GODKJENT: Det grønne skjerfet, stola(en), bæres først når man er ordinert prest. Det vil si at en har en godkjenning av en biskop til å utøve yrket. Prest Valborg Orset Stene har lang erfaring med å bære dette.

(+) Kvinner må fortsatt brøyte vei i kirken
Publisert:
Tekst: Johanna Frænkel Foto: Johanna Frænkel

Få yrkesgrupper har måttet tåle så sterk motstand som kvinnelige prester. Fremdeles må kvinner brøyte vei i kirken.

Doff, daff, doff, daff. Ledende domkirkeprest Valborg Orset Stene sine svarte joggesko lander mykt mot Oslo domkirkes steingulv. Den rolige og taktfaste lyden matcher nøkkelknippet hun bærer med seg og bekrefter hvordan embetet hennes gir makt til å låse opp dørene i Guds hus.

Men i det Stene vrir om låsen til sakristiets massive tre-dør, blir det synlig at kvinners tilgang til akkurat dette rommet har latt vente på seg. I tillegg til en imponerende gullkrone i taket og en liten porselens-Jesus i vinduet, er de høye veggene dekket fra gulv til tak med portretter av hvite menn. Sakristiet – det innerste rommet i kirken, hvor metamorfosen «menneske blir prest» rent dramaturgisk utfolder seg – har åpenbart vært en plass lenge forbeholdt menn.

Til tross for rommets slående fravær av kjønnsbalanse gjennom historien, beskriver Stene sakristiet som et svalt og samlende rom.

– Ofte har jeg tenkt at her er jeg sannelig ikke alene! Tretti par biskop-øyne stirrer ned fra disse portrettene. Alle menn. Avstanden kjennes stor, sier Stene.

– I den senere tiden har jeg tenkt at også de mørkeste av dem har ganske milde øyne. Jeg velger å gi dem et kjærlig blikk. Nå har de ikke så mye de skal ha sagt. Nå er det jeg som eier rommet.

At kvinner i dag «eier» mange av de kirkelige rommene bekreftes også av statistikken – i dag er sju av tolv norske biskoper kvinner.

Samtidig er presteyrket, ifølge kirkens medarbeiderundersøkelse blant kvinnelige prester i 2021, dessverre ikke like kvalitativt likestilt som det er kvantitativt, og i den siste tiden har spesielt det høye sykefraværet i 2022 blant kvinnelige prester nådd medias søkelys.

To kvinnelige prester
OMKLEDNING: Prestene Åste Dokka (foran) og Valborg Orset Stene er i gang med å ikle seg liturgiske klær før gudstjenesten i Oslo domkirke.

LIKELØNN, BARNEHAGE OG KROPPSPRESS
En som har stått på lenge i kampen for kvinners eierskap til kirkerommene, er prest og førsteamanuensis ved Oslo Vitenskapelige Høgskole (VID), Gyrid Gunnes.

Gunnes har arbeidet med feministiske perspektiver på kirke og teologi hele sitt arbeidsliv og var også blant de første prestene som konsekvent omtalte Gud som kvinne fra en norsk prekestol.

Gunnes er optimistisk på vegne av hvor fort kvinner har fått lederposisjoner i Den norske kirke.

– Det at vi har kvinner i ledende prestestillinger er et uttrykk for at kvinner har inntatt maktens sentrum. Utviklingen har gått fort siden vigslingen av Norges første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås, i 1961.

Har kvinnekampen innenfor kirken vært annerledes enn andre kvinnekamper?

– Ja, den har vært annerledes fordi presteyrket er en type livsvalg hvor du lever med yrket ditt, sier Gunnes.

– Du har nesten aldri fri, men må jobbe både kvelder og søndager. Den er annerledes fordi det har vært legitimt å være motstander av at kvinner skal være der – og fordi du hele tiden må forholde deg til en hellig tekst som overhodet ikke har noen forestilling om likeverd mellom kvinner og menn.

