(+) Fra verdensmetropolen til øya i havgapet
Siri Linn har bodd i flere verdensdeler og mange store byer. Men så kjente hun en dragning mot stedet hun flyttet fra.
Bøtta med kraftfôr rasler i takt med gummistøvlene, idet Siri Linn rusler bortover bøen i høstsola. Hanken passer like godt i hånda som kameraet hun la fra seg minutter tidligere – to gjenstander Siri Linn nå ikke ser for seg å leve uten.
På bøen beiter sauene som er kommet tilbake fra utmarka. Et årvåkent lam titter oppmerksomt opp fra det gylne gresset og får øye på Siri Linn. Brått er hele flokken i bevegelse, og 34 ullkledde akrobater kommer hoppende og dansende mot oss.
– Jeg blir alltid i så godt humør av dyra, sier en smilende Siri Linn.
For henne er de en viktig del av det som får henne til å føle seg nær jorden på hjemgården som hun også deler sammen med noen høner, duer, kattene Bonnie og Carmen, samboeren Lasse, og foreldrene sine som bor vegg i vegg.
Dels småbruker, dels filmskaper, og helveis havkvinne – der Siri Linn står med fjordens stillhet i bakgrunnen, og sauene omkring bøtta, er det ingen tvil om hvor hun hører hjemme.
Det skulle likevel gå flere tiår før hun forstod det selv.
Å høre til
– Jeg husker da jeg var gammel nok til å gå på fest, jeg kunne stå på et tjåka fullt dansegulv og føle meg mutters alene, forteller Siri Linn Brandsøy – fra Brandsøy utenfor Florø.
Minnet er sterkt, men tiden var en annen. Det var de magiske tenårene. Tiden for å løsrive seg, og å finne sin egen vei. Siri Linn søkte tilhørighet hos venner, slik ungdommer gjør, men fant seg egentlig aldri helt til rette.
– Jeg hadde inntrykk av at alle andre hadde funnet sine folk, sin flokk, selv om det kanskje ikke var sånn. Så jeg var ganske sikker på at jeg ville vekk fra Florø, og at jeg aldri ville flytte tilbake igjen.
Den startet kanskje enda tidligere – utferdstrangen Siri Linn følte på. Farfaren, som bodde vegg i vegg i generasjonsboligen på hjemgården, var en levende eventyrbok for Siri Linn som vokste opp. Han fortalte historier om nært og fjernt, og dyrene i Afrika.
Eventyreren
De var en aktiv familie, og Siri Linn fikk naturen inn med tåteflaske, med det mangfoldige fjell- og fjordlandskapet rundt hjemstedet. Barndommen var preget av det lokale og jordnære, med familie og gård i fokus – men for henne var verden, og livet, en uoppdaget destinasjon. Det var på biblioteket at reiselysten til Siri Linn skulle vekkes.
– Mamma introduserte meg for det lokale biblioteket, og det var der de første reisene på egen hånd begynte. Jeg var utrolig glad i å lese bøker, og å drømme meg vekk, inn i andre liv og til andre steder. Jeg var også ganske ung da jeg spurte mamma om hva som var meningen med livet, husker hun.
Hun fikk aldri noe klart svar, men spørsmålet har fulgt henne videre i livet.
Et spanskkurs på videregående førte til en dragning mot Latin-Amerika, og da Siri Linn var 19, pakket hun kofferten og fløy til Mexico med lette vinger for å ta studieforberedende. Hun forelsket seg i den gjestfrie kulturen, menneskene og varmen, og skulle ende opp med å reise tilbake gjentatte ganger. Også etter at hun startet å studere sosialantropologi i Bergen. Dette studiet passet henne som hånd i hanske fordi det handler om ulike samfunn og kulturer – og også ulike forståelser av hva det vil si å være menneske.
– Jeg vil påstå at det forandret mitt syn på verden, og livet. Jeg lærte at det er så mange alternative historier, levemåter og verdenssyn der ute.
