(+) Konfronterer publikum med fødsler og hetetokter
Som kunstner har Elise Storsveen alltid vært opptatt av kropp. I utstillingen Hetebølgene utforsker hun to av kroppens mest voldsomme fenomener.
Tekst: Silje Aanes Fagerlund
Foto: Adrian Nielsen
– Døden har blitt tematisert så mye i kunsten, men ikke fødsel. Jeg ville tilføre noe som Vigeland ikke har gjort, sier Elise Storsveen.
I et mandagsstengt og stille museum har vi nettopp slått oss ned på hver vår stol i et av bakrommene. Billedkunstneren er nå aktuell med utstillingen Hetebølgene, som er å se på Vigelandmuseet fram til 14. mai.
– Vigeland har riktignok vært inne på tematikken, påpeker hun.
Han har for eksempel laget et foster, i motsetning til mange andre mannlige kunstnere, og en del spedbarn og lekende barn. Men mens billedhugger Gustav Vigeland studerte og observerte kropper, ville Storsveen gå andre veien:
– Jeg ville vise fram noe som er opplevd kropp, fra innsiden.
FAKTA
ELISE STORSVEEN
– Billedkunstner, f. 1969 i Oslo
– Utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo (1992-96) og Statens Håndverk- og Kunstindustriskole (1988-92)
– Jobber hovedsakelig med tekstil og collage i monumentale formater. Har også markert seg som kurator, bl.a. for den retrospektive gruppeutstillingen Hold stenhårdt fast på greia di. Kunst og feminisme i Norge 1968-1989
GUSTAV VIGELAND OG VIGELANDMUSEET
Billedhugger og treskjærer Vigeland (f. 1869 i Mandal, d. 1943 i Oslo) er mest kjent for den monumentale Vigelandsparken, som sammen med bolig og atelier ble bygget av Oslo kommune i 1919 mot at han ga all sin kunst til kommunen.
Egne erfaringer
Kropp som motiv for kunsten er ikke nytt for Storsveen.
– Jeg lagde lenge kunst basert på kropper jeg begjærte, det jeg lengtet etter, menns kropper. Nå holder jeg mest på med damer, sier hun og ler hjertelig.
Denne gangen har hun tatt utgangspunkt i egne kroppslige erfaringer. Utstillingen består av tre monumentale, fargesterke verk i tekstil, hengt opp i vaier fra taket, med titlene Fødselen, Mellomrommene og Hetebølgene. I Fødselen er det ikke selve fødselsøyeblikket man får se, men riene. Det var nemlig riene som ble Storsveens erfaring med fødsel, ettersom fødselen hennes endte med hastekeisersnitt.
Fasen med rier var voldsomt lang og smertefull. Hun husker det som en opplevelse av at kroppen var fullstendig utenfor hennes kontroll. I verket ser vi en kvinnefigur med et desperat uttrykk i ansiktet, og en kropp som er helt ute av sitt gode skinn, med fire armer, tre bein, bryster i hver sin retning og en neongul mage.
– Det at kroppen fullstendig kan ta over og overstyre, er noe jeg er dypt fascinert av. Jeg synes også det er veldig fascinerende at vi er laget sånn at vi tåler så enorme smerter, at vi er laget til å gjøre noe sånt. Og at disse smertene faktisk ikke er farlige i seg selv, sier Storsveen.
En lignende kroppslig opplevelse fikk kunstneren da hun mange år senere fikk hetetokter. Hun beskriver dem som kortvarige, men voldsomt intense. I starten måtte hun passe på å alltid være i nærheten av et vindu da de kom, så hun kunne åpne det med én gang.
– Det er som å plutselig sitte i en badstue, eller plutselig befinne seg i Sahara i 100 varmegrader. Jeg begynte ikke å svette, slik som mange andre gjør, men varmen var helt vanvittig. Den lille stunden de varte, ble jeg helt lammet, og det var umulig å tenke, forteller hun.
Etter hvert begynte Storsveen å tegne da hetetoktene kom, for å prøve å registrere hva som skjedde. Hun begynte å lage skisser av hvor på kroppen hun ble varm, og disse skissene ble utgangspunktet for figurene som nå er i utstillingen. Også kroppene til disse figurene ser ut til fullstendig å gå ut av sitt vante jeg.
