(+) Ikke alle kuler er kreft
Kristin har funnet en kul under armen. Og hun vet ikke om hennes kul er av dem med kreftceller eller en av de ufarlige.
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 11, vinter 2022
DET ER VÅR. Jeg står i dusjen. Såper meg inn under armene. Kjenner en bitteliten kul, en klump, på siden av det venstre brystet, nesten i armhulen. Et fremmedlegeme. En ert.
I flere uker vasker jeg meg ikke under armen. Spruter bare på såpe og spyler det bort. Hvis jeg ikke kjenner den, finnes den ikke. Gir den ikke større plass enn den krever rett ved venstre bryst. Vil ikke vite om den er venn eller uvenn. En måned senere kjenner jeg på den igjen. Erten har blitt en oliven. Jeg tier den i hjel. Det finnes uansett ingen gode metaforer for kreft.
Det er sommerferie. Jeg sier fremdeles ikke noe til noen. Er redd. Vil ikke klage over bittesmå uvesentligheter, ikke plage noen med den bittelille erten min – olivenen. Besøker legen, får innkalling til mammografi, lager en avtale med kulen om at vi ikke forholder oss til hverandre før vi må, legger tankene bak på høyre skulder og unngår området under venstre arm.
Jeg sitter i bilen sammen med ungene. Radiostemmen snakker om kreft. Dette er sjansen min. De må huske at IKKE alle som får kreft dør. Jeg sier det om igjen. Bereder grunnen. Er fornøyd. Understreker det bare helt tilforlatelig. Det er viktig for meg at de husker denne stunda, dette tidspunktet – et definerende øyeblikk. Ikke ALLE som får kreft dør.
August kommer med mammografi, flat pupp og ultralyd. Legen har rolig stemme, det ser greit ut, men de må ta en biopsi. Sende inn – vente – ikke vaske seg under armen.
Tre uker senere ringer de.
– Den var fin! Det er greit. Det var ingenting.
To timer senere ringer de igjen.
– Jeg har allerede snakket med dere. Alt var fint. Det er greit. Det var ingenting.
– Nå har vi sett på den på nytt. Det er sannsynligvis ikke noe farlig, men vi vil være på den sikre siden
– vi vil fjerne den.
Alle kuler er ikke kreft. Ikke alle som får kreft dør. Jeg holder pusten, vasker meg fremdeles ikke under venstre arm og slutter å ta telefonen når ukjente nummer ringer.
ADVENTetid. Operasjon. De fjerner – legen sier det så ut som forventet. Kulen er borte, igjen er et tre cm langt arr nedover puppen. En omvendt puppejobb. Værsågod – bare ta. Jeg trenger den ikke – den kulen. Puster ut.
Men så blir det 22. desember. Telefonen viser tre oppringninger fra sykehuset. Tre ganger i løpet av tretti minutter. Alle elendige ting er tre. Jeg ringer opp. Ingen svarer. Ringer igjen. Ikke noe svar. Det finnes ingen gode metaforer for dødsangst. Ser på røret. Ikke ALLE som får kreft dør. Det går to minutter – tre minutter – fire minutter. Jeg er lydløs. Venter. Det går to minutter – det er to dager til julaften. De skulle ikke ringe før etter jul. Det er sikkert ingenting. Men de har ringt tre ganger to dager før julaften. Det går to minutter til. Jeg skal dø. Telefonen ringer.
Jeg skal ikke dø. Legen bruker mange ord. Det eneste jeg oppfatter er at det sannsynligvis er en snill kul, men de vil sende den videre til Rikshospitalet. De har bedre patologer der. Men det er ikke kreft, sier hun. Det er de ganske sikre på. Og den er ikke farlig. Det er hun også ganske sikker på. Men de sender den videre – bare for å være helt sikker. Klokka tikker mot julaften.
Seks dager etter nyttårsaften kommer brevet. Alle kuler er ikke kreft. Denne var en godartet endring. En snill type. En metafor på dødsangst. Jeg er frisk og kan begynne å puste med magen igjen. Kanskje vaske meg under venstre arm. Snart.