(+) Jenta som forandrer verden
Aktivisten Charity Resian (33) vokste opp på bygda i Kenya på begynnelsen av 2000-tallet, uten kunnskap om verden utenfor. Hun var den første jenta i byen sin som nektet å la seg omskjære. Hun måtte flykte. I dag bruker hun sine personlige opplevelser i kampen mot kjønnslemlestelse.
Tekst og foto: Mirja Lakso
Charity er 16 år den dagen et misjonærpar kommer til internatskolen hennes. Alle jentene samles i en svær sal der en film om kjønnslemlestelse skal vises. Charity har ikke blitt omskåret selv enda, men hun kjenner igjen det hun ser i filmen fordi hun selv har deltatt i mange slike seremonier.
Fordi det ikke finnes smertestillende, brukes unge jenter til å helle iskaldt vann over jenta som skal lemlestes. Metallbøtter med vann settes utendørs over natta for å bli iskaldt til den smertefulle prosedyren neste morgen. I løpet av dagen samles alle i byen for å feire, slik tradisjonen er.
– Helt ærlig er kjønnslemlestingsseremoniene noen av mine lykkeligste minner fra jeg var barn. Jeg visste ikke bedre, sier Charity.
Men i slutten av filmen de ser på skolen, skjer noe hun aldri trodde kunne skje.
– Etter at jenta i filmen ble kjønnslemlestet, blødde hun til døde. Det sjokkerte meg. Jeg følte på redsel og forvirring.
Charity begynner å tenke at det hun har sett i filmen er noe menneskene i byen hun kommer fra ikke kjenner til. De er masaier, de lever i en liten by uten elektrisitet og rennende vann. Hun bestemmer seg for å fortelle at hun ikke vil bli kjønnslemlestet når hun reiser hjem på vinterferie i desember.
Uante konsekvenser
– Jeg husker da jeg sa nei. Mor slo meg i hodet og sa at jeg skulle tie stille. Det var et sjokk for henne, sier Charity.
Hun prøver å forklare moren sin at kjønnslemlestelse er galt, at man får store helseutfordringer og til og med kan dø. Charitys mor svarer at ingen noensinne har dødd av kjønnslemlestelse. Etter dette snakker hun ikke med Charity på flere dager.
Da Charitys far, som er en av byens eldste, får greie på at hun nekter å la seg omskjære, forverres situasjonen. Han kommer inn på rommet hennes, truer henne og sier at hun ikke har noe valg.
Folk i byen får greie på Charitys motstand, og mange tror at det er moren som har påvirket henne.
– Mamma kunne gå til torget og oppleve at folk løp sin vei da hun kom. Hun opplevde det som et helvete, sier Charity.
Hver dag kommer det mennesker hjem til Charity for å snakke med familien. Hun sitter alene på rommet og våger ikke å komme ut.
Etter noen uker kommer Charitys bestemor på besøk for å hjelpe til med å finne en løsning på situasjonen. Da forteller faren at han ønsker skilsmisse. Det er da Charity bryter sammen.
– Jeg gråt i dagevis. Moren min er en enkel masaikvinne. Hun har ikke utdannelse. Hvor skulle hun ta veien?
Flukten hjemmefra
Charity bestemmer seg for å la seg omskjære for å holde familien sammen. Bestemoren forbereder seremonien mens faren drar for å hente kvinnen som skal foreta kjønnslemlestelsen. Planen er at hun skal omskjæres neste dag. Men når hun snakker med moren sin i løpet av kvelden, forteller hun Charity at hun har forandret mening.
– Moren min så på meg og sa: «Charity, jeg har alt levd livet mitt, men du har en fremtid». Hun forsto meg ikke, hun var ikke enig med meg – men hun var på min side.
Sammen flykter de hjemmefra den kvelden.
Charity og moren hennes begir seg ut i den beksvarte natten på Masai Mara-landsbygda. De har ikke med seg noe og vet ikke hvor de skal dra. De haiker inn til den nærmeste byen. Der kommer de i kontakt med en pastor som gir dem husly for natten.
Dagen etter bestemmer pastoren at det er sikrest for Charity at hun tar seg videre til Nairobi. Der har hun en onkel hun kan bo hos. Charity tar farvel med moren sin og reiser videre alene.
