(+) – Den dagen det ikke er morsomt å lese denne boken, først da har vi likestilling
I Maren Uthaugs framtidsroman 11% har patriarkatet falt for lengst. Tror hun et matriarkat ville være bedre?
– Både menn og kvinner synes det er artig å lese boken. Men jeg skulle faktisk likt å høre at det ikke var så artig, sier Maren Uthaug.
– Forestill deg at det hadde vært omvendt, at en mann hadde skrevet denne boken og det var kvinner som ble holdt fanget, og menn som levde fritt. At man kun brukte kvinner til sex og for å få barn.
Det ville jo bare være ubehagelig, mener forfatteren. Hun har ingen tro på at noen ville ha lyst til å lese den. Langt mindre at noen ville synes den var morsom.
– Den dagen det ikke er artig å lese denne boken, først da har vi likestilling, sier Uthaug.
– Vi kvinner er under menn, kun derfor er dette eventyret morsomt. Det er lov å mobbe opp, det er ikke lov å mobbe ned.
FRITTGÅENDE MENN
Det er lenge siden menn har gått løs rundt i gatene i Maren Uthaugs futuristiske København. Tanken er uhørt. Matriarkatet har for lengst tatt konsekvensen av fortidens erfaringer, som tydelig viste at testosteronet gjorde menn til drapsmenn og voldtektsmenn.
De 11 prosentene hannkjønn som kvinnene har spart på, blir holdt innestengt, i avls- og nytelsessentre, sterkt medisinert. I Norge gjøres det forsøk med å gi menn større plass i burene og la dem gå fritt innenfor gjerdene. Dette har de også såvidt begynt å forske på i Danmark.
Den dansk-norsk-samiske forfatteren har ikke skrevet ett ord siden romanen ble utgitt i september i fjor. Hun har såvidt rukket å lage sin faste tegneseriespalte i den danske avisen Politiken. 11% har gått som varmt hvetebrød. Uthaug er lykkelig megatravel.
OPP NED
Under samtalen i fullsatt sal på Litteraturhuset i Oslo, i møte med kjønnsforsker Wencke Mühleisen kvelden før, slo Maren Uthaug ut armene flere ganger, lattermildt irritert.
– Aaaarrrrh!
Uthaug var også irritert på at det er 187 ord som slutter på mann i ordboka, men kun 14 som ender på kvinner.
Da ALTSÅ møter Maren Uthaug på kulturhuset Vega, er hun i fin flyt etter to dager med panelsamtale, intervjuer og signering hos bokhandlere.
– 14! Man blir jo irritert av sånt!
Hun poengterer at kvinner er inklusiv i begrepet “politimann”. Hva om vi begynte å si politikvinne og inkluderte menn i det?
– Det går jo ikke, menn vil ikke omtales som kvinner. Men vi kvinner er implisitt i menn.
«Hu-man», sier hun nærmest ut i luften og slår ut med armene igjen.
– Vi har blitt så vant til at kvinner er implisitt. Først når man begynner å kalle menn for damer, merker man hvor feil det er.
Er irritasjon en drivkraft til denne dystopiske komedien du har skrevet?
– Jeg har vel vært irritert på menn i 50 år. Når man først får øynene opp for ulikhetene og privilegiene de har, så blir man så lei av at det er sånn. At en ung mann har seksuell frihet som en ung kvinne ikke har. At man kan shame en kvinne og ikke en mann. Uten at det er mennene sin skyld – det er bare sånn det er.
Er det kvinners ansvar å endre på skjevhetene?
– Vi kan jo ikke sitte der og vente på mennene. De fleste kvinner har sikkert forestilt seg en verden styrt av kvinner. Men selve ideen til boken kommer fra en fortelling fra Stillehavsøyene.
Uthaug forteller historien om kvinnene som ikke fikk mennene til å slutte å gå til krig. Så de bestemte seg for at det ikke skulle fødes guttebarn de neste 20 årene. Hver gang det ble født en gutt, så slo de ham i hjel med det samme. Og så stoppet krigen.
– Det er voldsomt. Men det er en løsning. Om det er en myte eller en sann fortelling, vet jeg ikke, men da jeg hørte den, begynte jeg å ta notater til denne boken.
Å HA STYR PÅ KLITORIS
I Uthaugs eventyr om en kvinnedominert framtid finnes hekser som har kjelleren full av slanger som melkes for gift, mektige prestinner som dyrker Jesus, rottejenter som slipper gnagere løs på ruinene fra patriarkalske tider. I Gata holder de prostituerte med påsydde silikonpeniser til. Et annet sted i Slummen skjules et guttebarn for omverden.
