Sorry, flink pike, jeg gjør det slutt
Flink pike-syndromet? Meg, sa du? Nei, sier jeg og rister på hodet. Jeg er ikke sånn, jeg har det ikke sånn.
Jeg er ikke noen flink pike! Eller?
Jeg har drukket vann med kajennepepper og lønnesirup, akkurat som Beyoncé. I morgen håper jeg å våkne som henne. Jeg har prøvd å øve meg til maraton, men endte opp med å bare springe en mil. Jeg har vært litt det ene, litt det andre og litt midt-i-mellom. Ingenting har forblitt uprøvd. Fellesnevneren er at jeg aldri har vært bra nok. For meg selv, antar jeg. Jeg har jobbet med skole på fredag- og lørdagskvelden, droppet skoleball og kvelder med venner, første juledager og 17. mai-er. Kanskje en virkelighetsflukt, men også et ønske om å gjøre noe veldig, veldig bra. Jeg har trodd at jeg var spesiell, fordi det er det jeg har hørt. Du har så mye uforløst potensial. Du kan bli alt du vil. Alt!
DEFINERT AV KARAKTERENE
Noen trenger kanskje slike ambisjoner, andre trenger å høre at det også er helt greit å være ordinær. At noen er bedre og noen er dårligere. Å være akkurat der du er, er godt nok.
Men allikevel. Tallene i boka definerte meg den dagen jeg gikk ut av videregående; jeg var ikke lenger Ingrid.
Men det visste jeg ikke da.
Et stykke ut i 20-årene ble det ymtet forsiktig frampå med at jeg tror du har litt av det flink-pike-syndromet som alle snakker om. Men slikt når ikke inn til en som lever i fornektelse. Hva er det alle snakker om, tenkte jeg og vred meg unna slik at jeg kunne fortsette dagen med høy puls. Velg meg, velg meg! Jeg som kan få til alt jeg vil.
INGEN KONTAKT MED KROPPEN
Jeg fikk vondt i utilstrekkelighetspunktet i ryggen da jeg var 17 år. Men det visste jeg ikke da. Det sitter der, på venstre side i mellomryggen. Og når det samme punktet verket av smerte åtte år senere, visste jeg det fortsatt ikke. I alle disse årene kjente jeg liten forskjell på mage, hjerte, resten av kroppen. Det var egentlig bare øynene mine som beveget seg når kroppen var i freeze. Jeg var i freeze. Øynene kikket fra venstre til høyre, fra høyre til venstre, og sånn fortsatte det.
Kroppen var vel der et sted, den også, fordi punktet i ryggen sendte mange signaler samtidig. Jeg tolket signalene ut fra det jeg hadde rett foran meg. Hvor neste kryss kunne settes for at dette har jeg også fått til. Check-check-check.
LES OGSÅ:
Hver rynke er levd liv. Og jeg har levd
Opptegnelser fra en kvinnes mobil
ENDA EN TING Å VÆRE FLINK TIL
Men så en dag opplevdes alt i verden så stort og voldsomt at den eneste løsningen var å forbli helt i ro, bitteliten og usynlig, under en stor dyne i et rom. Der lå jeg, med vidåpne øyne og et hjerte som slo hardt under huden. Kjenn på hjertet mitt nå, sa jeg til kjæresten min. Slår det farlig fort nå? Han la en hånd sånn cirka der vi trodde hjertet mitt var. Ja, det slår litt fortere enn hvilepuls kanskje, men det er bare å puste rolig inn og ut; sånn, pust inn, pust ut, sa han, og viste med hele ansiktet, nese og munn, hvordan jeg skulle puste. Trakk pusten unaturlig, så det suste i neseborene.
Jeg gjorde som han sa, men i det jeg holdt pusten litt, så galopperte hjertet enda mer. Det skulle visst gå over hvis man gjør det lenge nok, altså pustet inn og ut, og holdt pusten litt. Først telle til 6, så til 4, så til 6 igjen. Var det ikke sånn? Adriene på videoen gjorde det, men jeg falt av, fordi midt i pusteseansen kom jeg også på at hun dama på DPS sier at å fokusere på pusten kan gjøre det verre for de med angst, fordi da blir det enda noe man skal mestre og være flink til.
Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Jeg tenkte så det knaket på hvem jeg skulle følge av de to damene. Et snev av panikk grep meg, og jeg glemte meg selv. Igjen. I flere år var det noen damer med en viss grad av utdanning innen psykologi som skapte ekko i hodet mitt. Jeg kan ikke huske at noen sa: men hva kjennes best ut for deg.
Å GJØRE DET SÅNN HALVVEIS
Åtte år og mange stunder med hjertebank senere innser jeg at jeg kan lære å kjenne etter hva kroppen min sier til meg. Det er jeg som skal vite best. Det eneste man kanskje virkelig burde være flink på. Og nå som jeg har vært veldig flink veldig lenge, og mindre flink litt kortere, setter jeg meg som mål å godta noe som bare blir sånn halvveis. At halvveis også er et alternativ.
Jeg anbefaler alle å gjøre det samme. For vi er mange pliktoppfyllende vonde rygger med en indre kritiker.
Min indre kritiker har fått en utfordrer. Jeg stenger døra til flink-pike-klubben og sletter kodeordene «overdreven pliktoppfyllende atferd» og «gjøre alle til lags».
Sorry, flink pike, men jeg gjør det slutt. Fra nå av er jeg bare Ingrid.
ALTSÅ er konkurs.
Jeg, gründer og tidligere sjefredaktør Ida Eliassen, har fått gjenåpnet tilgangen til nettsiden og den eies nå av meg personlig.
