(+) Isens forsvarere

Publisert: 20. mai 202328. juni 2023

Tekst: Maria Philippa Rossi Foto: Maria Philippa Rossi og Climate Sentinels

De har klimakunnskap verden ikke vil ta inn over seg. Men med lidenskap for is og stadig mer håndfaste data ønsker forskerne å vise at det fortsatt er håp. 

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 9, høst 2021
Forfatteren av artikkelen jobber nå med et bokprosjekt om forskning i Arktis som utgis i løpet av 2023.

DET ER SLUTTEN av mars, og Heïdi Sevestre står blant ski, pulker, frysetørket mat, proteinbarer, klær, kommunikasjonsduppeditter og solcelleladere. Det er ikke mange uker siden solstrålene traff Longyearbyen for første gang i år. Siden har det snødd mye. Bare noen dager tidligere ble en del av bebyggelsen øverst i Longyeardalen evakuert på grunn av snøskredfare.

– Jeg er litt stressa. Vi måtte evakuere, og fikk ikke tid til å ta med oss tingene våre. Heldigvis er utstyrslageret på nedsiden av veien, og ble ikke evakuert, så vi får pakket til turen, sier hun da ALTSÅ treffer henne midt i pakkesjauen.

Dagen etter evakueringen gikk det et snøskred. Det nådde nesten ned til bebyggelsen, og har gitt Heïdi Sevestre og de andre i forskergruppa Climate Sentinels ekstra motivasjon for å nå ut med budskapet sitt: Klimaendringene skjer mens vi sitter og ser på!

NOEN HEKTISKE dager senere legger en båt ut fra kaia i Longyearbyen. Ombord er fire kvinner, fire pulker og flere hundre kilo bagasje. Neste stopp er Ny-Ålesund, en forskningsstasjon på 79 grader nord. Herfra skal forskergruppa gå litt over 450 kilometer på ski sørover. 

I løpet av de første ti dagene blir de overrasket av tre stormer; sterk vind, store temperatursvingninger og krevende skiforhold. Fjordene fryser ikke til som normalt denne vinteren, og skaper vanskelige ferdselsforhold på hele Spitsbergen. Ekspedisjonen opplever plutselig plussgrader. Det er langt fra de værforholdene man kan forvente i april. 

SVALBARD LIGGER litt over tusen kilometer fra Nordpolen, og godt over halvparten av øygruppa er dekket av isbreer. Det bor cirka 2450 personer i Longyearbyen, og turistbrosjyrene reklamerer med spennende dyreliv og vill og vakker natur på øya.

Det turistbrosjyrene ikke skriver så mye om, er at Arktis varmes opp dobbelt så raskt som resten av verden. Økte temperaturer bidrar til at snø og is smelter, noe som gir hav og land en mørkere overflate, som igjen bidrar til økt opptak av solenergi, som igjen smelter mer snø og is. Det er en ond karusell forskerne mener vi er nødt til å hoppe av.

Drivhusgasser varmer opp jorda sakte, men sikkert, men black carbon, eller sot på godt norsk, eskalerer utviklingen ytterligere, og spiller en viktig rolle i snøsmeltingen i Arktis. Det kan knapt sees med det blotte øyet, men det er overalt rundt oss, og den mørke overflaten – selv på de bittesmå partiklene – bidrar til økt snøsmelting. Den tekniske betegnelsen er albedo, og kan forklares med fargen på t-skjorten din. Har du en hvit t-skjorte på en varm sommerdag vil du være temperert. Hvis du skifter til svart t-skjorte, vil du umiddelbart bli mye varmere. Arktis skifter gradvis til svart t-skjorte.

Black carbon er et relativt nytt forskningsfelt i polområdene, men har fått større fokus de siste årene. For selv om sotet knapt er synlig, kan man gjennom analyse finne ut hva det opprinnelig kommer fra; kull, diesel, biomasse eller skogbranner. Man kan også finne ut av hvor langt partiklene har reist. Er sotet som lander på isbreene på Svalbard fra Asia, Europa eller Amerika? Forskerne som utgjør Climate Sentinels, ønsker å sette sot på dagsorden. På den måten vil de vise enda tydeligere hvordan klimautfordringene over hele verden henger sammen.