Samtidig sier Gunnes at den kirkelige kvinnekampen åpenbart hentet kraft og inspirasjon fra den sekulære kvinnekampen.

– Likelønn, barnehage, kroppspress, alt det som er sentrale tema i kvinnekampen, angår også religiøse kvinner. Enten du har hijab og turban på hodet eller kors rundt halsen, trenger du barnehageplass til ungen din for å kunne tjene dine egne penger og ha muligheten til å skille deg hvis du ønsker det.

Kvinnelig prest tar på leppestift
KJOLEN: Den hvite prestekjolen, alba(en), er et basisplagg. Prest Valborg Orset Stene trenger også et lag leppestift før hun er klar til gudstjeneste.

KOMMENTARER PÅ ALDER OG UTSEENDE
Til tross for store fremskritt så er det fortsatt grunn til å si at motstanden mot å være kvinne og prest fortsatt er noe som mange kjenner på. I arbeidsmiljøundersøkelsen blant kvinnelige prester oppga rundt én av fem at ulikt syn på kvinnelige prester fører til krevende kollegarelasjoner, samt at de ikke blir behandlet, eller lyttet til, på samme måte som sine mannlige kollegaer.

Videre oppga en av fire kvinnelige prester at de har fått kommentarer på alder og utseende som de synes er ubehagelige, og nesten en av fire oppga at beslutninger ofte er fattet før de blir involvert. En av seks opplevde ofte at det er en forventning om at de tar oppgaver som mannlige kollegaer har mindre lyst på.

En som kjenner seg godt igjen i arbeidsmiljøundersøkelsen, er teolog, forsker ved UiO og samfunnsdebattant Merete Thomassen. I et av hennes seneste debattinnlegg, i avisen Vårt Land, kobler hun det høye sykefraværet blant kvinner i presteyrket opp mot kjønnsstereotypiske forventningsmønstre og mikroaggresjoner i prestenes arbeidshverdag.

– Som førsteamanuensis ved Det teologiske fakultet kommer jeg tett på kvinners praktiske erfaringer fra presteyrket. Hvordan mikroaggresjoner ofte ligger til grunn for en uholdbar arbeidssituasjon for mange kvinnelige prester, blir spesielt tydelig når jeg får ta del i hårreisende fortellinger fra kollegaer og studenter i felt, sier hun.

APPLAUS FOR DEN FLINKE, LILLE PRESTEN
Mikroaggresjonene kan, ifølge Thomassen, handle om alt fra forventinger som studentene blir møtt med om at den «egentlige» presten er en mann, til at folk i menighetene kanskje ikke går like hyppig til kirken når det er den kvinnelige prestens tur å preke. Eller det kan være å arbeide i et fysisk miljø hvor du er omgitt av maskulint symboltunge rom og situasjoner.

Thomassen nevner også helt konkrete episoder slik som klaps på rumpa, kommentarer som «du er jo for pen for å være prest», eller at det i et stabsmøte konsekvent brukes fornavn på kvinnelige prester og etternavn på de mannlige.

– Jeg hadde en fantastisk student som var lav av vekst, og hadde hatt en begravelse. Hun var faglig dyktig, holdt en god preken og var sikkert flott i sørgesamtalen. Ved graven sier en av familiemedlemmene til den avdøde: «Og så en applaus for den flinke, lille presten».

VEGGPRYD: Med veggen full av tidligere biskoper gjør ledende prest Valborg Orset Stene og prest Åste Dokka seg klare til gudstjeneste.

DET PERSONLIGE ER POLITISK
For Thomassen var det først etter en doktorgrad i feministteologi at hun kunne se hvordan hennes egen sykmelding som ung menighetsprest, bunnet i forventninger til henne som kvinne.

– Som nyutdannet var jeg opptatt av å praktisere faget mitt, jeg ønsket å dele min kunnskap med menigheten, bruke min teologi. Det var de ikke interessert i. Forventningene til meg om å være mor istedenfor faglig sterk var der hele tiden. De ville at jeg skulle invitere ungdomsarbeiderne hjem til meg, jobbe med barn og bake boller, sier Thomassen.