– Om det finnes lite om fødsler i kunsten, finnes det så og si ingenting om hetetokter. Og det i seg selv var en trigger for meg, at det ikke fantes noe om det. Det å få lov til å uttrykke seg og snakke om noe som andre ikke snakker om, det i seg selv er jo veldig interessant.
Å ikke være redd
Fødsler er noe Storsveen lenge hadde ønsket å jobbe med i kunsten sin. Hetetokter derimot, var ikke et tema hun hadde planlagt å ta inn i sitt kunstneriske virke. Det handlet mer om en generell erkjennelse i livet da hun selv kom i overgangsalderen og fikk oppleve dem.
– Man kommer jo dit, til overgangsalderen, og jeg tror de fleste tenker at det er noe man ikke orker å tenke på eller snakke om. Men når du står oppi det, skjønner du at du er nødt til å forholde deg til det, sier Storsveen.
Hun er overrasket over hvor lite vi kan om overgangsalder i forhold til andre kvinnerelaterte tema.
– Jeg har tenkt at min generasjon av norske kvinner må være verdens mest opplyste noensinne. Vi vet jo så mye om kropp, samfunn og historie, og vi har tilgang på så mye informasjon. Jeg er vokst opp i et 70-tall hvor man snakket masse om kropp og sex – altfor mye, egentlig. Og plutselig, når man har passert 50, skjønner man hvor lite man vet om overgangsalderen.
For Storsveen ble det etter hvert en selvfølge å ha både rier og hetetokter med i samme utstilling, fordi de har flere fellestrekk. Selv om det er to helt forskjellige fenomener som oppleves ulikt, føles det som om de har noen av de samme mekanismene: det voldsomme som tar tak, det rytmiske, bølgeaktige – eller tsunamiaktige, for den saks skyld.
– Det er mye ved kroppen man kan få litt panikk av, menstruasjon også. Men hvis man slutter å være redd, og begynner å registrere, så er det beroligende når man begynner å gjenkjenne riene og hetetoktene. Det er jo et system der, selv om det der og da virker som noe trolsk og vilt, når du opplever det uten å være forberedt.
Du går jo ikke i stykker, påpeker Storsveen. Kroppen normaliserer seg etter en fødsel, den skal ikke være slik for alltid. Og hetetokter er forbigående. Hun legger til at det finnes kvinner som opplever hetetokter som langt verre og mer inngripende i livet enn det hun selv har gjort.
– Jeg har jo også et yrke hvor jeg kan velge å trekke meg unna folk, men tenk på alle de som har en arbeidssituasjon hvor det ikke er mulig. Disse kvinnene må jo få hjelp, og det finnes medisiner.
Livets forandringer
Kvinner får menstruasjon og blir fruktbare, de kan bli gravide og gjennomgår rier og fødsel og blir mor, og til slutt avtar fruktbarheten og kvinnene gjennomgår overgangsalder med hetetokter og det som følger med. Men snarere enn å se dette forløpet som bare en begynnelse og en slutt – kan man ikke også se overgangsalderen som en av disse gjentatte overgangene til noe annet og nytt, i positiv forstand?
– Jo, sier Storsveen.
– Det finnes absolutt noe positivt ved overgangsalderen! For meg er det helt åpenbart at det er deilig å slutte å ha mensen. Jeg synes det er lettere å like kroppen etter klimakteriet. Det betyr ikke at det er slutt, det kommer noe annet etterpå. Jeg er ikke så svingete lenger, de mentale og kroppslige svingningene er borte.
– Jeg synes det er rart å krisemaksimere overgangsalder. Jeg føler meg mindre gal. Det er et mer behagelig menneske å være, en annen ro. Jeg har aldri hørt noen si det, men er det ikke det?
Storsveen forstår at flere kan føle seg mindre attraktive i sosiale sammenhenger, og det kan være vondt å føle seg usynlig. Det er jo ikke til å komme unna: Man nærmer seg døden. Samtidig er man fortsatt seg selv og har sin egen kropp, på godt og vondt. Livet er der fortsatt, og for de fleste også sexlivet. Å være ferdig med å lage barn og å ha en trygghet i seg selv, det er en gavepakke det også.
