(+) Strikkeguruen er klar for å erobre Amerika

Publisert: 26. mai 202328. juni 2023

Tekst: Tekst: Nina Alida Nordbø Foto: Foto: © Mikkel Aaland

Da hun overtok en gammel fabrikk med 16 tonn strikkede filler, ble hun besatt av å finne ut hvordan koftene kunne gjenbrukes. Det ble et livsprosjekt for Annemor Sundbø. Denne uken settes Koftearven. Historiske tråder og magiske mønstre inn i amerikanske bokhandlerhyller. 

Da ALTSÅ ringer, holder Annemor Sundbø på å knytte ned en vev. Hun «sitter i veven», som hun sier. Sauene utenfor ringler i bjellene mens de gresser på hjemmejordet på Bragdøya utenfor Kristiansand. Om et par uker skal ulla til spelsauene tas. Det blir det garn av. 

– Vi er en gruppe som driver og vever av ulla til sauene, som vi har hatt her ute i 20 år. Det oppleves som en velfortjent belønning å kunne være her på øya, i naturen med sauene og dette kvinnefellesskapet.

Tekstilkunstneren har vevd og strikket, undervist og forsket gjennom et helt liv. Hun har fått Kongens fortjenstmedalje, statsstipend og utallige kulturpriser. 

Hun fikk seksere for sin forrige bok Koftearven, og skriver på en ny. Men før den publiseres, skal Norway’s Knitted Heritage. The History, Surprises, and Power of Traditional Nordic Sweater Patterns ut i amerikanske bokhandlere, i slutten av mai.

BESETTELSEN

Hvor kommer denne lidenskapen fra, som gjør at du har gravd så dypt etter historien om strikkemønster? 

– Jeg var jo egentlig vever og tekstilkunstner først. Jeg strikket også, som alle andre. Men da jeg overtok Torridal Tweed og Ulldynefabrikk, og 16 tonn gamle strikkeplagg, fikk jeg et helt annet forhold til strikk. Jeg opplevde at jeg sto der med alt som representerte vår strikkehistorie.

– Jeg kommer fra en vanlig arbeiderfamilie, jeg ville fremme denne hverdagskulturen. Det ble en slags besettelse for meg.

Et enormt arbeid begynte. De hullete ullplaggene som havnet på fabrikken for å bli dynefyll eller spunnet på nytt til ulltepper og tweed, var blant annet blitt brukt som isolasjonsmateriale i gamle hus. 

– Det var som å oppdage ånden i fillehaugen. 

Sundbø forteller at hun opplevde å utslette mønstertradisjoner fra strikkearven da hun arbeidet med å «krasse opp» ullstrikk til gjenbruksull.

– Ordspråket «å forsvinne som ånd i en fillehaug» hjemsøkte meg. Det fikk meg til å tro at det fantes en åndelig dimensjon i håndstrikkekunsten. Jeg husket Marie Rosings innledning i den første norske læreboken i håndarbeid: «Hånden er kun åndens tjenerinne».

Sundbø ble dypt fascinert av plaggene og mønstrene hun gravde seg gjennom, og startet det som skulle bli en oppdagelsesreise i norsk – og utenlandsk – kultur. 

 – Jeg bestemte meg for å viderebringe tradisjonen og gjenvinne trøyene.

– BARE IKKE KALL MEG STRIKKEDAME!

Sundbø var 34 år da hun overtok fabrikken med fillene. Nå er hun 74, og gir ut det hun kaller for livsverket sitt. Hun har knekt noen koder, blant annet har hun sporet historien til norske strikke-ikoner som lusekofta, helt tilbake til 4000 år f.Kr.

– Strikkemønstrene er påvirket av folketro, religion og mytologi. De er et universelt språk, en form for signal. Du må bare kjenne koden for å kunne tolke dem, sier strikkeguruen. 

–  En kofte har tradisjonelt vært et vernende plagg med åndelige egenskaper. Små feil kunne bli strikket med en bestemt hensikt, border kunne ha en bestemt betydning. 

Sundbø har blitt kalt Kofte-detektiven. Som forsker er hun nøye på det og gir seg ikke med det første. Hun er gammel nok til å huske tiden før internett, og er glad for å drive research i digitale arkiver nå. Sundbø har gravd fram fakta som viser at mye av det vi tenker på som norsk tradisjon, har mye mer globale røtter, langt tilbake i menneskenes historie.

– Jeg har gått lenger i forskningen min enn andre tekstilforskere, så jeg er spent på tilbakemeldingene på mine teorier og hypoteser.

– Det jeg ikke liker, er å bli kalt «hun der strikkedama»! Som om bøkene mine bare er for damer som strikker. Menn som har anmeldt boka, sier «jøss, dette er jo kulturhistorie».

MAGIENS VESEN

Koftearven er i coffee table-format, en praktbok proppfull av bilder av gamle og nye plagg, teknikker, kofter i kunsten og reklame for strikkeoppskrifter fra 50-tallet. Det er også en historiebok og en etymologisk spennende ferd, hvor forfatteren graver etter opprinnelig mening med mønstre. 

Sundbø skriver om trøyer med styrkende kraft, magiens vesen og universelt symbolspråk. Vi får vite hvorfor bankrøver Tosca kom til rettssalen med lusekofte som beskyttelse. Og åttebladsstjerna er ikke fra Selbu, men er et kjærlighetssymbol fra oldtiden.

– For meg har det handlet om å ta vare på kulturskattene i fillehaugen, stoppet og gjenbrukt. Det har vært min drivkraft. 

Du er ikke på Instagram, men kjenner du deg som en del av reparer-trenden vi ser så mye av nå?