Romanen er overraskende hverdagslig til å være en framtidsdystopi. Noen kaller den science fiction, men selv om fortellingen er lagt flere hundre år fram i tid, har den noe gjenkjennbart nå-sk over seg. Vi leser gjennom mange scener på kjøkken og i senger, og på fellesbad (med menstruasjonsbeger. Blod som også brukes i ulovlig bakst av kjærlighetskaker).
Men altså i et kvinnestyrt samfunn, et matriarkat.
Hva vil du endre, her og nå?
– Det er faktisk feil å si at jeg har vært irritert på menn i 50 år, kvinner er jo like patriarkalske som menn. Det er strukturen jeg har vært irritert på.
– Det snakkes ikke så mye om hvordan menn kan sitte fast i strukturen, det der med å være “ekte menn”, vite alt, bra på sex og ha styr på klitoris. Det med at kvinner gir menn ansvar for sexlivet – tenk hvor frigjørende det ville være om menn kunne si ”nei, jeg har ikke lyst”, “jeg vet ikke hvor klitoris er”.
Maren Uthaug ler høyt.
– For vi vet jo at de ikke vet!
– Men vi forventer at de skal vite det, de får ikke lov å spørre. De får ikke lov å ha usikkerhet. Menn får ikke lov til å være usikre og lei seg … og like kaniner!
– Jeg blir irritert når kvinner går det patriarkalske ærendet. Når de går med på det, og ikke ser den kjedelige strukturen.
INGEN LIKESTILLING FØR SEKSUELL LIKESTILLING
Uthaug peker på at det finnes mye makt i sex. At vi ikke får likestilling før vi får seksuell likestilling.
– Voldtekt, der er det noe sånn patriarkalsk piss: Hvis en kvinne blir voldtatt, så er historien at mannen har tatt noe fra henne, som hun ikke kan få tilbake. Hun blir aldri hel igjen.
– Det stigmaet gjør at soldater bruker voldtekt som et våpen i krig. Russiske soldater får viagra for å voldta ukrainske kvinner – det er en fryktelig måte å ta makten på. Kvinner kan ikke gjøre det samme, fordi de ikke har seksuell makt.
– Jeg blir rasende av at denne makten ligger i kulturen vår. Det er alles ansvar å gjøre noe med.
I 11% er myten om den voldelige mannen så sterk at hankjønn, som har blitt holdt i fangenskap i flere hundre år, blir medisinert når de skal brukes til avl eller forlystelse. Tryggheten står i sentrum, mennene er fratatt all frihet, de har ikke engang navn.
– De har ingen ide om at det finnes noe annet. I denne fortellingen er menn bare ting vi bruker for å kunne ha sex, og for å kunne få barn på en naturlig måte.
MYE SEX OG LYST
I framtidsfortellingen til Uthaug demonstrerer kvinner fra klostrene utenfor avlssentrene hver fredag. Forfatteren har hentet det som står på plakatene direkte fra dem som demonstrerer for bedre rettigheter for dyr.
– Jeg har forsøkt å beskrive menns levevilkår som en kyllingfarm. Vi vil jo ikke slippe dyrene løs, bare at de får det litt bedre. Så vi kan spise med god samvittighet. Og i boken, ja, så kan kvinner knulle mennene med god samvittighet. Litt mer benplass. Litt mer fri-lek.
Det er mye sex og lyst beskrevet i det matriarkalske samfunnet i 11%. Er det her du først og fremst kritiserer maktfordelingen i vårt eget samfunn?
– Jeg synes jo det er mange steder ting ikke virker, hvor vi bare aksepterer at slik er det. Men det er jo ikke nødvendigvis slik at fordi vi har vært idioter i 300 år, så skal vi fortsette med det. Men jeg synes jo seksualiteten er et lett sted å gå inn, fordi ulikheten er så tydelig der.
Ville kvinner virkelig har skapt et slikt samfunn som du forteller om i boka?
– Nei, dette er ikke et feministisk manifest. Det kan heller kalles et eventyr!
MYTEN OM DEN ALLER SISTE VOLDTATTE JENTA
I eventyret til Maren Uthaug, som engang droppet teologistudiet etter fire år, er det spor av flere eldgamle myter og mytologier. Innledningen forteller om skapelsesberetningen og Lilith som ble kastet ut av Edens hage. Hun har også gitt to av hovedkarakterene navn etter Medea, fra gresk mytologi, og Wicca, fra fortellingene om heksene.
Forfatteren skaper en ny myte i denne romanen.
Stille, en av hovedpersonene, bor i et hus i et område som heter Dråpen. Der vokser tre høye gråtepil-trær, plantet der den siste danske jenta ble voldtatt. Man fant kroppen hennes, liggende naken i vannet. En nabomann hadde sluppet lystene fri. De fikk henne opp av vannet, og hun var død. Men det gråt fra øynene og det stoppet ikke å gråte, hun lå i kisten og gråt fortsatt, og alle gråt med henne. Nå kommer tilreisende til Dråpen for å se stedet hvor revolusjonen mot patriarkatet begynte.