CLIMATE SENTINELS består av fire kvinnelige glasiologer. De fant sammen på grunn av lidenskapen for forskningsformidling, isbreer og Arktis, og alle har bodd lange perioder på Svalbard.

– Jeg synes det er spennende å være en del av et kvinnelig prosjekt som ikke bare er en klassisk utholdenhetsbasert polarekspedisjon, men også en vitenskapelig feltkampanje, forteller Anne Elina Flink.

Hun er opprinnelig finsk, oppvokst i Sverige, og skrev doktorgraden sin ved Universitet i Bergen. Siden har hun overvintret i Antarktis, jobbet som foreleser og polarguide, og bodd mange år på Svalbard.

Flink kom til Svalbard første gang i 2011. Endringene hun har sett på de årene, har vært enorme.

–  Isbreene som var der da, ser overhodet ikke sånn ut i dag. Volumet er borte. Alle som har vært på Svalbard mer enn et par år, kan se klimaendringene utspille seg rett foran øynene på dem.

I MIDTEN AV APRIL faller temperaturen igjen. Det er bitende kaldt, øyenvippene får naturlig, hvit mascara, og himmelen er klar og blå. Climate Sentinels har vært på tur i 16 dager, og befinner seg ved fangsthytta Fredheim. I dag er hytta eid av Sysselmesteren på Svalbard, og er et yndet turmål for fastboende og turister i scootersesongen. Nærme nok for en dagstur fra Longyearbyen, langt nok unna til å få villmarksfølelsen. 

ALTSÅ har tatt turen til Fredheim denne kalde aprildagen for å møte ekspedisjonen, og få en stemningsrapport. I det snøscooterne nærmer seg, går døra til nødbua opp, og fire damer med store smil tar oss imot.

– Har dere med jordbær og krem?! Kake?! Bacon?! 

Siden starten har damene vært tydelige på at dette er en forskningsekspedisjon, ikke en tradisjonell polarekspedisjon. De har andre ting å bevise enn evnen til å greie seg alene i isødet, og takker begeistret ja til godsakene som er tatt med fra Longyearbyen. Til tross for mye dårlig vær i begynnelsen av ekspedisjonen, er de godt i gang med innsamling av data, forteller de. De er spente på rutevalget og føret fremover, og sitter ivrig og studerer kart og værmelding i det dunkle lyset fra vinduet. Ute er det snart midnattssol.

Damene skal sove i nødbua ved Fredheim denne natten. De er nærme Tempelfjorden hvor det ofte er isbjørn, og selv med våken isbjørnvakt hadde det ikke vært forsvarlig å sove i telt. Vi sitter til langt på kveld og snakker om hvem som har fått perfeksjonert ishulegravingen i løpet av turen, hvem som har spist opp osterasjonene sine – og de er enda bare halvveis – og hvor fort de pakket ned campen da de plutselig oppdaget en innpåsliten isbjørn ved leiren noen dager tidligere. 

Mange dyr påvirkes negativt av klimaendringene, isbjørnen er et av dem. 

Siste tragiske nytt om Kongen av Arktis er en studie, publisert i september, som viser at issmeltingen har ført til at de ulike isbjørngruppene på Svalbard i større grad isoleres fra hverandre. 

Etter hvert som det blir vanskeligere for de ulike isbjørnbestandene å samhandle, blir innavl mer utbredt. Tapet av genetisk mangfold blant isbjørnene kan være avgjørende for artens fremtidige overlevelse. Nok et eksempel på at klimaendringene får konsekvenser vi ikke har forestilt oss. 

NOEN GANGER HADDE det vært fint å kunne skru av. Spole tilbake. Trykke på mute- eller stoppknappen. Men klimaendringene er dessverre ikke virtuell virkelighet, men skjer i høyeste grad IRL – in real life. 

