(+) Den opprørske sosietetskvinnen som samlet Irak
HISTORISKE KVINNER: Hun besteg et fjell i bare underbuksa og spilte en viktig rolle i dannelsen av det moderne Irak. Les den spektakulære historien om Gertrude Bell.
Tekst: Christina Amundsen
I nesten 90 år har Gertrude Bells bidrag til dannelsen av det moderne Irak støvet bort på historiens skraphaug. Hvordan kunne en så slagkraftig diplomat og kulturbygger bli glemt? Kanskje ligger svaret i at datidens største historikere og eventyrere var menn.
Gertrude fikk, med sine ekstravagante vaner og selvbiografiske skrivestil, ikke den oppmerksomheten som hun fortjente etter sin død. I hvert fall ikke om vi skal tro forfatteren Georgina Howell som har skrevet Queen of the Desert, biografien om Gertrude Bell.
De siste årene har Gertrud derimot igjen fått sole seg i glansen av sine meritter. Senest i 2015 gjennom Werner Herzog spillefilm om livet hennes, med Nicole Kidman i hovedrollen som Gertrude. Filmen er basert på hennes virke som reisende og skrivende arkeolog, kartograf og politisk offiser – for ikke å snakke om hennes tragiske kjærlighetsliv.
Nettopp kjærlighetslivet blir ofte hovedtema når en kvinne portretteres. Vi lar det ligge for denne gang.
Dette er historien om hvordan den opprørske sosietetskvinnen og hvordan hun var med å samle det moderne Irak.
Forkjærlighet for Midtøsten
Gertrude Margaret Lowthian Bell ble født 14. juli 1868 på familiens gods i Sør-England. Mange vil nok mene at hun allerede ved fødselen av hadde skjebnen på sin side. Hun kom fra en velstående familie, hvor bestefaren, industrimagnaten og politikeren Sir Isaac Lowhian Bell, var den som hadde innbrakt familiens massive formue. Den skulle senere sørge for at Gertrude fikk følge sin ledestjerne.
I 1888 ble Gertrude Bell den første kvinnen som ble uteksaminert fra Oxfords historieprogram. I 1892 tok hun den første reisen til Persia (nåtidens Iran), for å besøke onkelen sir Frank Lascelles som hadde fått post som britisk minister i Teheran.
Gertrude skrev om reisen sin i det som skulle bli hennes første bok Persian Pictures. Boken var en detaljert nedtegnelse over reisene hennes i Iran, og kommer fremdeles i nye opplag.
I Persia oppdaget Gertrude det hun kalte for «Den andre Gertrude». Den andre Gertrude var fri fra de sosiale lenkene som hennes klasse tilla henne. Hun tok steget ut av skyggene og ble en uavhengig person.
Snart fant hun kjærligheten og forlovet seg med onkelens sekretær, Henry Cadogan. De to delte en forkjærlighet for Midtøsten. Men lykken ble kortvarig, for Henry døde brått av lungebetennelse. Gertrude ble sterkt preget av bortfallet og bega seg derfor ut på flere reiser rundt omkring i Europa og Asia.
Datidens beste kvinnelige fjellklatrer
Gertrude var uvanlig på flere måter. Hun var uvanlig interessert i sport sammenlignet med andre kvinner på tidlig 1900-tallet, og hun var iherdig opptatt med blant annet svømming og fekting. Etter forlovedens død, ga hun seg i kast med sin nyeste besettelse: fjellklatring.
I 1899 sjokkerte hun den engelske sosieteten ved å bestige franske La Meije (3 984 moh.) i bare undertøyet. Bukser var en luksus datidens kvinner bare kunne drømme om å få ikle seg. Gertrude mislikte måten skjørtene klynget seg til kroppen hennes og hindret bevegeligheten.
Like før Gertrudes trettisjette bursdag, besteg hun triumferende Matterhorn i Sveits. Hun skrev historie for andre gang og ble kjent som datidens beste kvinnelige fjellklatrer.
Farene lurte som perler på en snor
Sent på året i 1913 fikk fikk den da førtifem år gamle Gertrude Bell tillatelse av britiske myndigheter til å foreta en reise. Ferden fra Damaskus i Syria til Hail i nåtidens Saudi-Arabia skulle bli kjent som hennes mest legendariske reise.
Hvorfor Gertrude valgte å legge ut på denne særdeles farlige turen, er ikke helt klart for ettertiden. Spionerte hun for den britiske etterretningen? Hadde hun et politisk oppdrag? Eller var det av ren eventyrlyst som gjorde at hun var villig til å risikere sitt eget og følgets liv på reisen gjennom dette turbulente området?
På denne tiden var den ambisiøse og mektige stammelederen for Saudiene, Abdulaziz Ibn Saud, i gang med å samle Saudi-Arabia til ett rike. Samtidig hadde både den britiske og tyrkiske regjeringen egeninteresser i Midtøsten. Tyrkia rekrutterte også soldater fra ørkenen.
Trusselen om angrep fra lokale stammer var overhengende for et britisk reisefølge. Likevel tok Gertrud og følget fatt på den lange ferden i januar 1914.
Pistolen alltid under hodeputen
Ruten til Hail gikk gjennom den syriske ørkenen, som er kjølig på den tiden av året, og Gertrude og følget hennes møtte på flere tilbakeslag med både kulde og sult.