BLODIG ALVOR
Uken før Uthaug kommer til gamlelandet med nyoversatt bok, har hun blitt gjort stas på med den danske bokhandlerprisen, De Gyldne Laurbær.
– Den dagen jeg skulle få prisen, var en stor greie. Så får jeg mensen. Første reaksjon var: Helvete! Hva hvis jeg blør gjennom, det er jo så mye første dagen! Men så tenkte jeg; hva er det jeg har skrevet om i denne boka? Satan, jeg skal bare blø.
En ny måte å håndtere mensen på.
– Jeg er på fest, jeg skal på podiet, og jeg bløøøør!
– Så morsomt å kunne ta det sånn, etter alle de årene med «å nei, tenk om jeg blør på stolen»… Hvor mange ganger har jeg ikke vært redd for at blodet skal vise!
Uthaug forteller at hun prøver å tenke på mensen som et statussymbol.
– Jo mer du blør, jo viktigere er du.
Ingen av de 400 i festsalen fikk se en dråpe blod den kvelden. Om ikke noen hadde dryppet noe oppi røren til desserten: Kjærlighetskaker, som opprinnelig bakes med mensenblod, av en framtidig heks i 11%.
NATURLIG NYTELSE
I romanen er menstruasjonsblod både nyttig og hellig. Langt fra dagens alminnelige oppfatning om at kroppsvæsker fra kvinner er litt ekle.
Du henter fram dette med at vi fremdeles skjuler så mye av det naturlige hos kvinner?
– Det begynner å hjelpe nå. Det forskes mer på kvinners seksualitet, men det er ikke mer enn 15 år siden klitoris ble kartlagt. Tenk at kvinnelig ejakulasjon blir «shamet» med at det er tiss! I vår kultur er kvinners kroppsvæsker ekkelt: Vi lukter fisk, det er pinlig når vi blør, og når vi er i overgangsalder så er det usj! at vi svetter.
– Det er som om alle muligheter til empowerment blir tatt vekk!
I Uthaugs framtidssamfunn undervises alle jenter i onani, nytelsen er en del av folkehelsen. De som består praktisk eksamen får tilgang til avlssentrene. Der får de tett oppfølging av helsepersonell, og får utforske sex med menn som er spesialtrent i forskjellige teknikker i tilfredsstillelse.
– Jeg skulle virkelig ønske at det å lære sin egen kropp å kjenne, hvordan du kan onanere, hvordan har du lyst å ha sex, ble like naturlig som å lære å holde kroppen frisk og sunn. Tenk om det var det pinligste i verden å snakke om hvor viktig det er å dusje og pusse tennene?
Uthaug synes det er på tide å få bort all skam og mystikk rundt den kvinnelige seksualiteten. Så man kunne komme over «the orgasm gap». Dette forskningsfeltet viser at det er en myte at menn får orgasme, og kvinner ikke.
– For en kvinne tar det i gjennomsnitt fire minutter å få orgasme. Så det er jo ikke kroppen som er vanskelig, det er akten.
ANDRES AGENDA
Det har vært en del sterke reaksjoner på boken, spesielt fra menn. Maren Uthaugs erfaring er at menn som ikke har lest boken, er de som er mest sinte.
Når du snakker med kvinner om den matriarkalske romanen din, hvordan reagerer de?
– Det som er artig, er at det er både 15-åringer og 80-åringer som leser den. Kvinner får et kick ut av boken, og det er ikke sånn offer-energi.
Uthaug lener seg fram og forteller at kvelden før, på Litteraturhuset, møtte hun to jenter i 20-årene da hun skulle på do. De var oppglødde etter panelsamtalen. Det de var mest opptatt av, var at de jo har kjæreste hjemme, som de har diskusjoner med – men at det er ikke så viktig hva de mener. «Vi mener det vi mener uansett!».
Forfatteren forteller at hun har opplevd at voksne menn gjerne vil fange henne med en agenda. Sist på scenen i samtale med en populær pensjonert professor i litteratur.
«Har du ikke noe håp for mannen», spurte han Maren Uthaug.
– Han mente ikke å være slem, men jeg merket at han hadde en agenda, som han ville at jeg skulle forholde meg til. Men når jeg har denne boken i ryggen, kan jeg jo velge å ikke bry meg om andres agenda.
– Når de spør «Har du ikke noe håp for mannen?» så kan jeg svare: «Kanskje, kanskje ikke. DU kan skrive en bok om håp for menn. Dette er ikke en bok om håp for menn.»
Det henger litt i luften. Er den dystopiske 11% en bok om håp – for kvinner? Eller er det egentlig en fortelling om at det bare er håp for kvinner og menn hvis vi begynner å gjøre noe med strukturene? Eventyrets røtter i virkeligheten er uomtvistelige.