Nina Adjanin blir omtalt som gruppens sterke kvinne. Hun har klatret «alt som er av fjell,» og er lidenskapelig opptatt av hvordan man på levende vis kan formidle klimaendringene, uten at alle må fly eller ta båt for å se det med egne øyne. Adjanin synes det er fantastisk om man kan sitte på en isbre på Svalbard, og fortelle om det til studenter i Ohio. Med bruk av VR – virtual reality – vil hun bringe det unike med isbreer til allmennheten, og gi folk muligheten til å se og lære gjennom virtuelle, digitale sanseinntrykk.

– VR er en fantastisk måte å vise studenter isbreer på uten å måtte reise dit. FNs klimapanel trekker fram utdanning som en av de beste løsningene for å forbedre folks forståelse av klimaendringene, som igjen muliggjør handling og endring, sier Adjanin.

Hun har testet læremåten på studenter ved Missouri State University, der hun jobber som førsteamanuensis, og sier at resultatet er positivt; ungdommen følte de lærte mer enn ved å lese en bok, og at de i større grad forsto hvordan landskapet og utfordringene med smeltende isbreer hang sammen. 

–  Ettersom klimaet endrer seg og isbreer forsvinner, så skaper vi et arkiv for disse stedene. Noen av isbreene vi har studert i år, vil forsvinne, og de kommer ikke tilbake. Det er viktig å vise at vi har et svært lite vindu for handling, sier Sevestre.

ETTER 29 DAGER PÅ SKI er glasiologene fremme ved Calypsobyen i Sør-Spitsbergen Nasjonalpark. Det har vært tunge og krevende dager med mye vær, men også ekstremt givende å ha så lang tid alene i den vakre villmarken. 

– I Kjellstrømdalen, før vi kom inn til Svea, hadde vi noen fantastiske timer på ski. Det var helt vindstille, blå himmel og jeg følte lykke. Ren lykke. Fjellene sto som kjemper rundt oss, vi sa knapt et ord til hverandre, men inni oss boblet vi over av glede fordi vi følte oss så heldige som kunne være akkurat der, sier Sevestre.

Hun har kjent på både glede og frustrasjon underveis på turen, men er svært stolt over hvordan teamet håndterte utfordringene med å være på ski i rå natur i en måned. 

– Vi kranglet ikke én gang i løpet av turen. De gangene vi måtte heve stemmen, var det fordi vinden ulte rundt oss. Som gruppe holdt vi sammen hele tiden. De dagene som var mest utfordrende, gjorde oss bare enda mer omsorgsfulle, tålmodige og empatiske, legger hun engasjert til. 

– Jeg lærte mye av de andre på tur, de inspirerte og imponerte meg hver eneste dag. Dette var det rette teamet for denne ekspedisjonen, og det har motivert meg til å jobbe videre med kvinnelige grupper. Fordi det er den typen energi vi trenger. 

Med seg i bagasjen hjem har glasiologene 92 snøprøver, sirlig samlet inn med noen kilometers mellomrom. Ved hvert prøvested ble det notert ned temperatur, snøtetthet og hva slags type snø det var. De er sendt til Western Washington University for analyse.

– Det er viktig for oss å finne ut av hvor problemet kommer fra. Vi vet at isbreene på Grønland er påvirket av skogbranner i USA. Hvis vi får vite hvor sotet på Svalbard kommer fra, så kan vi kanskje gå direkte til kilden og gjøre noe med problemet, sier Sevestre.

HUN BLE FØDT I DE FRANSKE alpene med isbreer og fjell på alle kanter, så det var ingen overraskelse at Heïdi Sevestre ble glasiolog. Hun fullførte doktorgraden sin ved Universitetssenteret på Svalbard og Universitetet i Oslo, og jobber som direktør for vitenskapskommunikasjon ved International Cryosphere Climate Initiative. En av arbeidsoppgavene er å gjøre vitenskapen om klimaendringer mer tilgjengelig for beslutningstakere og allmennheten, som i prinsippet betyr å møte og snakke med folk om det som skjer.

–  Noe av det jeg liker best med å være forsker, er å dele lidenskapen for forskningen med skolebarn og studenter.

