(+) Få kvinner vil bli bønder – økobonde tror hun vet hvorfor

Publisert: 4. juni 202328. juni 2023

Tekst: Silje Fagerlund

Kvinnene glimrer med sitt fravær i tradisjonelt landbruk. Men i økologisk landbruk er mer enn hver fjerde bonde en kvinne. Økobonde Stina Mehus har tre forklaringer på hvorfor kvinnene velger bort tradisjonell gårdsdrift.

På gården Eiketoppen utenfor Drøbak bor Stina Mehus. En odelsjente som ikke hadde noen planer om å gå i fotsporene til moren. Likevel skulle hun finne på å ta over familiegården og drifte den som bonde, et yrke med en kvinneandel på 17 prosent.

I begynnelsen var det bringebærproduksjon som var planen for Mehus. Men da hun forstod hva dette kom til å innebære av sprøytemidler, ble hun sterkt i tvil.

– På Landbruksskolen ble vi undervist av en lege om hva vi skulle gjøre dersom vi kom i nærkontakt med sprøytemidler. Hun var også veldig klar på at dersom man ville bli gravid, burde man holde seg helt unna sprøytemidler fordi det er så stor risiko for skader på fosteret, sier Mehus.

LES OGSÅ:
Kan kvinnelige gründere redde klimamålene til sjøs?
(+) Dette lærte fotografen av å bli med kvinner på jakt

ET VALG FOR LIVET

Kurset på Landbruksskolen ble avgjørende for hvordan Mehus senere skulle velge å drifte gården. Hun var da 27 år, og tenkte på at hun i framtiden kanskje skulle ha barn. Men dersom hun skulle være bonde, så skulle hun være det resten av livet. Det ville bety mange runder med sprøytemidler. Mehus hadde ikke lyst til å risikere helsa.

– Årlig blir det trukket tilbake sprøytemidler fra markedet som i utgangspunktet var godkjent. Man får stadig ny kunnskap om skadevirkninger, sier Mehus, som nå er både økobonde og styreleder i Økologisk Norge. 

I dag utgjør økologiske landbruksbedrifter kun fem prosent av landbruket, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) og godkjenningsordningen for økologiske produkter, Debio. Den lille andelen til tross – i denne delen av landbruket er prosentandelen kvinner større enn i det konvensjonelle.

10,4 prosent av kvinnelige bønder driver økologisk eller delvis økologisk, ifølge en spørreundersøkelse gjort av Agrianalyse for Debio. Blant mannlige bønder er denne andelen 5,8 prosent. 27 prosent av alle økobønder eller delvis økobønder er dermed kvinner. Kvinneandelen virker kanskje ikke så imponerende, men tallene står likevel i sterk kontrast til statistikken i landbruket generelt, hvor kvinneandelen er så lav som 17 prosent, ifølge tall fra SSB.

PRESS PÅ TID OG PENGER

Skadevirkninger av sprøytemidler kan være én del av forklaringen. For Mehus var presset med tanke på tid og penger også en brems for å drive konvensjonelt landbruk.

– Det var min mors store drøm å overta dette stedet. Hun drev med konvensjonell kornproduksjon her. Men da hun ble skilt på slutten av åttitallet, pågikk det samtidig en veldig effektivisering av jordbruket. Da så jeg den store frustrasjonen over at tiden og økonomien ikke lenger strakk til.

Etter hvert valgte moren å leie ut jorda til nabogården, og begynte å jobbe som lærer. Mehus junior derimot, jobbet flere år i restaurantbransjen i Oslo før lysten til å overta gården meldte seg. 

– Da jeg vokste opp her, tenkte jeg at å være bonde måtte være verdens mest ensomme yrke. Jeg så naboen sitte alene på traktoren sin og kjøre rundt. Men slik jeg driver i dag, er det å være bonde noe helt annet, sier Mehus. 

ØKOLOGISK LANDBRUK:

• Økologisk landbruk skiller seg fra konvensjonelt landbruk ved at det stilles ekstra krav til miljø og dyrevelferd.

• Det er ikke tillatt å bruke kjemisk-syntetiske sprøytemidler eller kunstgjødsel, og dyrene skal få økologisk fôr. Å ivareta matjord og biologisk mangfold er også sentralt.

• I 2022 drev fem prosent av bøndene i Norge økologisk landbruk, som i antallutgjør omtrent 1700, ifølge tall fra SSB. 

• Andelen bønder som driver helt eller delvis økologisk er på 6,6 prosent, ifølge tall fra Debio.

• Av de fem prosentene er det 25 prosent kvinner som driver med fullstendig økologisk landbruk, og 27 prosent som driver helt eller delvis med økologisk landbruk. 

FRA BUDEIER TIL BEDRIFT

La oss se litt tilbake i tid. Historisk sett har kvinner hatt en svært viktig rolle i gårdsdriften, som budeier, seterjenter og ansvarlige for husdyr. Det var først på 1970-tallet man kunne se en maskulinisering av landbruket, ifølge Reidun Heggen som har skrevet doktorgrad om den nye bonden og rekruttering til norske landbruk. Oppgavene som kvinner tidligere hadde jobbet med, ble i stor grad erstattet av maskiner og igjen stod mennene.

Elisabeth Irgens Hokstad, som selv er bonde og har hatt en rekke tillitsverv i norsk landbruk, står bak facebook-gruppen «Nettverk for kvinnelige bønder». Hun peker hovedsakelig på to årsaker til at det er så få kvinnelige bønder i Norge. Den ene er den gamle ordningen med kjønnet odelsrett.

