Tre av fire nekrologer minnes menn

Publisert: 10. juni 202328. juni 2023

Tekst: Åsalinn Arntzen Dale Foto: Åsalinn Arntzen Dale

Få skriver minneord om kvinner. Alexander Gjersøe gikk mot strømmen og skrev en nekrolog det fortsatt går gjetord om.

– Den lørdagen sto ikke telefonen min stille. Det var helt sprøtt.

Alexander Gjersøe sitter på en kafé på Torshov og tar oss med tilbake til den uventede strømmen av meldinger og oppringninger. Det var folk fra hele Norge som tok kontakt; politikere, prester, forfattere, artister, venner og en gammel norsklærer. Etter en ukes tid kom også brev i posten fra ensomme og eldre.

I meldingene ble han rost for teksten som hadde stått på trykk i Aftenposten, en nekrolog utenom det vanlige.

– De satte sånn pris på at vanlige folk ble hørt, sier Gjersøe, som bare var 37 år da han skrev sin første og siste nekrolog.

Selv om Gjersøe syntes det var noe ubehagelig med all oppmerksomheten rettet mot han selv, forsto han med en gang hva som hadde vært oppsiktsvekkende. 

LES OGSÅ:
Jaktet en forvrengt maskulinitet
(+) Få kvinner vil bli bønder – økobonde tror hun vet hvorfor

BRØT MED FORMEN

Eva Haddeland som nekrologen var til minne om, var Gjersøes nabo. Hun var en kvinne uten karriere, ingen prominent person, men med en lidenskap for å fortelle. Som Gjersøe skriver om i nekrologen, startet vennskapet da han skulle hjelpe henne med å skifte lyspære. ­

– Hun var barnløs, enke og ganske ensom og alene. Da jeg ble kjent med henne, var det litt som å være arkeolog; bare gå inn i en dal, og så var det en dinosaurus der. Hun representerte et Norge som ikke fantes lenger, sier Gjersøe.

Selve nekrologen var mer som et levende notat om deres vennskap, enn som et tradisjonelt minneord etter en avdød kjenning.

­– Nekrolog er en veldig konservativ sjanger. Rent litterært brøt jeg med formen, og i tillegg skrev jeg om en dame, sier Gjersøe.

– TEGNER ET TRIST BILDE

Fortsatt i dag, ganske nøyaktig 10 år etter Gjersøe skrev nekrologen om Eva Haddeland, er han fortsatt unntaket heller enn regelen.

På forespørsel fra ALTSÅ har medieviter Guro Lindebjerg i Retriever identifisert alle nekrologer i norske aviser de siste 365 dagene. Av de 600 nekrologene fant hun ut at 73 prosent minner avdøde menn, mens de resterende 27 prosent minner avdøde kvinner.

– Disse tallene er faktisk helt i tråd med kjønnsbalansen i norske avisspalter for øvrig, sier Lindebjerg. 

Hun viser til tidligere Retriever-undersøkelser hvor det kommer frem at 70 prosent av de som kommer til orde i norske medier, er menn.

– Antagelig er det litt andre forhold som skaper ubalansen i nekrologene, enn hva det ellers er i avisspaltene – men det tegner likevel et ganske trist bilde.

MENN SKRIVER OM MENN

Medieviter Guro Lindebjerg tror at noe av løsningen på en bedre kjønnsbalanse i nekrologspaltene ligger hos redaksjonene. Likevel har hun forståelse for at avisene tross alt er prisgitt de tekstene redaksjonen faktisk får inn.

– Her handler det kanskje mer om å gjøre publikum bevisst på at alle kan sende inn minneord, og at det ikke er et krav at den som minnes var professor eller advokat av yrke.

Da språkviter og forfatter Helene Uri skrev boka Hvem sa hva, undersøkte hun de siste fire månedene med nekrologer i Aftenposten i 2017. Resultatet var omtrent det samme som Retrievers tall: Om lag tre av fire minneord du leser, forteller om livet til en mann. Det var riktignok noe annet ved undersøkelsen som overrasket henne.

– Det mest interessante resultatet fikk jeg da jeg så på hvem som skrev disse nekrologene. Det er altså slik at kvinner skriver nekrologer like ofte over en mann som over en kvinne, mens menn nesten utelukkende skriver om andre menn. I nesten 90 prosent av tilfellene når en mann skriver en nekrolog, så handler det om en annen mann, sier Uri.

