(+) Har du prøvd å bli som henne, har du allerede tapt

Publisert: 16. juni 202328. juni 2023

Tekst: Belén Asri

Derfor slår jeg opp med «The French Girl», et uoppnåelig ideal.

Dette er et kommentar. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Jeg hadde alltid drømt om å besøke Paris. Jeg forestilte meg en by hvor jeg spaserte gatelangs mens lukten av croissanter, sigaretter, blomster og parfyme slo imot meg fra alle kanter.

Så skjedde det. Min første tur til Paris var en studietur. Og mens jeg gikk rundt i gatene langs Seinen, var det umulig å ikke legge merke til de franske kvinnene blant turistene med praktiske shorts og joggesko. Elegante i hverdagsklær og minimalistisk sminke. På kafeer så jeg dem bestille deilige, franske retter; croissant med smør, crème brûlée, løksuppe med ostesmørbrød og moules frites.

Jeg samlet på inntrykk og øyeblikk, forsøkte å kopiere stilen og bestillingene deres. Enhver pariserinne var min heltinne, jeg forgudet dem. En av studievenninnene fortalte meg:

– Franske kvinner går ikke på treningsstudio. De går bare en tur eller sykler dit de skal, så tar kaloriene hånd om seg selv. De legger ikke på seg sånn som oss.

Ordene satt som en propp i meg.

LES OGSÅ:
(+) Bruker catwalken til å protestere mot kinesiske myndigheter
Skammen over en naken flaggstang under Pride

SOM I EN LOOP

The French Girl må ikke være fransk. Så lenge hennes digitale tilstedeværelse er bygget opp etter gitte parametere, er hun i større grad idéen om en kvinne. Ikke en ekte person. Bildene av henne, oftest tynn, hvit og hetero, har naturlige farger og ekte hud. Ingenting overdrevent retusjert, med bilder som alltid fremstår som tatt i øyeblikket og ikke en planlagt shoot. 

Jeg visste at Frankrikes it-jenter, filmstjerner og sangere som Brigitte Bardot, Françoise Hardy og britiske Jane Birkin, hadde vært beundret i årevis. Fra å pryde kinolerret og glansede magasinsider, inntok de etter hvert Internett.  The French Girl var fortsatt en mytisk kvinneskikkelse, men ingen fjern drøm. Hun eksisterte i millioner av søketreff som fortalte meg hvordan hun sminket og kledde seg, shoppet, flørtet, spiste og drakk.

Etter noe research innså jeg at ønsket om å leve en spesifikk livsstil ikke var noe jeg var alene om. Idealisering av kjendiser og personligheter har i hvert fall eksistert siden The Beatles. Sosiale medier gjør verden mindre, og gir oss en evig katalog av subkulturer å dykke ned i.

Jeg ble bedre kjent med henne gjennom Instagram og YouTube. Hun var som en bok med uventede vendinger, der hver side avslørte nye, motsettende lag av personligheten hennes. Elegant, men frittalende. Sosial, men reservert. Klassisk, men uformell. Har du prøvd å bli som henne, har du allerede tapt. Men mens jeg utforsket min egen identitet, ble jeg fanget i en falsk tro om at veien mot det perfekte var enkel. 

DET FRANSKE PARADOKSET

Hjemme spiste jeg hurtigmat. Ikke veldig ofte, men nå og da. Jeg følte meg avhengig av treningsstudioet for ikke å gå opp i vekt. Men Paris var en by med restauranter og bakerier på hvert gatehjørne. Det hang ikke på greip.

Var det sant at franske kvinner ikke la på seg? 

Da Mireille Guiliano ga ut Franske kvinner blir ikke tykke i 2004, sa hun at strenge dietter ikke var del av fransk kultur. Hun sa det var en antropologisk sannhet at franske kvinner rett og slett ikke blir tykke. Hemmeligheten lå i det franske kjøkkenet og deres gode råvarer.

På 90-tallet dukket den franske forskeren Serge Renaud opp på det amerikanske TV-programmet 60 Minutes. Det handlet om hvordan franskmennene som tilsynelatende gjorde alt feil når det kom til helsa – spiste mye feit mat, røyket og var mindre aktive – hadde lavere forekomst av hjerte- og karsykdommer enn andre vestlige land. 

– Jeg tror det er alkoholen, sa Renaud.

Da programleder Morley Safer avsluttet innslaget med et glass rødvin i hånda og sa at forklaringen på paradokset kan ligge i «dette innbydende glasset», steg salget av rødvin i USA. Det franske paradokset var født.

FRANSKE KVINNER TRENER IKKE

Hjemme i Bergen var hverdagen tilbake. Mens jeg innkasserte den ene baconpølsa og pad thai-en etter den andre, fortsatte lydsporet fra Paris å gå som en CD i loop. Inni hodet messet studievenninnen min om det samme: Franske kvinner bare går eller sykler dit de skal. De legger ikke på seg. De går ikke på treningsstudio.

Mens jeg måtte streve for det. Hele høsten holdt jeg på. Jeg drakk tjukke, irrgrønne smoothier til frokost. Trente på Barry’s Bootcamp, et amerikansk konsept med høyintensive økter som minnet mer om en nattklubb enn et treningssenter. 

Utad var mat og trening ikke noe jeg brydde meg om. Men innad kjempet jeg for å leve opp til mitt bilde av den franske kvinnen.

TRETTHETSBRUDDET

Det uendelige lydsporet fra Paris var nå et uforståelig surr i hodet mitt. Jeg ønsket å bli fri fra samfunnets press om kropp og idealer for kvinner. Men i stedet havnet jeg i en illusjon som jeg trodde var ekte og naturlig, men der jeg ikke kunne være meg selv.

Jeg er ikke sikker på hva som førte til det store bruddet. Det må ha skjedd over tid, kanskje påvirket av mine seneste år som ungdomsarbeider. Etter å ha blitt kjent med ungdommene, de som forsøker å finne seg selv, begynte jeg å reflektere over mitt eget ønske om å etterligne stereotypiske ideer. 

Å hjelpe ungdom med å omfavne deres egen unike stemme, oppmuntre dem til å være tro mot seg selv uten frykt for å bli dømt eller avvist, gjorde at jeg begynte å gjøre det samme mot meg selv.

FRANKRIKE PÅ EN NY MÅTE

Det er kanskje en ironisk vending at jeg skal til nettopp Frankrike i sommer. Men nå står jeg ved kanten av noe nytt. Sakte, men sikkert har lydsporet i hodet mitt begynt å brytes ned. For baconpølser og pad thai smaker fortsatt godt.

Nå er jeg klar for å la de franske jentene være i fred, uten å bekymre meg om de vil føle seg støtt. Jeg vil spise og drikke og være avslappet som dem, men jeg vil se ut og være som meg selv, og kun meg selv.