Forskeren er nøye med å poengtere at det høye sykefraværet blant kvinnelige prester selvfølgelig er ekstremt komplekst, og at det er mange ting som spiller inn. Samtidig er hun tydelig på at presterollen, fra et kjønnsperspektiv, er annerledes enn mange andre yrker – og at denne ulikheten lett blir oversett fordi vi tenker at vi lever i et likestilt samfunn.

At mange kvinnelige prester blir sykmeldt uten å skjønne hvorfor, mener Thomassen bunner i nettopp denne sammenhengen.

– Neste problem som oppstår i relasjon til disse sykemeldingene, er at vi lever i et terapeutisk samfunn hvor sykemeldingene istedenfor å bli gransket som strukturelle utfordringer, blir omgjort til noe individuelt. Noe som den enkelte presten må håndtere. Vi har glemt at det personlige er politisk!

Fem datoer fra Norges kvinnepresthistorie

  • 1938 – Kvinner gis adgang til prestembetet – hvis menigheten ikke er imot deres tjeneste.
  • 1956 – Stortinget fjerner menighetenes reservasjonsrett og kvinner får adgang til presteembetet på lik linje med menn.
  • 1960 – Norge får sin første første kvinnelige prest. Ordinasjonen av Ingrid Bjerkås tok plass i Vang kirke i Hamar.
  • 1993 – Norge får sin første kvinnelige biskop: Rosemarie Köhn.
  • 2020 – Biskopene slår fast ved bispemøtet at det ikke er mulig for en prest å nekte å jobbe med en kvinnelig prestekollega.
  • 2022 – Syv av tolv norske biskoper er kvinner.

BRØYTER FORTSATT VEIEN
En som husker godt den kampen som Gyrid Gunnes har forsket på – og som i dag holder en stilling hvor hun også må svare på hva som gjøres rent praktisk av likestillingsarbeid innenfor Den norske kirkes vegger, er direktør i Kirkerådet, Ingrid Vad Nilsen.

– I min generasjon var vi kvinner nødt til å ta høyde for motstand og diskriminerende holdninger. Vi fant oss i det, fordi vi visste at vi var med på å brøyte vei. Den nye generasjonen finner seg ikke i det, og det skal de selvfølgelig ikke, veien skal jo egentlig være brøyta, sier Nilsen.

Nilsen beskriver hvordan det i dag jobbes både lokalt og nasjonalt med handlingsplaner og tiltaksplaner for å komme ulik behandling til livs. Hun nevner også vedtaket fra bispemøtet i 2020 om at det nå ikke er lov for mannlige prester å si nei til å samarbeide med kvinnelige prester.

NATTVERD: Stene ikledd messehagel. Plagget blir primært benyttet av forrettende prest under nattverdsfeiring og på høytidsdager.

UROVEKKENDE TALL
Men samtidig som direktøren innrømmer at det høye sykefraværet blant kvinner i presteyrket er urovekkende, modererer hun koblingen til diskriminering og kjønn.

– Tallene fra 2022, hvor det fremkom at kvinner i presteyrket var sykemeldt i høyere grad enn kvinner i arbeidslivet for øvrig, er urovekkende, sier hun, men advarer mot å trekke forhastede konklusjoner.

– Vi hadde for eksempel mye mindre sykemeldinger før covid. Noe har skjedd i året som var, vi vet ikke hva enda, sier hun.

Viktigheten av å se på strukturene, heller en individet, sier Nilsen seg svært enig i – og hun minner oss om at det i dag ikke kun er kvinner det skal fortsettes å brøyte vei for, men at likestillingskampen også omhandler LHBTQIA+ sine rettigheter. Et tema som også Gunnes er spesielt opptatt av.

