(+) Koronamidler ga kvinneløft i kunsten

Publisert: 30. juni 20236. juli 2023

Tekst: Mona Louise Dysvik Mørk

Museer og gallerier brukte ekstramidlene under korona til å kjøpe inn mye kunst fra kvinner. Billedkunstner Elin Reboli Melberg advarer mot å stoppe satsingen på kvinnelige kunstnere når koronapengene er borte.

– Vi sitter med en historisk samling med hovedvekt på avantgarde-perioden, typisk nok med flest mannlige kunstnere, sier Anne Hilde Neset, direktør ved Henie Onstad Kunstsenter.

Kunstsenteret tok i 2020 initiativ til en undersøkelse, i samarbeid med Equality Check, for å få en oversikt over andelen kvinnelige kunstnere i den faste samlingen. Mange tiårs arbeid mot større mangfold hadde gitt overraskende lite uttelling. Med kun 15 prosent kvinnelige kunstnere bestemte de seg for å sette i gang med en kampanje for likestilling i oktober 2020.

Neset trekker fram eksempler hvor museet nylig har hatt utstillinger med visjonære og grensesprengende kvinnelige kunstnere som arbeider i stort format, som Niki de Saint Phalle.

– Per i dag jobber vi for fullt mot mangfold. Vi følger en bevisst strategi ved innkjøp av nye kunstverk, og planlegging av skiftende utstillinger.

PÅ BEDRINGENS VEI
Til tross for at Henie Onstad Kunstsenter kom dårlig ut i 2020, har kunstsenteret fått resultater etter endringene de har gjort. Med de såkalte koronamidlene kjøpte de inn totalt 25 verk, hvorav 15 var av kvinnelige kunstnere. I tillegg kjøpte de inn verk av den samiske kunstneren Joar Nango, og norsk-kongolesiske Sandra Mujinga.

Det er ikke bare kunstmuseet Hennie Onstad som rydder vei i egne gallerier. I rapporten Eit paradigmeskifte? Kunstinnkjøp ved norske kunstmuseum som covid-19-tiltak, fra 2022, ser man en klar tendens hos de fleste norske kunstmuséene til økt innkjøp av kvinnelige kunstnere, samiske kunstnere, og kunstnere med multikulturell bakgrunn. Er dette, som kunsthistoriker og forfatter av rapporten Jorunn Veiteberg spør, starten på et paradigmeskifte?

FRIKSJONER I KUNSTNORGE
Direktøren ved Henie Onstad forteller at kampanjen og tiltakene de har satt i gang for større likestilling og mangfold, har ført til diskusjon og debatt.

– Nå startet jeg i jobben ved Henie Onstad Kunstsenter i september 2022, men jeg vet at billettsalg var et av temaene som ble diskutert. Billettsalg er en faktor vi må ta hensyn til, og statistikken viser at det kommer mest publikum på utstillinger med hvite, mannlige kunstnere, sier Anne Hilde Neset.

Neset holder likevel fast ved at vi ser en reell endring i kunst-Norge, og at det er opp til hver enkelt institusjon å sikre at utviklingen mot større mangfold ikke er kortvarig.

– Når befolkningen endrer seg, skal vi gi et tilbud som er relevant. Det er også et museums plikt å ikke bare ta hensyn til hva som selger mest, men være en foregangsinstitusjon og proaktiv i samfunnet.

FIKK SOLGT KUNST UNDER KORONA
Billedkunstner Elin Reboli Melberg er en av dem som har nytt godt av museenes innkjøp i kjølvannet av offentlige koronamidler.

– Når det gjelder ekstramidlene som ble satt inn under pandemien, så vil jeg si at dette var et fantastisk løft. Mindre gallerier og museer fikk for eksempel muligheten til å kjøpe inn store verk. Flere av mine største verk ble solgt i denne perioden. Jeg la også merke til at det ble gjort innkjøp av en del kvinnelige kunstnere som startet sin karriere på 70-tallet, og som nå endelig får anerkjennelse, sier Melberg.

Mens andre diskuterer strukturer og viser samfunnsansvar, vil Melberg benytte anledningen til å rette oppmerksomheten mot andre og minst like alvorlige hindringer.

– Jeg har for eksempel pratet med unge kvinnelige kunstnere som har blitt frarådet å få barn dersom de vil satse på en karriere som kunstner. De spør meg hvordan jeg klarte å balansere disse rollene. Her er det mildt sagt en jobb å gjøre. Hvis noen råder deg til å ikke få barn, har jeg én ting å si: Tull.

OPPLEVER FORDOMMER
Selv om Melberg nå opplever en større oppmerksomhet for egen kunst, mener hun det er viktig å ikke si seg ferdig med tilskuddsordninger for større likestilling og mangfold.

– Dessverre har ikke denne ordningen fortsatt, og vi er tilbake på altfor lave innkjøpsbudsjett. Dermed er jeg skeptisk til om denne positive utviklingen vil fortsette.