– Legene må snakke om overgangsalder og kvinnehelse, men vi skal være glade for det nye. Å være en voksen dame kan være veldig bra.
Ikke en kvinnelig kunstner
Hva tenker du om å stille ut så sterke kvinnerelaterte erfaringer her, blant Vigelands skulpturer?
– Det er mange måter å se Vigeland på, man kan jo til og med kalle ham fascistlignende i uttrykket, men jeg tolker Vigeland mer tidstypisk. Han representerer en tid med idealisering av kropper. Man har jo blitt veldig opptatt av de store, sterke, ariske kroppene hans, men han har også jobbet mye med alderdom, sier Storsveen.
Hun viser til at Vigeland også har skulpturert flere veldig gamle mennesker, som har sex, som dør, som har omsorg for andre eller forsvinner inn i seg selv. Flere av skulpturene både i parken og i museet handler ikke om det mer banale og livsbejaende, som så mange kjenner til.
Storsveen liker forøvrig ikke å bli kalt «kvinnelig kunstner» eller at temaene hun bringer opp i kunsten blir definert som «kvinnelige». Rier, fødsel og hetetokter er spesifikt kvinnelige fenomener, men hun insisterer på at både fødsler og overgangsalder er universelle temaer.
– Jeg er også veldig kritisk til å omtale tekstil som et mykt «kvinnelig» materiale, og stein som et hardt «mannlig». Like fullt er det jo sant at det er langt flere kvinnelige kunstnere som jobber med tekstil enn menn, men det er også mange menn i tekstilhistorien, sier Storsveen.
– Tekstil er dessuten et materiale som alle mennesker har et forhold til, i motsetning til stein og jern. Vi er jo i nærkontakt med tekstil hele tiden. Det er et allmennmenneskelig materiale.
Fra studietiden husker Storsveen at en lærer på Kunsthøyskolen mente at hun hadde et «mannlig» blikk, fordi hun objektiviserte andres kropper og motiver, og sin egen. Men at dette var typisk mannlig, var henne helt ukjent. Hun skjønte ikke hva læreren mente.
– Jeg kan generelt bli veldig provosert av at man kan snakke om kjønn som spesifikke måter å være på, sier hun.
– Men når det er sagt, så ser jeg kanskje på Vigelands prosjekt som uttrykk for noe mannlig – at han lagde hele denne parken, med tilhørende bolig og atelier til seg selv. Hva ville en kvinne gjort hvis hun tok eller fikk den plassen? Det vet vi jo ikke.
I Vigelands univers
Som voksen er ikke Storsveen så opptatt av Vigelandsparken rent kunstnerisk sett. Hun liker best smijernsportene, sier hun. Men hvis hun skal velge blant skulpturene til Vigeland, liker hun best de mindre idealiserte, særlig gruppen av mennesker i trær som man finner inne i muséet. Skulpturene viser mange aspekter ved livet, en slags livsfrise fra nyfødt til møtet med døden. Til selve skulpturparken er forholdet noe annet.
– Jeg er oppvokst rett ved parken, så jeg har først og fremst et veldig fysisk forhold til den. Fra å ha syklet rundt på trehjulssykkel her, til at det var her jeg drakk for første gang, og klinte og så videre. Parken har alltid vært her, som en bakgrunn. Jeg var godt voksen før det slo meg at det stod en stor fallos midt i den!
…Men er det nødvendigvis det, da?
– Hva er det ellers, da?
Masse mennesker oppå hverandre..?
– Det også, sier hun og ler.
Når samtalen er over, tar Storsveen oss med på en rundtur i utstillingen. Hun forteller om hvordan hun har sydd i tekstilene og malt oppå. Mens Fødselen og Hetebølgene kun kan sees frontalt, viser hun meg hvordan Mellomrommene kan sees fra begge sider og ser helt annerledes ut på baksiden enn på forsiden. Mens vi går gjennom rommene, kikker vi inn der hvor Vigelands fontene blir holdt oppe av seks nakne, sterke menn.
– Se på dem, da, sier hun.
– Er de ikke sexy?