For når Sevestre snakker, lytter folk. Hun er både karismatisk og engasjert, i tillegg evner hun å forklare kompliserte ting rundt global oppvarming på en måte som gjør at man får lyst til å løpe ut og redusere karbonavtrykket sitt umiddelbart. Da ALTSÅ møtte henne for en oppsummering i etterkant av ekspedisjonen på Svalbard, var engasjementet ikke blitt mindre.

– Jeg er fornøyd med turen og hvordan det gikk, men jeg blir rasende av å se hvor mye Arktis forandrer seg. Jeg har lovet meg selv at jeg må fortsette å kjempe. Vi må gjøre forskningen mer tilgjengelig, vi må fortsette å fortelle folk hvor fort ting skjer, sier hun.

Hun er bekymret for det korte handlingsrommet, og dermed ikke overrasket over at forskere som jobbet med IPCC-rapporten, lakk detaljer. IPCC-rapporten er den som FNs klimapanel kom med i august, og som altså ble lekket tidligere i år.

– Det er ukonvensjonelt at forskere lekker utkast til rapporter, men vinduet vi har for handling er så kort. De gjorde det for at folk skal rekke å forstå hva som skjer, før COP26. En av lekkasjene viste at vi har tre til fire år på å nå toppen av karbonutslippet. Etter det er det irreversibelt, understreker hun.

COP26 er FNs klimakonferanse som skal holdes i Glasgow i Skottland i begynnelsen av november. Mange har store forventninger til COP26, og Sevestre tror ting kan skje raskt i etterkant av møtet.

– Hvis det er politisk vilje til det!

– Det å gjøre noe med svart karbon, er en rask seier. Man vil se endring etter bare noen uker om man kutter utslipp, sier Sevestre.

Selv om sot er den nest største bidragsyteren til global oppvarming, etter karbondioksid (CO2), har det i motsetning til andre klimagassutslipp kort levetid. Sot kan raskt elimineres fra atmosfæren hvis utslippene stopper, forklarer Sevestre. Dette ble særlig tydelig etter noen uker med covid-19-innstramminger. Reduksjonen i luftforurensning under korona-
krisen kunne sees fra verdensrommet. 

– Selvsagt er ikke en pandemi løsningen på klimakrisen, men det viser at folks handlinger har en direkte innvirkning på klimaet. Det er ikke sikkert du tenker på Arktis når du setter deg i bilen og kjører til jobb hver morgen, men det valget påvirker faktisk klimaet. Forurensningen går langt utover landegrensene, på samme måte som forurensningen som rammer deg kan komme langveisfra, sier Sevestre.

Når de fire glasiologene blir spurt om de har håp, er Flink den mest pessimistiske. Eller kanskje den mest realistiske. Hun retter en klar og tydelig pekefinger mot rike, konservative krefter.

–  I mange land bunner det ut i fattigdom, folk har ikke råd til å brenne noe annet enn biomasse. De siste årene har vi sett flere skog- og tundrabranner, noe som har hatt en negativ effekt på global oppvarming. Det er store, kompliserte problemer, men vi må begynne et sted. Og industriland er et godt sted å starte. Rike land, politikere og næringsliv har muligheten til å hjelpe de fattige landene, sier hun.

–  Det burde være større initiativ fra politikere og næringsliv. Vi burde ha løst denne krisen for 20 år siden, mener hun.

DET KAN VÆRE TUNGT å ha kunnskap andre ikke vil høre. Glasiologene har vært blant de første som har sett klimaendringene på nært hold, som har sett hvor fort det går, hvor raskt isen blir borte.

– Jeg har øyeblikk hvor jeg bare har lyst til å gi opp, sier Sevestre.

– Men hvis vi, vi som jobber med isbreer, som er så lidenskapelig opptatt av isbreer, hvis vi gir opp, hvorfor skal andre fortsette å bry seg da? spør hun.

Sevestre understreker at vi må kjempe for den lavest mulige temperaturøkningen, ikke fordi vi synes isbreer på Svalbard er flotte å se på, men fordi fremtiden vår er avhengig av dem.

