Hva skjer når kvinner får fotografere menn akkurat som de vil?
Det var spørsmålet Charlotte Wiig stilte seg da hun lagde gruppeutstillingen «A Female Gaze».
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 11, vår 2022
– Vi har sett det motsatt tusen ganger, men jeg har savnet å se dette, sier fotograf Charlotte Wiig.
Hun betrakter et av fotografiene fra gruppeutstillingen «A Female Gaze», som tidligere har prydet veggene på fotofestivalen Oslo Negativ. Svakt sollys gløtter inn i et soverom. Noen ben hviler på en seng. Hvem sine ben kan vi ikke se. Men vi ser kvinnen som betrakter dem.
– Målet mitt var å se hva som skjer hvis jeg organiserer en utstilling hvor kvinner får lov å ta bilder av menn akkurat sånn som de vil, forteller Wiig.
I fjor samlet hun kvinnelige fotografer til et gruppeprosjekt. Utgangspunktet var å ha stor spredning i alder, erfaring og uttrykk – etablerte og uetablerte fotografer, fra presse, reklame, mote og kunst. Hvordan ville kvinnene portrettere menn? Hva ville de framheve hvis de fikk frie tøyler?
Undring, ingen hevn
– I TV og film har det virkelig begynt å skje ting, men vi syntes ikke det hadde skjedd noe særlig innen foto, sier Wiig.
Hun forklarer hvordan standarden innen kunst og populærkultur har vært mannens blikk på kvinnen. Historisk, fordi mannlige kunstnere og kulturutøvere har vært i flertall. Vi er ikke fremmede for å se kvinnen som muse eller modell, kvinnen som behager mannen. Unge, vakre damer, gjerne avkledd. Også innenfor fotografiens historie har dette vært en tendens. Wiig syntes det var på tide at vi fikk se noe annet.
– Vi ville undre oss over hvorfor ikke kvinner tar bilder av menn på samme måte. Er det basert på kjønnsroller? Er det manglende interesse? Er det fordi vi er redd for å ikke bli tatt seriøst?
Fotografene stilte også spørsmål ved om det i det hele tatt finnes et kvinnelig blikk, eller om vi heller burde snakke om det feminine og maskuline. Enkelte problematiserte menns spillerom til å utforske egen identitet. Andre så på hvilke forventninger kvinner har til menn i dag. Wiig trekker fram Tine Poppes bidrag til utstillingen, en tolkning med sympati og et varmt blikk for mannen.
– Hun valgte å trykke en serie med tittelen «Boys Don’t Cry», om menn som faller utenfor i samfunnet. Da hun vokste opp var det liksom nok å være en alfahann. Men nå skal du også være en myk mann, du skal kunne snakke om følelser, og så skal du i tillegg være en alfahann. Det kreves så mye mer av menn nå.
Utstillerne var ikke redde for å vise sårbarhet i fotografiene, forklarer Wiig. Sårbarhet hos mannen, men også hos kvinnen som betrakter. I sine egne foto utforsket Wiig et ønske om å få blikkontakt. Hun mener kvinner tradisjonelt har blitt lært opp til å slå ned blikket i det menn betrakter dem eller vil møte blikket deres.
– Jeg ville leke litt med det at kvinnen ikke slår ned blikket, men ser tilbake. Og at blikkene heller møtes og er likeverdige.
– De ville under huden
Da Wiig spurte gjestene på utstillingen om de kunne se om bildene var tatt av menn eller kvinner, var samtlige enige om at bildene var tatt av kvinner. Hvorfor var det slik? Det kunne ikke gjestene alltid sette ord på. Men Wiig tror hun har en fellesnevner for de elleve fotografene som stilte ut.
– De ville under huden på mennene. De var mer opptatt av å vise hans person, eller hele mennesket, enn å vise bare det ytre.
Nå håper hun at prosjektet inspirerer, og kanskje aller helst menn.
– Jeg synes jo det hadde vært gøy og spennende om en gruppe mannlige fotografer vil gjøre noe lignende. Menn som fotograferer kvinnen, hele kvinnen, uten å objektivisere henne. Det hadde vært en utstilling jeg ville ha sett.
ALTSÅ er konkurs.
Jeg, gründer og tidligere sjefredaktør Ida Eliassen, har fått gjenåpnet tilgangen til nettsiden og den eies nå av meg personlig.
