Laget film om klima og psykisk helse

Publisert: 9. mai 20233. november 2023

Tekst: Line Tiller Foto: Åsalinn Arntzen Dale

Klimakrisen trenger mer feminin energi, mener filmskaper og kunstner Franciska Eliassen. Hun er aktuell med sin første spillefilm, og svært overrasket over den gode responsen.

Hun har et overraskende positivt drag over ansiktet, filmskaper og kunstner Franciska Eliassen, der hun sitter ved vinduskarmen på hyttekjøkkenet. I lyset fra en solstråle holder hun opp en glasskrukke full av små frø hun har samlet i det siste.

– Jeg elsker frø! Tenk at dette inneholder et helt tre! Det er jo villere enn all teknologi vi er så fascinert av for tiden, sier Eliassen og smiler varmt. 

Det gjør hun ofte, selv om hun står bak en av årets mest apokalyptiske visuelle beretninger.

Her, fra hytta ved Oslofjorden som hun bor i, ser Eliassen nå verden åpne opp for hennes «rare hjerne». Kunstneren har lenge jobbet med det hun sier har vært ganske «tunge ting og tema». 

For et par år siden, mens hun studerte film i Nord-Norge, dro hun på studiebesøk til flyktningleiren Moria i Hellas. Reisen gjorde så sterkt inntrykk på henne at hun ble sint da hun kom tilbake til et Norge i lykkelig sommermodus.

Senere kjente hun behov for å bli fysisk, og hun bygde en jordgamme langt unna folk oppe i Lofoten. Der skulle hun bo i pakt med naturen, uten vann og strøm, i halvannet år.

Men så var tiden inne for å lage noe mer flytende, intuitivt og fullt av fantasi.

KRITIKERROST DEBUT

– Noe mykt, sier hun.

Det ble til kinofilmen Den siste våren. Et studieprosjekt hun ikke trodde en sjel ville bry seg om, men som allerede har vunnet priser på internasjonale filmfestivaler.

Nå blir den vist på kino over hele Norge og har fått journalister og ekstatiske anmeldere til å bruke ord som «oppsiktsvekkende», «filmhistorie» og «budbringer fra vår generasjon».

– Det kom overraskende på meg, at filmen resonnerer med så mange. Jeg snakket med eksen min i går, filmfotografen, og vi bare: «Er det ikke sykt rart at så mange liker denne filmen?». Vi har følt oss så rare. Jeg har følt meg så annerledes, men nå skriver NRK om oss, ler Eliassen.

DER DET BRENNER

Eliassens debutfilm er full av gull-glitter på kinn, fargesprakende maskekledde hekser som danser i rød røyk i skog og vakre drømmesekvenser ved sjø. Likevel føles fortellingen dokumentarisk. Den handler om to søstre, Vera og Eira, som flytter til Lofoten, og som på hver sin måte forstår mer av menneskets samspill med naturen, hvordan vi har misforstått den, kveler den, og hvordan det påvirker oss psykisk.

To unge kvinner, og eksistensiell angst. Det blir sagt at debutfilmen er en av de sanneste fortellingene om klimakrisen på lenge.

– Det finnes jo mange fantastiske filmer og univers man kan leve seg inn i, men jeg driver ikke med virkelighetsflukt og illusjon. Jeg er glad i dokumentarfilm og vil lage noe nært og sant. Jeg må peke på det som virkelig brenner, sier Eliassen som i en alder av ni år begynte å gå på kino alene.

– Jeg ville ikke kopiere noen andre filmer, og skulle bruke ekte rollemodeller. Så jeg tenkte mye på hvordan jeg er og hvordan søsteren min er. Om hvordan vi tenker og faktisk føler om verden i dag, sier Eliassen.

LES OGSÅ:
ALTSÅ anmelder: Jentedyr
(+) Konfronterer publikum med fødsler og hetetokter

Filmen ble spilt inn på én uke, uten økonomisk støtte til verken produksjon eller markedsføring. Eliassen skrev manuset. Hun hadde regi. Hun bestemte musikken. Hun klippet og produserte. Et totalt en-kvinnes band.

– Jeg vil bygge i bredden, ikke i høyden, sier hun om å ta på seg alle rollene.

– Altså, vi trenger ikke flere eksperter som er spesialisert på ett tema, men noen som kan forstå sammenhenger og bygge broer med bred kunnskap om mange ting. Jeg har studert filosofi, kunstig intelligens, yoga og er interessert i både medisin, psykologi og biologi. Det er derfor jeg elsker kollasjer. Skal vi ha progresjon og innovasjon i samfunnet, så må vi forsøke å lage nye idéer ut av de gamle.

IKKE BARE UNGES ANSVAR

Eliassen er en del av generasjon Z, generasjonen som er tvunget til å møte klima- og naturkrisens alvor. Likevel har hun også levd et tenåringsliv med et ønske om å stadig kjøpe nye klær. Men da hun som 19-åring flyttet til Nordland og hver sommer i fem år plukket plast og søppel i fjæresteinene, tok hun inn over seg naturens kompleksitet, langt inn under huden. Det skjedde et skifte i henne.