I storbyen Nairobi blir Charity fascinert av alle de nye impulsene, og hun føler seg for første gang trygg og beskyttet. Fordi onkelens familie er mer liberale, har ikke kusinene hennes blitt kjønnslemlestet heller.
– Jeg var veldig lykkelig i tiden jeg bodde der. Det var da jeg lærte meg å sykle, sier hun.
Etter noen uker kommer begge foreldrene for å hente henne hjem igjen. Charity blir livredd og nekter å bli med. Først når onkelen snakker med foreldrene hennes og de lover at hun kommer til å være trygg, blir hun med dem.
Trakassering i hjembyen
Charity reiser hjem igjen, og skjønner fort at oppstandelsen over beslutningen hennes ikke har gitt seg. Redselen for å bli overfalt og kjønnslemlestet med tvang, gjør at hun for det meste holder seg hjemme. Hun unngår folkemengder, men blir trakassert når hun går ut.
– Jeg husker at jeg hilste på en eldre mann da han gikk forbi. Han sa at det her er jenta som nektet å bli omskåret – og så spyttet han på meg, forteller Charity.
Når Charity skal begynne på videregående, begynner hun på internatskole. Der får hun tid til å reflektere. Hun blir dypt deprimert, og snakker ikke med noen.
– Jeg trodde helt ærlig at jeg var den eneste som ikke hadde gjennomgått en omskjæring. Derfor kunne jeg ikke åpne meg og snakke om dette. Ingen i hjembyen min hadde noensinne nektet før meg, ikke på skolen heller. Dette var ikke noe man snakket høyt om.
I løpet av det andre året på videregående finner noen et selvmordsbrev på Charitys rom, og hun blir utvist. Hun begynner på en ny skole. Hun leser mye, og bøkene blir hennes tilfluktssted.
Mens Charity går på videregående, pågår det en debatt om å kriminalisere kjønnslemlestelse i Kenya. Men det finnes hverken datamaskiner eller internett på skolen, og Charity er uvitende om hva som skjer ellers i landet.
Det er først når hun begynner å lage kampanjer med en gruppe unge kvinner to år etter videregående, at hun får greie på at kjønnslemlestelse har blitt ulovlig i Kenya. Det skjedde i 2011.
Flere begynner å lytte
Kvinnegruppa Charity er med i skaper motivasjonskurs for unge i området. Gjennom disse kursene besøker Charity skoler der hun snakker om kjønnslemlestelse. Hun begynner å studere på Universitetet i Nairobi, og der stiller hun opp i en politisk konkurranse. Det gjør at hun blir ungdomsrepresentant for sitt område, Narok.
Når Charity drar hjem til byen sin igjen, ser hun at ting begynner å forandre seg. Med utdannelsen sin får hun respekt, og hun begynner å merke at enkelte foreldre ber barna sine lytte til hva hun har å si.
Det er på denne tiden svenske Sida, Styrelsen för internationellt utvecklingssamarbete, tar kontakt med Charitys kvinnegruppe. De vil sette i gang et prosjekt mot kjønnslemlestelse. I prosjektet inngår en reise til Sverige. Dette blir Charitys første reise utenlands.
– Det var da jeg kom til Sverige at jeg skjønte at kjønnslemlestelse ikke kun er et problem i mitt land, men er et større globalt problem, sier hun.
Opptur, nedtur og ny opptur
Charitys tid i Sverige inspirerer henne til å søke på et masterstudium i Uppsala. Hun skriver ned historien sin i et søknadsbrev, og blant hundretalls søkere fra hele verden kommer hun inn. Til tross for at hun ikke får noe økonomisk støtte til studiene tar hun en stor sjanse, pakker sekkene og flytter fra Kenya til Sverige.
Med sparepengene fra Kenya betaler Charity den første skoleavgiften, siden begynner hun å søke jobber. Etter 100 jobbsøknader er pengene nær å ta slutt.
– I denne tiden gikk jeg sulten. Jeg hadde ikke mat, og det var like før jeg ble kastet ut fra studentboligen. Det fantes ingen annen utvei enn å begynne banke på dører.
