Jaktet en forvrengt maskulinitet

Publisert: 31. mai 202328. juni 2023

Tekst: Rikke Øren Foto: Rikke Øren

Han ville trene mye og vise fram kroppen, han ville lykkes med damer, med venner og med studier. Og mest av alt ville han ikke vise frykt. Nå har Kasper Kristoffersen forkastet sitt gamle ideal, og fått kontakt med følelsene sine.

Kasper Kristoffersen gikk fra å jage en prestisjefull karriere innen forretningsjus, til å fordype seg i meditasjon og det som foregår på innsiden. I boken Gi Slipp – en ung manns bekjennelser forteller han om sine erfaringer med angst, og om reisen fra usikkerhet til å finne tryggheten i seg selv.

Den Kasper Kristoffersen som møter ALTSÅ i Bogstadveien er langt unna den versjonen av seg selv han beskriver i boken: tettsittende t-skjorter, trange blazere, en våt sleik og et strengt treningsregime for å bli stor og sterk. Han som møter oss nå går i en avslappet skjorte og jeans, med ukjemmede krøller, hilser varmt og tar seg et øyeblikk til å kjenne på omgivelsene før han spør: Skal vi sette oss på en benk? Det er så deilig her ute. I retrospekt ser Kristoffersen at de tingene han den gang strevde etter, handlet om noe helt annet.

– Jeg har aldri opplevd meg selv som en veldig materialistisk person egentlig. Men for meg var det et genuint ønske om å bli anerkjent, lykkelig og bekreftet. Og ikke minst var det jo også et forsøk på å gjøre noe med usikkerheten jeg følte av å være som jeg var.

EN FLUKT FRA SEG SELV
Tiden på forretningsjus-studiet i København var preget av høye krav. Han ønsket å gjøre det bra på studiet, å lykkes sosialt og i dating. Resultatet ble strenge krav til egen væremåte og eget utseende.

– Det handler ikke om treningen, det handler ikke om å ønske å kjøpe seg noen freshe klær. Man kan gjøre alle de tingene, man kan jobbe for drømmelivet sitt, ha ambisjoner, man kan trene, ikke sant? Det er ikke dét det handler om. Dét det handler om, er; bruker du disse midlene som en flukt fra det du føler på istedenfor å faktisk sette deg ned, og konfrontere det som er vanskelig?

LES OGSÅ:
(+) Else Kåss Furuseth har funnet sin egen rus
Hver rynke er levd liv. Og jeg har levd

IDENTITETEN SLÅR SPREKKER
Før Kristoffersen kom til erkjennelsen av at han prøvde å legge lokk på sin egen angst og usikkerhet, var han nødt til å gå på en skikkelig smell. På guttetur i Ibiza i 2016 hadde han en forventning om å bli innlemmet i den sosiale eliten. Her er de råeste folkene i verden, tenkte han. Istedenfor bekreftelse opplevde han å bli dypt avvist. 

– Da kollapset jo den idéen, for opplevelsen var så sterk, så hele historien som jeg fortalte meg selv om hvem jeg var, den slo sprekker. Jeg gikk inn i en slags identitetskrise nesten, hvor jeg følte meg helt knekt og åpen. Hvem er jeg nå, hvis jeg ikke er alle disse tingene her?  

Det som møtte Kristoffersen, var alt det han hadde undertrykt i så mange år. I mangel på bekreftelsen han hadde strevd etter så lenge, kom angsten og usikkerheten opp til overflaten.

– Det var da jeg fikk utfordringer med å gå på matbutikken, dra på treningssenteret, jeg slet med å se folk i øynene, begynte å se ned i bakken, begynte å dresse meg ned fordi jeg ikke ville ha oppmerksomhet. Jeg kunne gå og tenke på gata; hvorfor kan ikke folk la meg være i fred? Kan ikke jeg bare få lov til å være?

INTIMITET MED LIVET
I Oslo ble Kristoffersen introdusert for en coach som ga ham innføring i meditasjon, og gjennom meditasjon og pusteøvelser fant han ut hvordan han kunne romme egne følelser – også angsten. Den dag i dag øver han fortsatt på dette ved å sette seg inn i nye, ukjente situasjoner som vekker sterkt ubehag, som for eksempel å meditere på Karl Johan eller danse på byen uten alkohol. Han beskriver det som en slags intimitet med livet – gjennom meditasjon og mindfulness øver han på en dyp aksept av øyeblikket. Det betyr ikke at han trenger å like det, men han kan romme det som er istedenfor å stritte imot det. 

– Jeg opplever masse stress, masse angst, masse frykt den dag i dag, men jeg opplever også at jeg kan håndtere det. En dyp trygghet rundt at jeg kan håndtere det. Og det gjør også at jeg tør å sette meg i situasjoner hvor jeg blir utfordret, og nesten liker å sette meg i situasjoner hvor jeg skikkelig kjenner på frykten og angsten, for det er alltid så sykt lærerikt.

ET FORVRENGT MASKULINITETSIDEAL
Kasper Kristoffersen ble kjent for mange da han var kjæreste med Sophie Elise. Han var også med på flere tv-serier mens de var sammen, blant annet Sophie Elises Verden og Bloggerne. 

I boken beskriver du en episode der du er foran kamera til innspillingen til tv-serien Sophie Elises Verden, og så føler du at du har tre armer og fem bein, men prøver å fremstå “cool, calm and collected”. Tenker du at det å ha angst bryter med et slags maskulinitetsideal?