IKKE-BINÆRE METAFORER FOR GUD
– Det gleder meg at den feministiske teologien har begynt å ta opp kampen for et enda større «vi». Eksempelvis bør mennesker med en ikke-binær kjønnsidentitet være en selvfølgelig del av kvinnekampen. Dette fordi kvinnekampens kjerne handler nettopp om det å sette spørsmålstegn ved hva samfunnet oppfatter som en naturlig måte å organisere seg og å tenke om kjønn på, sier Gunnes

Hvordan det nye kjønnsmangfoldet vil utfordre kirken, synes Gunnes det er spennende å tenke på.

– Kan en bruke ikke-binære metaforer om Gud? Hvordan kan vi tenke oss Jesus med en transidentitet? Hvordan vil prester med en ikke-binær kjønnsidentitet forme sin presterolle og skape teologi, spør Gunnes.

MILDE ØYNE: Valborg Orset Stene tenker at selv de mørkeste blant biskopene på veggen har milde øyne.

KAMPROP SOM FORENER
Gunnes er svært opptatt av at feministteologien også må inkludere det flerreligiøse, og forteller om kampen for muslimske kvinner inn i lederposisjoner.

– Det er viktig å huske på at Norge ikke hadde hatt kvinnelige prester i 1961 om det ikke var for staten. Statskirkeordningen har vært avgjørende for den lutherske kvinnekampen. Muslimske kvinner i Norge har ikke den muligheten. Vi har ikke noen statsmoské-ordning.

Gunnes beskriver det som et paradoks at hennes muslimske søstre ikke har en stat som
kan støtte dem på samme måter som lutherske kvinner hadde. Muslimske kvinner som har et kall til å gå inn i religiøse lederposisjoner, har derfor en dobbel jobb. De jobber både innad i sine religiøse samfunn, og utad for en plass i samfunnet. Interseksjonalitet er derfor et avgjørende perspektiv i dagens feminisme, ifølge Gunnes.

– Feminisme i dag må være en anti-rasistisk feminisme, som står side om side med våre søstre som har en annen religiøs eller ingen religiøs tilhørighet. Kvinne, liv og frihet er et kamprop som vi alle kan forenes i, sier hun.

IKKE MØTT MOTSTAND
Tilbake til sakristiet, hvor Åste Dokka, prest, teolog, podkastvert og kommentator i Vårt Land blir med på dagens metamorfose. Som prest Valborg Orset Stene sier Dokka seg enig i at sakristiet er et rom der hun henter krefter. De mange mennene på veggen er ikke noe som plager Dokka.

– Jeg blir stolt over å kunne gå inn i en lang tradisjon, med alt som er mitt og det jeg er, med min kropp, mitt hode, mitt språk og mine erfaringer. Det å være prest handler ikke bare om meg personlig, men om en viktig funksjon. Det tenker jeg på i sakristiet: Mange har gått før meg, mange kommer etter. Dette bærer vi sammen, så ulike som vi er.

Og samtidig som likestillingsstatistikken viser at Den norske kirke ikke er helt i mål, så blir Dokka en representant for majoriteten av de kvinnelige prestene. Altså de som melder at de ikke har opplevd ubehagelige kommentarer eller kvinneprest-motstand som et stort problem gjennom yrkeslivet sitt, men heller har kunnet høste fruktene av de brøytede veiene.

– Jeg har aldri møtt åpen kvinneprest-motstand i yrkesutøvelsen min. De eldre prestene jeg identifiserte meg med som student, var både kvinner og menn. Og eg opplevde full frihet til å finne min plass. For meg er kvinneprest-motstanden noe jeg vet om at finnes, men også noe jeg tenker lite på.

Iført en offwhite prestekjole og grønn messehakel gjør Dokka klar en av sakristiets mange glinsende nattverdsutstyr – slik at hun med sin stabile hånd kan bære frem Kristi kropp og blod. Hun reflekterer videre rundt hvordan hun, i sin rolle som prest, ikke har valgt å ha de etiske problemstillingene som sin primære kampsak.

– Som prest er mitt fokus å få teologien mer i tale om det som lever i hjertene våre, og ikke bare i hendene. Jeg vil forkynne evangeliet inn i vår tid, våkent og kritisk, eksistensielt og forlokkende, sier hun.