– Jeg ble mer og mer inspirert av tang og tare, alle ville vekster, midnattsolen, nordlyset, av berget, av saltvannet, samtidig som de snakket på radioen om å lete etter mer olje utenfor Lofoten. Da tenkte jeg «shit, hva er det vi driver på med?» Det begynte å kjennes som et angrep på min egen kropp.

I en av scenene i filmen spruter storesøster Vera et tomt klasserom fullt av vann med en hageslange. Hun får nærmest spasmer og ligger til slutt i noen symboltunge centimeter med vann i klasserommet med et oppgitt blikk. Vi kan føle desperasjonen hennes gjennom hele filmen. Eliassen forteller at Veras desperasjon er hennes egen. Men også publikums.

– Den er min og alle sin, og ikke kun min generasjon, sier hun.

Ikke det? Mange snakker jo om hvordan din generasjon skal redde verden?

– Å snakke om min generasjon som klimaheltene, er en utrolig undervurdering av alle som er født før 1995. Jeg vet at det er utrolig mange, mye eldre enn meg, som føler på akkurat det samme. Folk som har forstått mye mer enn mange av mine klassekamerater. Så det blir for enkelt.

NED MED TEMPOET

Den siste våren viser oss ikke marerittbilder av en fremtid i brann. Det er ingen magre isbjørner å se. Eliassen minner oss heller på det vi kan miste. Vi får se og føle på de ru fjæresteinene, saltet på tang og tare, lyset, nakne kropper og myke hester. Og hun bruker tid. Hun roer oss ned. Serverer stemningene til oss langsomt, og minner oss på hva som aldri må forsvinne. 

– Det er jo et utrolig tempo i samfunnet, hvor gjemmer folk det myke? Alle har det jo i seg, sier hun.

Du snakker mye om det myke?

– Jeg er veldig opptatt av å være myk. Samfunnet har så mange harde verdier. Vi ser opp til go-gettere. Det er sånn; kom igjen!, vær tøff, kul, en vinner, førstemann, mann, mann, mann. Derfor tror jeg veldig på å vise omsorg, vise følelser, ta vare på hverandre og ikke være så kul.

FEMININ ENERGI

Det finnes noen mønstre i samfunnet. Mønstre som skader både naturen og mennesket, mener Eliassen. Det samme mønsteret som jobber mot kvinner. 

– Det er jo patriarkatet jeg kritiserer. Altså den maskuline energien, som gjerne tar og ikke gir ressurser, som penetrerer og bygger. Mens den feminine holder…, sier hun og strekker ut armene med hender og fingre formet som to vektskåler.  

– Det feminine venter på å la frukten falle, heller enn den maskuline som skynder seg å grave ut råvarene for å kapitalisere på det. Den kapitalistiske energien har tatt over verden. Den føles motsatt av omsorg, flyt og å lytte. Og gagner ikke likeverdighet, som jeg tenker feminisme handler om. Dette skader jo både menn, kvinner og ikke-binære, sier Eliassen. 

Hun drømmer om at alle mennesker skal sees på som likestilte. Men ikke stoppe der.

– Jeg vil at vi også skal inkludere alt av dyr, jord, land og natur… ja, alle levende vesener. Vi har undervurdert deres verdi fordi vi har blitt trent til å tenke på økonomisk verdi som det eneste som gjelder. Da er vi på villspor, sier hun.

TOO MUCH

Den kjente forfatteren Frid Ingulstad er i familie med Francisca Eliassen, og som slektsforsker har hun funnet ut at en av deres formødre ble brent på bålet i Norge på 1600-tallet for å ha kastet trolldom over bydgas menn. Det er et sterkt nærvær av hekser og villkvinner i Den siste våren.

Er hekser harde eller myke?

– De er begge deler, som oss alle. Og det er først når disse maskuline og feminine verdiene hjelper hverandre og er i balanse, at ting blir bra, tenker jeg. Heksen representerer de som tør å være annerledes. Ha meninger som er utfordrende og er tro mot sin indre natur, sier Eliassen.

Eliassen forteller at hun selv har følt seg holdt nede, ved å være «litt for mye». 

– Da jeg var revysjef på videregående og sa høyt at jeg mente vi ikke skulle fremstille jenter i «den typiske rollen» atter en gang. Altså, helt elementær feministisk tankegang. Da ble jeg kalt feminazi og masekjerring. Alle disse uttrykkene, sier Eliassen.

– Jeg har ikke lidd under dette, men kvinner opplever generelt mye sexisme. Det skjedde også da jeg lagde Den siste våren. Jeg måtte jobbe ekstra hardt for å bli hørt. Virkelig bevise at jeg selv visste hvordan jeg ville ha det, forteller Eliassen. 

Hvordan beholdt du gnisten gjennom årene?

– Vel, enten kunne jeg ta den plassen, det rommet, eller la det bli tatt av noen som ville fortsatt å lede verden i samme spor som før. Jeg tror på nye veier.