Karavanen til Gertrude var både tidkrevende og kostbar å arrangere. Den bestod av 17 kameler, mat til henne selv og reisefølget, samt gaver som skulle fungere som bestikkelser til stammeledere, tyrkiske soldater og høytstående offiserer.
Reisen var fysisk anstrengende for både dyr og mennesker, og karavanen gikk ofte tom for mat og drikke. De måtte belage seg på de lokale stammenes gjestfrihet, noe som igjen bød på utfordringer – for hvem var venn og hvem var fiende?
Gertrud gikk aldri til sengs uten å ha en pistol gjemt under hodeputen.
Samtidig insisterte hun på å ha med seg en foldestol og et sammenleggbart badekar i tillegg til telt og et skrivebord. Gertrude var av den oppfatningen av at man kunne ha det ukomfortabelt og samtidig reise med stil.
Kameler og silkeskjerf
Etter to måneder på reisefot kunne følget endelig skimte Hails sandfargede bymurer. Budbringerne ble lastet med gaver for å annonsere Gertrudes ankomst. Ved daggry, elegant antrukket i hatt og silke-keffiyeh (en type skjerf), red hun gjennom byportene på kamelryggen.
Gertrud ble ledet til roshanen, mottakelsesrommet i Rashid-familiens sommerpalass. En slave ved navn Turkiyeh hadde fått i oppdrag å spørre ut den merkelige, utsultede kvinnen om målet for reisen hennes. Gertrude sa det som det var, at hun håpet å fortsette reisen videre sørover for å få en audiens med Saudi-familien. Hennes ønske om å møte Saudi-stammen vekket Rashidenes misnøye, mildt sagt.
For da Gertrude ankom Hail, var Rashidene og Saudiene i krig. Saudiene hadde nettopp erklært at de ønsket hevn for årene de hadde måttet tilbringe i eksil i Kuwait. Den nyheten hadde ikke nådd Gertrudes karavane.
Fanget i indre Arabia
Gertrude innså at hun var tatt til fange da hun hverken fikk forlate værelset sitt eller motta besøk. Livet til Gertrud hvilte nå i hendene på en 16 år gammel prins, den eldste gjenlevende kongelige i stammen.
I fangenskap i Hail fikk Gertrude kun tillatelse til å besøke hagene i byen. Ellers levde hun i en verden av intriger som ikke angikk henne. Rashid-stammen var svekket, og den adelige familiens historie var farget av blod, død og hemmeligheter.
Til tross for at hun befant seg i en særdeles farlig situasjon, viste hun ingen frykt. I brevene hennes beskriver hun heller en voldsom frustrasjon over situasjonen hun var havnet i.
En kveld, i ly av mørket, ble Gertrud eskortert ut av to slaver – kvinnene fikk kun bevege seg i gatene etter mørkets frembrudd. Hun ble brakt til et mottakelsesrom blant en gruppe menn. Prinsens onkel Ibrahim, som regjerte mens den unge lederen var på tokt, ville møte henne.
Snart diskuterte Gertrude politikk med mennene og drakk bitter arabisk kaffe sammen med dem.
Den fjortende dagen ble Gertrude sluppet fri. Menn fra Anazeh-stammen, Rashidenes allierte, hadde forhandlet frem Gertrudes løslatelse. Hun satte dermed nesen mot Bagdad i Irak.
Bidro til Iraks frigjøring
Gertrude tilbrakte de neste årene av livet sitt i Bagdad, hvor hun bistod den britiske regjeringen med blant annet spionasje, opptegning av grenser – og innføringen av et konstitusjonelt monarki i landet.
I sin stilling som sekretær for The Oriental Secrecacy spilte Gertrude en aktiv rolle da Iraks første konge ble innsatt på tronen. Hun arbeidet for at Irak ikke lenger skulle være en britisk koloni, og overtalte den britiske regjeringen til å gjøre dette mulig ved å ta på seg irakernes gjeld.
Britisk etterretning sto i gjeld til Gertrudes glimrende evner som spion og kartograf, og kong Faisal, Iraks aller første konge, hadde Gertrude å takke for at han ble installert på tronen. Før sin død hadde hun vært konfidenten hans og hjulpet ham inn i hans nye rolle som konge.
Takket være hennes ekspertise som kartograf, hjalp hun britiske tjenestemenn med å tegne opp Iraks grenser. Det var enkelt for araberne å knytte bånd til Gertrude da hun hadde lært seg å snakke flytende arabisk, og hadde en oppriktig beundring for, og kjærlighet til, det arabiske folket.
Ørkenens dronning
Gertrude gjorde en stor innsats for at den irakiske kulturen skulle få et oppsving. Hun utrettet mye for muslimske jenter, blant annet ved å hjelpe til med å danne Bagdads første jenteskole.
De siste leveårene slet Gertrud med depresjon og et stadig tilbakevendende anfall av bronkitt som slet på helsen hennes. På morgenkvisten den 12. juli 1926 ble hun funnet død av tjenestepiken sin. Dødsårsaken var en overdose av sovetabletter. Om det var et uhell eller selvmord er uvisst.
Gertrude Bell ble gravlagt på den Britiske Kirkegården i Bagdad. Den irakiske kongen Faisal overvar begravelsen hennes i det stille fra sine private gemakker.
Gertrudes berømmelse er i stor grad tuftet på hennes innsats for å skape struktur i Midtøstens politiske klima etter første verdenskrig. For å sitere forfatteren Georgina Howells ord i biografien Queen of the Desert: «Gertrude ga araberne veien til en nasjonal enhet.»