– Fram til 1974 hadde menn fortrinnsrett i odelsrekkefølgen framfor jenter. Nå er det en stund siden 1974, men tanken om at det er riktigst at guttene overtar som bonde, har hengt igjen veldig lenge, sier Hokstad.

– Tradisjon og kultur påvirker unge kvinner og menn som har vokst opp på gårder. Det er lettere for menn å se for seg at de skal bli bønder, og det er færre forbilder for kvinner. Samfunnet oppfordrer heller ikke kvinner til et arbeid som er såpass strevsomt og fysisk krevende.

ANDRE INTERESSER

I det økologiske landbruket ser kjønnsbalansen imidlertid annerledes ut. I forskningssenteret Ruralis sin trendundersøkelse fra 2016, kom det fram at kvinner så det lettere å bryte med eller utfordre tradisjonelle metoder i landbruket. En av de mulige grunnene som løftes fram er at kvinnene ikke har like tunge forventninger rundt at de skal overta gården eller hvordan de skal drive. For en tradisjonell odelssønn kan dette være vanskeligere, både innenfor familien og i lokalsamfunnet.

– Kvinner som driver gårdsdrift har andre interesser enn industrilandbruket, sier Karin Hovde ved likestillingssenteret KUN. 

– Kvinnelige økologiske bønder er i større grad motivert av interesse for natur, miljø og dyrevelferd. Generelt overtar også kvinner mindre gårder enn menn, og økologiske bruk er mindre enn konvensjonelle. Dessuten finnes det også et visst miljø for kvinnelige økologiske bønder.

HENSYN TIL DYR OG MILJØ

På Eiketoppen har Stina Mehus i dag hageblåbær, frukttrær, kyr, sauer og høns på gården. I løpet av årene som har gått siden oppstarten, har hun blitt skilt, og hun driver gården hovedsakelig alene. Når hun trenger hjelp, leier hun inn folk. Stikkord for driftsmåten er dyrevelferd, jordvern, organisk fôr og gjødsel, biologisk mangfold. 

Mehus forteller at jo mer kunnskap hun har fått, desto mer meningsløst virker det å skulle drive på en annen måte. Med strengere krav til arealplass, bevegelsesfrihet og dagslys ser man langt mindre aggressiv atferd blant dyrene her enn i konvensjonelt landbruk.

– Det ser man mye av blant høns som lever i bur. Ved å la dyrene leve slik det er ment, får man mye sunnere dyr. 

AVL PÅ DYRENES PREMISSER

Da Mehus selv fikk barn, ble respekten for dyrenes egne instinkter enda mer forsterket. Hun forteller at melkekuene i konvensjonelt landbruk separeres fra kalven sin med en gang den blir født, og får råmelk fra enten mor eller en annen ku servert i en kalvehytte. I økologisk landbruk derimot, får avkommet gå sammen med moren sin de første dagene etter fødsel og die direkte av mor. Behovet for nærhet og kontakt ivaretas, og moren får lov til å beskytte kalven sin, som er et sterkt instinkt hun har.

– Når du har fått et barn, og vet hvor sterkt hormonene virker inn og hvor sterk tilknytning du får, så blir det så tydelig at det er riktig å gjøre det slik man gjør det i økologisk landbruk. Man ser hvor mye tryggere avkommene blir, når man lar mødrene få være mødre.

ØNSKER BEDRE VELFERDSORDNINGER

Da Norges Bondelag i 2018 gjennomførte en undersøkelse blant sine kvinnelige medlemmer, svarte svært mange at bedre velferdsordninger må til dersom man vil få flere kvinner til å gå inn i næringen.

Stina Mehus opplevde selv økonomiske utfordringer da hun fikk barn. Hun og mannen var i oppstarten av gårdsdriften, og inntekten var lav. Mehus levde på mannens inntekt, og tok seg bare råd til ni ukers permisjon. Det var vanskelig å finne avløser. Løsningen ble at slekt og venner fungerte som barnevakt.

I tillegg til gårdsdriften tar Mehus i dag også imot skolebesøk. Hun leier ut en leilighet i en av gårdsbygningene, og i sommerhalvåret leier hun ut låven til bryllup. Til sammen utgjør dette viktige ekstrainntekter.

– Man er nødt til å ta i bruk andre ressurser, som for eksempel skolebesøk, demensomsorg eller arbeidstrening. Språktrening for innvandrere har blitt mer vanlig. Dette er også ting som har en stor appell til kvinner, tror Mehus. 

UNNER SEG GÅRDSMANGFOLD

Dersom Mehus skulle produsert det samme på konvensjonelt vis, ville alt det hun personlig liker ikke vært her. Hun hadde blitt nødt til å ha flere dyr for at det skulle ha vært lønnsomt, og dermed mindre arealplass per dyr. Hun måtte ha hatt større traktor og flere maskiner, og gjort om byggene slik at de kunne romme maskinene. 

Økobonden ville blitt nødt til å spesialisere seg mer, og ikke hatt det mangfoldet gården består av i dag, mener hun.

– Men når det gjelder lønn, er det jo et generelt problem for hele landbruket at den er for lav. 

Årstidsvariasjonene, nærheten til dyrene, dagslys og frisk luft hver dag – det er det Mehus liker aller best med gårdslivet. Ikke minst det at hun alltid er tilgjengelig og i nærheten for barna når det trengs.

– Det ligger en stor frihet i å skape driften selv, sier hun.