig, har også holdningene til flyktninger og innvandrere blitt mer positive. Økonomisk stabilitet og utvikling kan også ha bidratt til mindre skepsis, sier Isaksen.

Det er en generell tendens til at kvinner har mer positive holdninger til flyktninger enn menn, både i Norge og internasjonalt.  

– Det kan skyldes at mange kvinner har en annen orientering enn menn politisk. Kvinner er generelt mer opptatt av verdier knyttet til omsorg, mer opptatt av utsatte grupper, og av politikk som støtter utdanning og helse. Så kanskje kan det knyttes til en omsorgsdimensjon, sier han.

Hva med personligheten din?

Noen av holdningene våre på gruppenivå kan dermed forklares med hvilket kjønn vi har, og hvordan vi er vokst opp. Men hva med personligheten vår? 

Vi kan definere personlighet som relativt stabile egenskaper knyttet til hvordan ulike mennesker tenker, handler og føler på tvers av ulike situasjoner. Innenfor moderne personlighetspsykologi blir personlighet forstått som kombinasjonen av fem ulike personlighetstrekk: åpenhet, planmessighet, ekstroversjon, omgjengelighet og nevrotisisme, og grader av disse. Men hva vi er født med, og hva som påvirkes av arv og miljø, er det uenighet om i forskningen. 

– De fleste vil imidlertid være enige i at personlighetstrekkene formes gjennom en kombinasjon av medfødte disposisjoner og oppvekst eller miljøpåvirkning. Miljøpåvirkning kan da enten moderere eller forsterke bestemte medfødte disposisjoner. For eksempel kan psykopatiske disposisjoner komme sterkere til uttrykk i miljøer kjennetegnet av kriminalitet og hensynsløshet. Enkelte studier har vist en sammenheng mellom medmenneskelighet og positive holdninger til innvandring. Individer som skårer høyt på personlighetstrekket medmenneskelighet, regnes som tålmodige, fleksible og kompromissvillige, samt milde i bedømmelsen av andre. Folk som er positive til mangfold, skårer ofte høyt på åpenhet og toleranse. De med høy skår på åpenhet har ofte en generøs holdning overfor de som er svake eller hjelpetrengende. Det kan antakelig overføres til holdninger overfor flyktninger, sier Isaksen.

Enkelte studier har vist en sammenheng mellom medmenneskelighet og positive holdninger til innvandring. Individer som skårer høyt på personlighetstrekket medmenneskelighet, regnes som tålmodige, fleksible og kompromissvillige, samt milde i bedømmelsen av andre. 

Han forteller videre at stor grad av planmessighet forbindes på sin side med mer fordomsfulle holdninger. Når det gjelder enkelte aspekter ved dette trekket, antar man at frykt og uro kan fortrenge egenskaper som kan føre til positive holdninger til flyktninger. Han understreker at det samtidig er en del studier som ikke finner klare sammenhenger mellom generelle personlighetstrekk og fordomsfulle holdninger.

– Vi må også huske på at hvordan personlighetstrekk kommer til uttrykk i form av holdninger, varierer ut fra situasjon, slik som for eksempel økonomisk utvikling, arbeidsledighet, antall innvandrere i et land eller en region og ulike konflikter mellom majoritet og innvandrergrupper. 

La oss for eksempel ta empati, som ifølge Isaksen ikke regnes som et personlighetstrekk, men som en egenskap. 

– Graden av empati kan imidlertid være en indikator på bestemte personlighetstrekk. Vi er nok alle født med en disposisjon for å føle empati, men selv om den kan være litt ulikt fordelt, kan de fleste trene opp evnen til å sette seg inn i en annen persons situasjon. Kunnskap og erfaring vil påvirke empatinivået – om vi blir oppmerksomme på at en gruppe trenger hjelp, vil det føre til en sterkere forpliktelse til å hjelpe. Hvilken kapasitet vi har til hjelpe, påvirker også empatien. Jo bedre vi har det selv, både materielt og emosjonelt, jo bedre er vi i stand til å hjelpe andre mennesker. Empati er til en viss grad en overskuddsfølelse som det er mulig å slå litt av og på. Dersom du har mer enn nok å stri med selv, vil du føle mindre empati i møte med andre som også sliter, forklarer Isaksen. Nærhet vil også gi økt empati.

– Det har vi for eksempel sett i saken til Mustafa Hasan, som ikke får opphold i Norge selv om han har bodd i landet i 13 år, fordi moren hans har gitt uriktige opplysninger til myndighetene. Lokalsamfunnet engasjerer seg veldig sterkt, og viser at nærhet også påvirker holdninger på individnivå. Direkte og personlig kjennskap gir mer empati og sympati. Hvorvidt vi mener at hjelpen som skal gis, er nødvendig, vil også spille inn på om vi føler empati. I enkelte situasjoner er det lett å se at en person lider, men om vi blir usikre på om personen egentlig trenger hjelp, vil det påvirke graden av empati. Årsaken til at en person har et problem vil også spille inn. Ser vi på vedkommende som et uskyldig offer, eller er personen skyld i egen situasjon? sier Isaksen.  