– Jeg liker veldig godt fikser-laugtrenden! Det snakkes om sirkulær økonomi, og det er jo fint at det kommer tilbake: Stopping, lapping, omsøm og vedlikehold.

Hva synes du om dagens strikkemote?

– Jeg skulle ønske at strikkedesign i større grad ble betraktet som åndsverk. Ofte oppleves re-design som radbrekking, med manglende respekt for den opphavelige modellen, og for designerens uttrykk, stil og fasong.

THE KNITTERS

Koftearven blir gitt ut i USA i slutten av mai. Hvem er egentlig «det amerikanske markedet», de med norske aner eller de som strikker?

– Det finnes jo en del som både strikker og har norske og skandinaviske aner, mange gjør det fordi de føler seg mer knytta til røttene sine da. Men det er en liten gruppe, det finnes mange flere som er med i knitting guilds, strikkelaug. Det å være en knitter gir identitet.

Sundbø forteller om det internasjonale strikkefelleskapet, som gjør at man for eksempel kan diskutere hælfelling med en i New Zealand på Facebook.

– I USA, om du møter en annen knitter, så har du en samhørighet fordi du har et fellesskap. Og det er ikke nødvendigvis fra slekten, veldig mange er interessert i røttene til strikkekunsten i seg selv, de vil at det skal være så ekte som mulig.

Sundbø innrømmer at hun trodde amerikansk strikking handlet om «fluffy rosafarget garn.»

– Men håndverksmessig er amerikanske strikkere nesten lenger framme enn oss! De er veldig opptatt av at det skal være så autentisk som mulig.

Det ligger kanskje i tiden, å lete etter det autentiske?

– Ja, det er derfor jeg er spent på reaksjonen på boka! Et av de viktigste verkene i strikkehistiorien hittil er A History of Hand Knitting av den engelske biskopen Richard Rutt. Han trekker trådene tilbake i kristen kultur. Men kristendommen er jo ikke gammel. Språkbegrepene til strikkekunsten kan like gjerne ha oppstått i muslimske land eller i gammel egyptisk mytologi lenge før.

I Peru er det kultur at mennene strikker. Er det vanlig med strikkende menn?

– Det er alltid menn i strikkemiljøene, men de er i mindretall. De får ofte litt mer oppmerksomhet, nesten som om de var tilbakestående. «Se, han strikker!», liksom. 

Sundbø forteller at forkynneren og samfunnsreformatoren Hans Nielsen Hauge ikke var den eneste mannen som gikk langs veien og strikka. 

– Det var en selvfølge, strikkevarer var et betalingsmiddel. Man kunne bytte til seg ting med strømper og gensere.

I Koftearven forteller Sundbø også hvordan salg av strikk hjalp kvinner å forsørge seg. Først fikk ugifte fattige kvinner handelsrett i 1866, så de gifte i 1894.

– AKKURAT SOM OM DET ER PENGENE SOM TELLER!

Annemor Sundbø er nok født med bein i nesa. Rett etter ungdomsskolen søkte Kristiansand-jenta det som da het Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, men var for ung til å komme inn. Hun valgte å gå gymnaset og to års husflidskole. Så ble det Statens lærerhøgskole i forming, på faglærerutdanningen for tegning og veving. Deretter Bergen Kunst- og Håndverksskole på linjen for tekstildesign. Det har gått rake veien.

Hvordan har du gjort håndarbeid til en levevei, som kunstner og gründer?

– Jeg har vært så heldig å få stipender! Jeg har jobbet i skolen og vært aktiv med å holde foredrag. Jeg har aldri hatt mye penger, men alltid klart meg. Penger har aldri vært den primære drivkraften for det jeg har holdt på med.

– Nå er det mye spørsmål om resirkulering av ull, jeg får stadig besøk av folk som lurer på hvordan de kan sette det i gang i større skala. «Hvor mye tjente du på det?», spør de. Men de mister interessen når jeg forteller om det. Akkurat som om det er pengene som teller!

ARV

ALTSÅ kåret deg til en av 100 under 100 som inspirerer yngre kvinner. Hva er arven etter deg?

– Den fillehaugen, dette råvarelageret som skulle resirkuleres, ble kjernen i alt jeg har gjort etterpå. Jeg fant virkelig ånden i fillehaugen. Koftearven er mitt livsverk å dele.

–  Boken handler om så mye av det jeg har jobbet med gjennom et langt liv, det er fantastisk at det kan bli lest på et annet språk enn norsk. 

– Jeg ville få fram at plaggene var mer enn bare maske på maske. Jeg klarte etterhvert å mane ut det folkelige og det åndelige aspektet, alt som var lagt ned av kjærlighet, ferdighet, arv og kunnskap. 

Sundbø er også stolt av at hun har forsøkt å få fram sider av tekstilhistorien som ikke har vært kjent. 

– Det som gjorde at vi fikk strikka plagg før vi fikk spinnerier, var tukthus. Barn helt ned i fireårsalderen ble satt til å spinne under tvang. Til og med min folkeskole var spinnehus 150 år før, hvor barn satt og strikket og spant. 

– Jeg har lært mye, og hatt så mange opplevelser! Jeg er glad i å reise og har kommet rundt i verden, og vært så heldig å ha kommet inn i miljøer hvor de har beundret og respektert arbeidet mitt. Fortjenesten er vennskapene som bygges, nettverket! 

Hva er planen nå?

– Nå er det sommer og snart Nordisk strikkesymposium. Og det blir spelsau-foredrag på ullfestival i Vågå. Så skal jeg ut på Grønningen fyr. Der skjer det absolutt ingenting, det er det herligste stedet i verden. 

Så går ferden til Amerika. Strikke-communityet venter, kanskje med fluffy rosa garn.