Fotografi og fortellinger
Verden var fortsatt stor og forlokkende, og Siri Linn flyttet igjen vekk fra Norge. Til journalistikkstudier i Cape Town i Sør-Afrika denne gangen. Det ene førte til det andre, og plutselig satt hun med en jobb i et kreativt byrå som lagde film og dokumentarserier. Hun ble introdusert for fotografi, og dette åpnet øynene hennes for visuell historiefortelling.
– Jeg var også veldig engasjert i musikkmiljøet, og drev et ukentlig live musikk-konsept sammen med partneren min i Cape Town.
Det vitale bylivet føltes riktig for Siri Linn, enn så lenge.
– De første årene følte jeg meg veldig hjemme i Cape Town og i det kreative miljøet. Jeg hadde til og med skaffet meg en katt, og tenkte at det var der jeg skulle bli. Jeg gikk fra å ikke ha et snev av hjemlengsel til brått å føle på et enormt tomrom, forteller hun.
Ute av kurs
Klippen og ankerpunktet fra barndommen – farfaren – gikk bort mens hun var tusenvis av mil unna. Et holdepunkt som alltid hadde vært der, forsvant.
– Etter hvert kom også familien min på besøk. De brukte noen år på å komme seg ned dit, men da de reiste hjem igjen, var det gjort. Det var ikke det samme å være i Cape Town lenger, og jeg kjente på et kall om å reise hjem igjen.
Fra å hige etter frihet og løsrivelse, savnet Siri Linn nå røttene som fortsatt var plantet i tunet på Brandsøya.
Reisen tilbake skjedde gradvis, og hun bestemte seg for å ta en master i visuell antropologi ved universitetet i Manchester.
– Det var i løpet av det studiet at jeg begynte å fordype meg i hvordan landskap og steder påvirker og former oss, og jeg ble nysgjerrig på å lære mer om mine egne røtter – og stedene jeg selv stammer fra.
Hun hadde brukt flere år på å lære seg om andre kulturer. Hvor hun selv kom fra, kunne hun veldig lite om.
Havlandet
– Vårt forhold til landskapene som figurerer i livene våre får meg til å tenke på et sitat av Agnes Varda: If we opened people up, we’d find landscapes. If we opened me up, we’d find beaches.
– Og jeg kjenner jo på at inni meg så er det en veldig spesiell tilknytning til havlandet. Som mange andre stammer jeg fra fiskere og fiskebønder – både bestefar og bestemor på min mor sin side var øyfolk, og det å leve tett på havet gjorde jo noe med dem som mennesker.
Som del av masteren skulle Siri Linn gjennomføre et kort feltarbeid, med råd om å «ta noe lite og gjøre det stort». Da fikk hun ideen om å reise til Indrevær – barndomsøya til bestefaren, hvor Siri Linn og familien pleide å tilbringe somrene.
– Det som trakk meg ut dit, var vel et ønske om å være noe mer enn en sommergjest. Jeg kjente på denne følelsen av slektskap til øyene og havet, men likevel var jeg en fremmed, en landkrabbe, som de kaller det der ute. Så det ville jeg gjerne gjøre noe med, og jeg hadde et sterkt ønske om å lære meg å navigere gjennom dette havlandet, og lære hjemstedene mine å kjenne, forteller hun.
For å lære mer om hvordan forfedrene hadde bodd og levd langs kysten, og for å bli kjent med øya på nytt, kom hun i kontakt med noen av barndomskameratene til bestefaren, blant dem Einar Indrevær, den siste helårsboeren på Indrevær.
– Det som fascinerte meg veldig med Einar, var at han gikk mot strømmen ved å bli værende da hans jevnaldrende flytta til byen. Jeg ville vite hvorfor – og nå ser det ut til at jeg har begynt å gå imot strømmen selv også, smiler hun.