Charity går rundt i Uppsalas gater og presenterer seg på forskjellige restauranter. En dag går hun inn på en hamburgerrestaurant og spør etter sjefen. Det blir redningen til Charity. Hun får jobben.
Til tross for at hun jobber kvelder og netter, rekker ikke pengene til skoleavgiften, og Charity blir utvist. I løpet av hele hennes tid i Uppsala kjemper hun for å få bli i Sverige.
Etter fire vedtak om utvisning, får hun arbeidstillatelse ved hjelp av restauranten hun jobber på. Nå kan hun endelig reise hjem til Kenya og treffe familien sin som hun ikke har sett på fire år.
Hjemkomsten feires med en stor seremoni.
– Det var så mange mennesker som ønsket meg velkommen hjem, de sang! Jeg fikk så mye kjærlighet! Jeg kommer aldri til å glemme den dagen, sier Charity.
Hun stiller seg opp og begynner snakke om kjønnslemlestelse foran menneskene i byen. En av de eldre står like ved henne og støtter henne med å si at tradisjonen ikke lenger har noen hensikt.
– Jeg kjempet lenge med å tilgi menneskene som hadde gjort meg vondt, men da jeg kom hjem, følte jeg ikke på sorg lenger. Jeg hadde endelig funnet min egen kraft, sier hun.
Stor kløft mellom byer og landsbyer
Høsten 2022 får Charity ledelsen for en delegasjon fra Läkarmissionen. Josephine Sundqvist, generalsekretær for den svenske bistandsorganisasjonen, er Charitys mentor, og den som nominerer henne til dette tillitsvervet.
De besøker mennesker på bygda i Kenya for å snakke med lokale myndigheter, makthavere, jenter og deres foreldre. Josephine ser fremskritt i arbeidet de gjør mot kjønnslemlestelse, men hun ser også utfordringer.
– Det er en stor kløft mellom landsbygda og de store byene i Kenya. I byene er det flere med høy utdanning, kapital, jobb og kunnskap om globalisering. Så har vi landsbyene som er mer isolerte, mer konservative og med enorm fattigdom, sier hun.
Josephine løfter fram utdannelse som en avgjørende faktor for endring. Hun mener at når jentene ikke får utdannelse, blir ritualer og tradisjoner det som setter rammeverket for livene deres.
Et annet problem er at mange av dem da vil få vansker med å forsørge seg selv, og at det er mulig å jobbe som omskjærerske. Josephine har selv truffet omskjærersker som har kjønnslemlestet over 1000 jenter.
– Når jeg treffer disse kvinnene skjer det en forandring i meg, forteller lederen i Läkarmissionen.
– Man skjønner at de selv har blitt kjønnslemlestet, er indoktrinerte og har levd et hardt liv. Kanskje har de født ni barn og nesten dødd ved hver fødsel. Man føler på ydmykhet. Hva skulle ha vært deres alternative vei?
Den aller viktigste grunnen til at Josephine løfter disse spørsmålene, er at jentene ikke har rett til sin egen kropp. Seksualitet er koblet til å forsørge seg, ekteskap og arv.
Det sentrale er at kvinnen er mannens eiendom.
– Dette må endres, mener Josephine.
– Man må satse mer på nye måter for kvinner å skaffe seg et levebrød.
Eleven Sarah og rektoren Edith
Masai-jenta Sarah går i åttende klasse på en internatskole langt ute på bygda i Kenya. Vi sitter sammen i ettermiddagssola i skolegården. Det er juni 2022. Sarah forteller at man tidligere pleide å feire omskjæringen, men i dag skjer lemlestingen i hemmelighet – fordi det er mot loven. Hun forteller at det var det som skjedde med henne da hun var åtte år.
– Det skjedde midt på natten. Moren min kom inn og fortalte meg at jeg skulle omskjæres. Tre kvinner holdt meg nede på gulvet. Så kom en eldre kvinne og skar meg med et barberblad. Jeg så alt og jeg skrek, forteller hun.