Hun påpeker at vi ser det samme mønsteret i statistikken på hvilke forfattere de ulike kjønnene leser. Vi vet at menn leser mannlige forfattere, mens kvinner leser forfattere av begge kjønn.

ETTERDØNNINGER

Skjevheten til tross, Uri tror kjønnsbalansen i nekrologer vil se annerledes ut om 50 år.

– Nekrologer er jo et eksempel på noe som har vært, tross alt. Fordi sjangeren er som den er, handler den heldigvis stort sett om mennesker som er over 80 år. Så det er klart at nekrologer også blir litt tilbakeskuende. Da er det ikke uventet å finne en større skjevhet der enn ellers i avisene.

En annen som har fått fordype seg i nekrologer, er Kristin Storrusten, nekrologansvarlig i Aftenposten fra 2019 til 2021. Hun tror fraværet av kvinner i nekrologspaltene har flere forklaringer. 

– Det kan handle om hva man regner som offentlig interesse. Mange har oppfatning av at man må ha «gjort noe av interesse» for å få nekrolog. Det er ikke sant. Jeg skulle ønske at mer kvinnehistorie ble fortalt i nekrologspaltene.

 NØLER FOR Å SKRIVE

Storrusten tror overvekten av menn også kan ha sammenheng med at nekrologer helst ikke skal skrives av familie eller nærmeste pårørende. Oftest er det kollegaer, sjefer eller nære venner som skriver minneordene til avisa. 

– Kvinnene dør i gjennomsnitt eldre enn menn – da er det færre igjen til å fortelle deres historier. Kvinner har hatt mindre tilknytning til arbeidslivet, men har vært hjemmeværende, og har ikke kolleger som kan skrive, eller mange andre som har sett hva de har holdt på med, sier Storrusten. 

– Dessuten takker kvinner oftere nei til å uttale seg i media – de viser oftere usikkerhet på om de er «den rette» til å skrive om denne personen, de er mer usikre for å skrive noe feil. Og fordi kvinner stort sett er de som skriver om kvinner i nekrologer, fører denne nølingen til at det blir færre nekrologer over kvinner.

VIL TA TID

Nå jobber Storrusten i Aftenposten Junior, et sted hvor hun betimelig opplever mye bedre kjønnsbalanse. Men den riksdekkende avisa har ikke gitt opp de eldre. Blant annet understreker de på nekrologsidene at det kan skrives nekrologer over alle personer med sterk tilknytning til Norge, uavhengig av status og bakgrunn. 

– Husk at ved å skrive en nekrolog løfter du frem et lite stykke norgeshistorie, ikke bare den personen. Det er viktig for oss som samfunn, og for ettertiden at de får se en variasjon av hvem vi nordmenn er, sier Storrusten.

I tiden sin som nekrologansvarlig var Storrusten med på Aftenpostens satsningsprosjekt. Hun skrev artikler og uttalte seg i media om at avisa ønsket mer mangfold, kontaktet foreninger og organisasjoner med kvinner og minoritetsbakgrunn og oppfordret dem til å tenke på om de ville skrive nekrologer, og kontaktet folk direkte hvis de delte minneinnlegg i sosiale medier.

Cecilie Asker, kulturredaktør i Aftenposten, forteller at de har sett en økning i antall nekrologer over kvinner de siste årene, i tillegg til personer med flerkulturell bakgrunn.

– Men dette arbeidet tar tid. Det handler nok mye om at det tradisjonelt er en kultur i Norge for å skrive nekrologer om personers yrkesliv, og gjerne innenfor yrker som krever høyere akademisk utdannelse, sier Asker.

Representasjonen av minoriteter vil også endre seg med tiden, tror kulturredaktøren, ettersom den eldre delen av befolkningen i dag stort sett består av etnisk norske menn og kvinner. 

FORTELLE DET UFORTALTE

Hver uke i tre-fire år besøkte Alexander Gjersøe naboen sin for å hjelpe henne med ulike ærender. Kjøre til butikken, besøke legen, hente posten, små utflukter på storsenteret. Og ikke minst, for å drikke kaffe og høre på historier fra gamledager.

Etterhvert begynte han å notere ned alt hun fortalte.