Fortida – et fremmed land
Etter studiet tok Siri Linn endelig spranget tilbake til bygda. Sammen med venninnen og historie-
fortelleren Suneeta Rani Gill investerte de i kamerautstyr og opprettet et produksjonsselskap. De trengte en base, og hun visste at huset etter farfaren stod tomt på hjemgården.
Farfars AS ble til, og Siri Linn hadde returnert hjem.
– Jeg tror at mange av oss, om vi begynner å dykke dypere inn i stedene der vi bor, finner ut at det er mye vi ikke kan og kjenner til. Man trenger ikke reise langt for å oppdage nye ting, eller nye kulturer. Det var noen som sa at fortida er et fremmed land, og det kjenner jeg veldig på.
Etter flere år med research skal en av disse reisene – til et av disse fremmede landene – bli til dokumentarfilmen Det siste brevet: en poetisk og personlig film som handler om hva som skjer når en filmskaper reiser til en fraflyttet øy for å skrive et brev til sin avdøde bestefar.
Trangen til å grave dypere utfolder seg også på hjemgården mellom filmprosjektene. Ved Siri Linns retur var den ute av drift, og hun hadde et ønske om å se den våkne til liv igjen.
Man trenger ikke reise langt for å oppdage nye ting, eller nye kulturer. Det var noen som sa at fortida er et fremmed land, og det kjenner jeg veldig på.
– Jordet var overgrodd, så pappa foreslo at vi kunne skaffe oss en flokk med gammalnorsk sau.
Det gikk raskere enn forventet, og mens Siri Linn og Suneeta besøkte en filmfestival i Bergen, flyttet en flokk på 21 villsau inn på gården.
– Så tok de over livene våre, og en periode var det ganske vanskelig å balansere begge deler – både filmprosjekt og gårdslivet. Nå begynner det å gå seg til, heldigvis, men det må være lov å si at det har vært veldig overveldende, sier Siri Linn, mens hun klør sauen Beyla under haken. Resten av flokken beiter rolig rundt oss i gresset.
Befriende tilhørighet
– Men hva skjedde med ønsket om frihet, og behovet for tilhørighet?
– Når man bor i en by, og spesielt en by som man ikke er vokst opp i, så forsvinner man i mylderet av mennesker, og det var veldig fint og befriende. Jeg tror det var nødvendig for å finne meg selv, sier hun ettertenksomt.
Nå kjenner Siri Linn mest på friheten når hun er helt alene på øya der bestefaren kom fra, hjemme på jordet med dyrene, et annet sted ute i naturen, eller sammen med sine nærmeste, forteller hun.
– De nære tingene og historiene har blitt mye viktigere for meg. Det var som om jeg måtte ha vinger først for senere å kunne strekke røttene litt dypere ned i jorda og finne veien hjem igjen. Og plutselig har jeg blitt skikkelig hjemmekjær, startet et produksjonsselskap som heter Farfars, lager en dokumentarfilm dedikert til bestefar og barndomsøya hans, og attpåtil blitt villsaubonde. Så nå er jeg nesten så stedbunden som man kan bli.
Og selv om Siri Linn som ung drømte om fjerne land og kulturer, så er ikke eventyreren i henne tapt – selv om fokuset har endret retning.
– Nå liker jeg å utforske de små stedene som vi ofte overser. Det finnes så mye man kan oppdage om man går i dybden – og de nye hvite feltene på kartet er for min del de små plassene som holder på å miste historiene sine. Stedene vi ofte glemmer fordi vi er så fokuserte på å se framover og mot byene. Det har jo sin plass, det også, men jeg er mye mer interessert i å fundere over hva vi kan lære ved å gå tilbake i tid, om oss selv og vårt forhold til naturen. Slik kan vi også rette blikket opp, og få et annet perspektiv på fremtiden.
Det noen bruker et liv på å søke etter, kan ofte finnes nærmere enn man tror. I Siri Linns tilfelle var det rett utenfor barndommens dørstokk.