– Da vi snakket med barn og unge etter ekspedisjonen, opplevde jeg at mange var redde. Særlig de som var opptatt av klimaendringer; de var paralysert. Situasjonen er skremmende, vi står foran en katastrofe. Mange sier at de unge gir dem håp, og jeg selv elsker å jobbe med unge, men vi kan ikke la dem ta ansvaret. Det er vår generasjon som må kjempe for dette, sier hun.

Da bryter Silje Smith-Johnsen inn i samtalen. Hun er gruppens fjerde medlem, også hun glasiolog.

– Jeg er egentlig ganske håpefull. Hvis man sammenligner meningene til den yngre generasjon med de gamle som snart skal pensjonere seg og få mindre innflytelse, så gjør det meg håpefull.

Hun ler. Hun har nettopp byttet ut en usikker frilanstilværelse med fast jobb på Havforskningsinstituttet i Bergen, og er positiv til at vi rekker å gjøre noe med det som skjer. Men da må vanlige folk få vite det som forskerne allerede vet.

– Da jeg skrev doktorgraden min, var jeg omgitt av klimafolk. Vi snakket om klima hele tiden. Men i det jeg gikk ut av døra, ut av boblen, ble jeg sjokkert over hvor lite folk egentlig kunne. Og det blir en viktig del av forskernes oppgave fremover: å gjøre fakta om klima tilgjengelig for folk.

Bergenseren bestemte seg som 12-åring for å bli glasiolog.

– Jeg skrev om Nigardsbreen i et skoleprosjekt, og det var første gang jeg lærte om isbreer. Jeg tenkte at dette ville jeg jobbe med når jeg ble stor. For isbreer, det er fascinerende, fine ting.

FORSKERNE INNRØMMER at de begynte å planlegge neste tur allerede før ekspedisjonen på Svalbard var over.

– Kanskje det blir til Himalaya, sier Flink.

Men enten det er Himalaya eller Arktis, hvorfor må vi egentlig bry oss?

– Jeg får ofte spørsmålet om hvorfor man skal bry seg om Arktis. For folk flest er det svært langt unna, sier Sevestre alvorlig.

Hun mener folk innser at de står overfor økt havnivå og tap av biologisk mangfold, men mange glemmer hvor tett vi er koblet til klimaendringene i Arktis – til tross for avstanden.

– Tap av is i Arktis vil direkte påvirke vårt klima, uansett hvor vi er på kloden. Vi har hatt en rar sommer, med nye ekstremtemperaturer hver uke. Temperaturendringer og nedbør er direkte koblet til Arktis, og det kan hjelpe oss med å forstå hva slags vær som venter oss der vi bor. For det handler ikke bare om Arktis, ingen er immune mot endringene som kommer, legger hun til.

– Det Arktis vi så i løpet av ekspedisjonen var vanskelig å kjenne igjen, og værforholdene vi møtte var sterkt urovekkende. Samtidig er det ikke for sent å unngå de verste konsekvensene av klimaendringene i Arktis. Det er så utrolig viktig at vi gjør vårt beste for å redusere karbonutslippene våre. Det er nå eller aldri.

Kilder: Norsk Polarinstitutt, Store Norske Leksikon, Sysselmesteren på Svalbard, World Bank, Maduna SN et al. 2021 Sea ice reduction drives genetic differentiation among Barents Sea polar bears. Proc. R. Soc. B

• Kryosfæren: Den frosne delen av jordens overflate der vann finnes i fast form, som isbreer, snødekke, tele, permafrost, havis og islagte innsjøer.

• IPCC-rapporten: FNs klimapanel (The Intergovernmental Panel on Climate Change) har siden 1990 utgitt rapporter cirka hvert sjette år om klimaets tilstand. Første del av rapporten som kom i august, meldte om svært nærstående og alvorlige klimaforandringer.

• Albedoeffekten: Albedo er et uttrykk for hvor stor del av lyset fra sola som blir reflektert av en overflate. Nysnø reflekterer 90 prosent av solstrålene, skitten eller forurenset snø reflekterer 40 prosent. Skitten snø absorberer dermed mer av solstrålene, og smelter raskere enn ren, hvit snø. Det samme gjelder til havs, åpent hav absorberer mye mer sol enn sjøis, og varmes dermed raskere.