– Hun fortalte så mange sprø historier. Det var nesten litt klisjé-arbeiderklasse: De var den fattigste familien på Torshov rundt 1920-1930. Alle historiene hun fortalte hadde en tragisk utgang. Uansett hva hun fortalte, endte det med at noen døde. Det var ingen lyspunkter i historiene hennes, men hun hadde en veldig ubevisst, morsom, kort og presis måte å fortelle alle disse historiene på.

Den dagen Eva Haddeland gikk bort fra et helt liv i den gamle boligblokka på Torshov, tok det ikke lang tid før Gjersøe satte seg ned for å skrive en nekrolog basert på notatene. Først skrev han et utkast som kunne ligne en nekrolog man vanligvis blar opp til i avisa – høytidelige oppramsinger om et ærefullt liv.

 – Det første utkastet følte jeg at ikke kledde henne i det hele tatt. Det gjenspeilte ikke den damen som jeg hadde besøkt. Så da la jeg det bort.

I Aftenposten må man levere nekrologen maks 30 dager etter dødsfallet er innmeldt. I siste liten satte Gjersøe seg ned og forsøkte på nytt. Denne gangen i formatet du nå kan lese nederst i artikkelen. Og til hans store forundring kom den på trykk.

RETT FRA LEVRA

Om Gjersøe lærte én ting av vennskapet med den gamle naboen, var det at man kan skrive historier om hvem som helst.

– Veldig mange tenker at vanlige liv ikke er interessant nok. Mens jeg tror jeg kunne tatt hvilken som helst person, og så kunne jeg skrevet en ganske interessant nekrolog om dette mennesket, sier Gjersøe.

Gjersøe presiserer at det ikke er nødvendig å bryte med den litterære formen slik han gjorde. Selv om et friskt språk og usminket stil neppe tar noen til skade.

Han trekker også fram hvordan de skriver nekrologer i England, til inspirasjon. Mens vi i Norge har tradisjon for å pynte på historien, har de i britene for vane å være ærlige og uredigerte i sine nekrologer, nærmest til underholdning.

– Det ligger også noe kjærlighet i å prate om brister, sier Gjersøe.

Nekrolog over Eva Haddeland

Eva Haddeland har forlatt Torshov etter 88 år.

Tekst: Alexander Gjersøe

En trapp opp fra de 35 kvadratmeterne der Eva vokste opp med mor, far og fem søsken, i leiligheten de overtok fra skihopperen, som var så talentfull at han ble invitert til fornemme selskaper, fikk fri tilgang på alkohol, drakk, fikk tæring og døde.

I leiligheten hvor de smakte sin første tomat på deling, stjålet fra gartneriet over veien, der Einar Rose senere åpnet uteservering, og døren til gården måtte utstyres med lås, da oppgangen plutselig ble WC for øltørste arbeidere med gifteringen i jakkelommen.

I leiligheten faren sluttet å komme hjem til, og hvor moren som arbeidet på fabrikk, satt igjen alene med forsørgeransvaret.

I leiligheten som Eva siden arvet og delte med den livsglade ektemannen Ingar, som av kollegene på havna bare gikk under navnet Piggsvinet på grunn av sveisen.

I leiligheten med utsikt over mot Andersen som drev kolonial, de som en dag banket på døra og spurte om de kunne få overta yngstebroren Oskar, da de selv var barnløse, men velstående.

I leiligheten der Ingar ba henne telle til ti, men hvor hun aldri kom lenger enn til tre. Hvor de inviterte Semmern, Krigsseiler’n og alle de andre til fest i stua.

I leiligheten der ensomheten flyttet inn da Ingar gikk bort, og hun broderte mer enn 100 duker, og fikk kabalen til å gå opp tusenvis av ganger. Hvor hun satt alene og helst ville være til minst mulig bryderi, men der en lyspære ville det annerledes og hun måtte be meg om hjelp til å skifte den.

I leiligheten der jeg fortsatte å besøke henne, hvor hun serverte triste så vel som morsomme fortellinger som ikke har funnet veien til noen historiebok, og som nå viskes vekk fra bydelens hukommelse.

I denne leiligheten sovnet fru Haddeland inn 2. januar.

Jo da, hun vil bli savnet.

Denne nekrologen sto på trykk i Aftenpostens papirutgave fredag 1. februar.
Teksten er gjengitt med tillatelse fra Aftenposten.