Språk og begrepsbruk

Vi kan endre holdninger, selv om de altså er relativt stabile gjennom livet. Men hva skal til for at et budskap påvirker holdningene våre? Det er komplisert, for holdningene du har i utgangspunktet, vil påvirke hvordan du prosesserer ny informasjon. Studier viser for eksempel at nøytral informasjon om flyktninger vil tolkes positivt av de som allerede har en positiv holdning, og negativt av de som ikke har det. 

– De som ytrer seg på en måte de blir dømt og straffet for, de representerer et ytterpunkt av ytringer i samfunnet. Det som er farlig, er når det sniker seg inn måter å omtale mennesker på som er egnet til å vekke negative følelser. Siv Jensen har for eksempel ansvaret for å ha gjort at ordet snikislamisering har blitt et begrep, mener Anne Birgitta Nilsen, professor og språkforsker ved OsloMet. Hun har skrevet boka Hatprat, hvor hun blant annet forsøker å vise hvordan hatretorikken kommer snikende inn i folks språk.

Jo bedre vi har det selv, både materielt og emosjonelt, jo bedre er vi i stand til å hjelpe andre mennesker. Empati er til en viss grad en overskuddsfølelse som det er mulig å slå litt av og på.

– Det er ikke de ytringene som ender i retten, som flytter holdninger. Forskere som har sett på språket som ble brukt i Det tredje riket, som la grunnlaget for negative følelser og holdninger ovenfor jødene, viser at det var små, språklige drypp over lang tid, og ikke det vi i dag ville kalt for hatretorikk, som ble avgjørende for at jødene ble sett på som et «problem» som måtte «løses». 

Hun forklarer at hvilke ord og metaforer som brukes, bidrar til å legge et slags grunnlag for hvilke løsninger man ser for seg.

– Hva tenker vi for eksempel på når vi hører ordet «lykkejeger»? En som jakter på lykken? Vi er mange som kunne tenke oss lykke, men er det lykke flyktninger først og fremst ønsker seg? Jegere jakter, men på hva? Våre territorier? Vår lykke? Dette er noen av assosiasjonene som kan komme opp, ordet «lykkejeger» er godt egnet til å vekke mistenksomhet overfor flyktninger. Ordet «flyktningstrøm» gir assosiasjoner til flom. Hvordan beskytter man seg mot flom? Jo, ved å bygge en demning, ved å stenge noe ute, sier Nilsen.

Postdoktor Ida Vikøren Andersen ved Institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen har politisk kommunikasjon og retorikk som et av sine kompetansefelt. Når hun blir spurt om eksempler på begrepsbruk i norsk offentlighet som hun mener kan bidra til å påvirke holdningene våre til flyktninger i mer negativ retning, trekker hun frem blant annet Sylvi Listhaug. Den tidligere statsråden har for eksempel kommet med utsagn som at «her spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt», «de som kommer til Norge, kan ikke bare nyte, men yte» og «en kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge». 

– Det jeg mener Sylvi Listhaug gjør, er å bidra til å legitimere holdninger som kanskje ikke har vært like lette å stå for tidligere. Når ytringer av den typen frontes av en minister i regjering, tror jeg det blir lettere for folk som har de samme meningene som henne, å være åpne om de ytringene, uten å frykte å bli stigmatisert. Men hva Listhaug oppnår, er avhengig av hvordan mottakeren tar imot og fortolker ytringene hennes, hva de vet fra før, meninger de allerede har, og hva de synes om Listhaug i utgangspunktet. Retorikken hennes vil ha ulik effekt på ulike folk, sier hun.

Hva tenker vi for eksempel på når vi hører ordet «lykkejeger»? En som jakter på lykken? Vi er mange som kunne tenke oss lykke, men er det lykke flyktninger først og fremst ønsker seg?

Andersen mener Sylvi Listhaug ofte går for en retorikk som skal forsterke holdningene til de som allerede er enig med henne. Andersen kaller denne typen retorikk for stemmesamlende, hvor målet først og fremst er å mobilisere egne velgere. 

– Når hun snakker om «godhetstyranniet», at flyktningene ikke kan bli båret inn på gullstol, eller at Arbeiderpartiet beskytter terrorister, så angriper hun politikken, og ikke innvandrerne selv. Men indirekte bidrar hun dermed til å tegne et negativt bilde av innvandrere som en gruppe som ikke bidrar, forklarer hun.   

For at innlegg fra politikere eller andre som er egnet til å skremme, skal føre til holdningsendring, så må de forsterke eller vekke til live iboende holdninger, eller disposisjoner i deg. Hvilke holdninger har du? Hva bor i deg? Kanskje har vi godt av å innimellom tenke over hvordan vi er blitt oss selv, med ulike verdier, meninger og holdninger? Så kan vi lettere forstå hvorfor vi reagerer som vi gjør når vi ser bilder fra en flyktningleir.