Melberg mener dessuten at det fortsatt er ulike betingelser for kvinnelige og mannlige kunstnere.

– Jeg mener at jeg har hatt en dobbelt så lang vei som mine mannlige kollegaer, sier Melberg, og er tydelig på at fordommene hun møter kan komme fra både menn og kvinner.

– For kvinner blir det stilt spesifikke krav til hvordan du skal opptre for å bli tatt på alvor, også i kunstverden. Ikke skal du le for mye, ikke skal du være sur, ikke skal du snakke for mye om deg selv, og så videre, sier Melberg.

ORD SOM PYNTER
Rapporten til Kulturrådet viser at tiltakene som hittil er satt i gang, både fra politisk hold og fra museene selv, har vært kortsiktige og prosjektbaserte. Samisk urfolksforsker, duojár og kurator Liisa-Rávná Finbog mener de langsiktige endringene blant annet handler om erkjennelse og definisjonsmakt.

– Norge må ta et oppgjør med seg selv, og kalle en spade for en spade. Ord som «koloniseringsprosesser» og «assimilasjon» fungerer som pynt på reelle fenomener som rasisme og folkemord. Valg av ord kan fremstå som en vegring mot å ta et oppgjør med egen historie. Den som har makten, skaper narrativet, sier Finborg.

MINORITETER I LEDERSTILLINGER
Finbog var en av kuratorene for samiske kunstnere som stilte ut på kunstbiennalen i Venezia 2022, en del av utstillingen som fikk mye oppmerksomhet internasjonalt. Hun mener det er viktig å få kuratorer og personer i lederstillinger med minoritetsbakgrunn. Finbog etterlyser at minoriteter får fortelle sin egen historie, ikke som rådgivere innleid for anledningen, men som fast ansatte og i reelle maktposisjoner. Hun tror ikke på varige endringer før dette er på plass.

– Ansett marginaliserte mennesker i faste stillinger, og sett av tid til å produsere kunnskap. Kunnskap knyttet til marginalisert kunst må i større grad produseres, på egne premisser. Gi oss jobben med å bygge opp, og skape strukturene som vår kunst skal formidles innenfor.

FORSTÅR FRUSTRASJONEN
I likhet med mange av Norges kunstmuséer, brukte Stavanger Kunstmuseum mye av koronamidlene til innkjøp av kvinnelige kunstnere, minoritetskunstnere og samiske kunstnere. I tillegg har de i flere år brukt andre midler til innkjøp av kunstner, kurator og kvinnesaksforkjemper Kitty Kielland (1843-1914).

– Kitty Kielland er et strålende eksempel på en dyktig kunstner som også var kurator og kvinnesaksforkjemper, og som ble minimalisert av kunsthistorien. Vi står på mange måter midt i en stor leteaksjon. Kielland er bare en av mange, sier Hanne Beate Ueland, avdelingsdirektør ved Stavanger Kunstmuseum.

Hun forstår godt Finbog sin frustrasjon når det kommer til samenes plass i kunstgalleriene.

– Jeg er helt enig med Finbog. I det siste har vi sett flere samiske kunstnere og kulturaktører i den norske offentligheten, men fører det til strukturell endring? Samene kjemper fortsatt en politisk kamp, og med Fosen-saken ble vi minnet om alvoret.

Ueland peker også på skjevheter som gjelder tilskuddsordninger innen kunst og kultur. Samiske museer er for eksempel avhengig av at de får sine tilskudd via Sametinget, noe som kan føre til større ulikhet i tildelingene.

MUSÉET SOM PÅDRIVER
Likevel tror ikke Ueland at endringene vi nå ser er et kort blaff.

– Som kunstmuseum er det vår rolle å komme folk i møte, spesielt sårbare grupper. Mange har opplevd kunstmuseene som utilgjengelige, og dette kan vi endre. Vi har veldig gode erfaringer med å invitere ulike minoritetsgrupper og organisasjoner til et samarbeid. Nylig har vi hatt spennende og svært lærerikt samarbeid med ukrainske flyktninger og kunstnere, og samarbeidspartnere knyttet til Skeivt Kulturår.

I rapporten Et kunnskapsbasert og langsiktig mangfoldsarbeid blir Canada, England og Irland trukket frem som eksempler på land som har kommet langt i arbeidet mot større mangfold. Noe av grunnen som oppgis er at disse i stor grad erkjenner at enkelte grupper er marginaliserte – både som publikum og utøvere. Ueland mener, i likhet med Finbog, at vi i Norge har et stykke igjen til mål.

– Ja, vi må konstant være åpne for ny kunnskap. Mye handler om bevisstgjøring, og til dette trenger vi samarbeid med marginaliserte grupper. Selv om vi oppnår en del av målene våre, så kan vi ikke klappe oss selv på skulderen og tenke at vi er ferdig med det.