Mens Sarah mister masse blod, heller kvinnene melk på henne for å rense henne. De samler bitene de kuttet av henne og legger dem i en pose. Sarah forteller at man pleier å grave ned restene i skogen eller brenne den, slik at ingen finner spor av hva som har skjedd.
Ingen hadde fortalt Sarah hva kjønnslemlestelse var før det skjedde med henne. Etterpå sa de voksne at hun lettere kunne bli gravid nå. I dag vet Sarah at dette ikke stemmer.
Edith Komoni er rektor på Sarahs skole. Hun forteller at kjønnslemlestelse er et stort problem i området, til tross for at det ble kriminalisert for over 10 år siden. Mange av elevene hennes kommer ikke tilbake til skolen etter at de har blitt omskåret. Enten blir de giftet vekk når de er rundt 12-14 år, eller så blir de gravide. Hvis 50 elever begynner i første klasse, har ofte 20 av dem sluttet på skolen før åttende klasse.
Edith, som selv er kjønnslemlestet, forteller hvor vanskelig det kan være å leve med komplikasjonene etter en slik prosedyre.
– Man skjærer vekk klitoris og begge kjønnsleppene. Når såret gror, blir hullet så lite at det blokkerer mensblodet. Det skaper alvorlige infeksjoner. Det er ofte så smertefullt at man ikke kan ha bind når man har menstruasjon, forteller hun.
Mange kjønnslemlestede jenter får fistler, en skade som gjør at det lages unormale åpninger mellom urinveier, vagina og endetarm.
– Jentene som er plaget med fistler kan ikke ha sex som voksne, og de tisser på seg. Dette fører ofte til at mannen tar til seg enda en hustru, som fører til ytterligere psykologisk press, sier Edith.
Madame Edith forteller at foreldrene gifter bort jentene fordi de er fattige og sultne. Hun ønsker at verden skal vite at kjønnslemlestelse fortsatt er et stort problem i Kenya, og at hjelpen ikke når frem til mange av de som trenger den.
Drømmen om egen stiftelse
I år flytter Charity tilbake til Kenya for å begynne i sin nye jobb som ekspert i Läkarmissionen. Hun forteller om møtet med organisasjonens leder Josephine og hvordan det forandret livet hennes, og hvor takknemlig hun er for mulighetene hun har fått til å ta utdannelse i Sverige. Nå drømmer hun om å starte sin egen stiftelse, og planen er å involvere sin egen familie.
– Faren min har blitt en stor forkjemper for å få slutt på kjønnslemlestelse. Hvis moren min og faren min kan snakke med andre foreldre, tror jeg at mange kan forstå.
Charity ønsker også å styrke jenter gjennom å dele av sine egne erfaringer.
– Hvis jeg hadde fått se noen som jeg hadde kunnet identifisere meg med, som hadde klart seg, hadde det gitt meg så mye håp. Det hadde vært den største motivasjonen, sier Charity.
Drahjelp fra familien
De siste fem årene har Charitys liv blitt dokumentert av tyske dokumentarfilmskapere. I fjor reiste de til Kenya for å filme intervjuer med folk som var der under Charitys oppvekst.
En av personene som ble intervjuet var faren hennes. Dette gjorde Charity nervøs til å begynne med, fordi forsoningsprosessen deres hadde vært lang. Første gang de snakket med hverandre om kjønnslemlestelse og familiens traumer, var på telefon i november i fjor.
Charity har ennå ikke sett intervjuet med faren sin fordi dokumentarskaperne ønsker å fange reaksjonen hennes på film, men hun har fått vite at han åpnet seg og viste sin fulle støtte til arbeidet hennes.
– Kan du tenke deg det? Han støtter meg virkelig. For en forandring det har vært, sier hun.
Charity vil gjerne ha farens hjelp i grasrotarbeidet i Kenya. Hun ønsker å inkludere ham i arbeidet til stiftelsen hun etablerer, og at hans rolle bør være å dele sin egen erfaring med andre foreldre i Masai-samfunnet.
– Jeg vil gjerne ha med moren min også. Hun er en vanlig Masai-kvinne. Og hvis hun drar til disse avsidesliggende landsbyene og snakker med kvinnene der, mor til mor, kvinne til kvinne, tror jeg vi vil være i stand til å skape reell forandring.