– Jeg tenker at det å ha angst bryter med et forvridd maskulinitetsideal, men ikke det maskulinitetsidealet som jeg har i dag. 

– Det maskulinitetsidealet som jeg hadde, var jo den idéen om å være fryktløs, ikke styrt av følelser, å tenke at det bare er følelser, og derfor bare å dure på. Du skulle ikke bry deg om hva andre syntes om deg. Det var generelt bare det å være sterk, bestemt og alle de tingene. 

I dag har Kristoffersen et annet forhold til maskulinitet. Han forteller at det å romme sårbarheten, fremfor å fornekte den, er å være med seg selv på en maskulin måte.

– Det handler ikke nødvendigvis om å dyrke følelsene og synes synd på seg selv, men faktisk å være med seg selv på en maskulin måte. Jeg opplever på mange måter også at det gjerne er gjennom sårbarheten og gjennom følelsene at den virkelige fryktløsheten kommer. Og fryktløshet for meg betyr ikke å ikke ha frykt, men det betyr å lære seg å være komfortabel med å være ukomfortabel.

STYRKEN I STILLHETEN
I dag beskriver Kristoffersen seg selv som sensitiv, det vil si, evnen til å være ekstra observant og vár for omgivelsene rundt seg. Allerede i barne- og ungdomsårene kunne han merke at han plukket opp ting som venner eller andre rundt ham ikke oppfattet. Lenge var dette et personlighetstrekk han forsøkte å undertrykke.

– Alt fra kompiser til figurer man så opp til var gjerne mer ekstroverte. De gikk inn i et rom og bare tok rommet, og hadde alltid en replikk på lur. Jeg prøvde skikkelig, skikkelig hardt å presse meg selv inn i den rollen. Det var der jeg følte den styrken jeg søkte, lå.

Kristoffersen forteller at han er spesielt innstilt på mennesker – det er små, subtile tegn han plukker opp på, alt fra blikk til muskler som beveger seg i ansiktet. I dag har han lært å se det som en styrke.

– Personlig, så har jeg kommet til å oppleve det som en av mine største gaver, og jeg er så takknemlig og ville aldri vært det foruten. Om noe, så er det kanskje der jeg finner mest glede i livet, og det er jo gjennom relasjonene mine. Med relasjonene, så mener jeg det ganske bredt. Min relasjon til dette øyeblikket, min relasjon til alt som skjer inni meg, min relasjon til menneskene i livet mitt.

Vendepunktet ble da han leste Stille av Susan Cain: Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke. Dette var første gang han hørte noen snakke om styrken som lå i det å være stille og observant, og som gjorde at Kristoffersen fikk øynene opp for verdien som lå i egenskapene han så lenge hadde forsøkt å døyve, blant annet med fest og rus. Nå anbefaler han andre unge menn som kjenner seg igjen til å utforske egen sensitivitet og introverthet. Han forteller at han opplever det å være stille og å ta seg tid til å observere det som foregår rundt seg som en egenskap som beriker livet. 

 SJALUSI OG KONKURRANSE
Før var det et sprang mellom hvordan Kristoffersen ønsket å være og hvem han egentlig var. Følelsene lå i kulissene uten at han var i kontakt med dem eller turte å konfrontere dem. Det ga seg uttrykk i sjalusi og konkurranse i kompisgjengen. De snakket om egen suksess eller planene de hadde for fremtiden, men under overflaten lå en usikkerhet som ingen satte fingeren på. 

– Jeg kjente på ironien i at man konkurrerer med sine beste kompiser.

Da kompiser fikk spennende muligheter eller lyktes karrieremessig, kunne sjalusien komme krypende og sette driv i ønsket om å jobbe enda hardere.  

– Jeg kunne late som at jeg mente å fy faen, så sykt fett, mens egentlig så kjente jeg bare sånn shit, det her må jeg overgå. Jeg følte meg dårlig. 

Kristoffersen hadde alltid venner og familie rundt seg – det var alltid noen å snakke med. Til tross for at han aldri var alene, kjente han på ensomhet. 

– Den typen dynamikk skaper jo også avstand. Ikke bare er man ikke sårbar med hverandre, men man deler ikke det man egentlig går og kjenner på, og kanskje er man ikke i kontakt med det en gang. Men hvis du ikke åpner deg og ikke er sårbar, så får du heller ikke mulighet til å møte folk på en nær og intim måte. Så det er klart jeg kjente på mye ensomhet.

I dag opplever han seg selv som åpen med nesten hvem som helst, og følelsene er ikke lenger noe han unngår – de er der, men de definerer ham ikke. Åpenheten har han også med seg inn i relasjonen til kompiser. Kjenner han på sjalusien, kan han være ærlig om det og i etterdønningene av ærligheten finner han styrke. 

– Jeg føler meg ikke svak av det, jeg føler meg sterkere. 

GIR SLIPP
Boken heter Gi Slipp. Hva vil du gi slipp på?

– Alt, svarer han umiddelbart og ler. Så blir han stille, og tenker seg om.

– Jeg har et bilde i hodet, jeg husker ikke sitatet nøyaktig, men det går noe sånn livet kommer til å utfolde seg sånn som det gjør. Spørsmålet er bare hvor dype kloremerkene er i asfalten. Og at det behovet jeg har for kontroll og å skulle bestemme hvordan alt skal bli – jeg øver meg mer og mer på å bare gi slipp, og å være med på det som skjer. Istedenfor å svømme mot strømmen, flyter jeg med og heller prøver å navigere litt for steinene, og se hvor det fører meg.