(+) Reiste rundt i bobil for å fotografere skeive på bygda

Publisert: 30. juni 202312. juli 2023

Tekst: Åsalinn Arntzen Dale

Aurora Stenersen kom ikke ut av skapet før hun flyttet hjemmefra. Nå vil hun gi skeive bygdeungdommer flere forbilder.

– Jeg er født og oppvokst på et lite sted, og elsker det. Jeg vil ikke bytte det mot noe. Men jeg tror bare…

Aurora Stenersen møter ALTSÅ i stekende sol midt i Pride-uka på SALT i Oslo. Stedet vi møtes er ikke «hvorsomhelst», får journalisten senere vite, men det kommer vi tilbake til. 

Henningsværingen drar seg over den korte klippen og fester en utvaska blå caps som beskyttelse. Kan ikke bli solbrent under den lyse luggen.

–… For meg har jeg alltid sett det skeive miljøet som et bymiljø, fortsetter Stenersen.

Det første hun gjorde da hun var ferdig med videregående, var som mange andre ungdommer fra nord å ryke rett sørover til en større by.

Ute av redet fulgte Stenersen drømmen og begynte på fotoskole i Oslo. Her lagde hun bildeserier om det å vokse opp på et småsted, og om det skeive miljøet i hovedstaden.

Så var det en tur til hjembygda i Lofoten som skulle få to verdener til å smelte sammen.

NORGE RUNDT I BOBIL

Etter flere år i hovedstaden vendte Stenersen hjem for å bo et år i Henningsvær. Ved gjenkomsten kjente hun på hvor stekt normene tok tak når du bor på et lite sted.

– Selv jeg, som på den tiden var veldig åpen om min egen legning, kjente at man nesten kryper tilbake i skapet når man kommer hjem på bygda.

Hun kledde seg ikke så tydelig som skeiv. Passet på å ikke rope så høyt. I Oslo hvor hun hadde et miljø å identifisere seg med, var det annerledes.

Samtidig ble Stenersen dette året nysgjerrig på hvordan det var å vokse opp som skeiv i andre små bygder i Norge. Mye hadde skjedd på få år, men hadde den skeive kampen spredd seg til bygdene? Fotografen skulle snart forvandles til feltarbeider.

– Jeg hadde lyst til å gjøre det litt som en undersøkelse, eller forskning gjennom foto, sier Stenersen.

I begynnelsen av 2022 pakket hun dermed en bobil med det hun trengte og reiste nedover fra Lofoten, gjennom det ganske skeive land.

ALLE KJENNER ALLE

Planen var å kjøre fra nord til sør og besøke de fleste av fylkene i landet. Men hvordan skulle hun egentlig treffe på ungdommer? Det gikk et lys opp for Stenersen da hun kom på å annonsere fotoprosjektet på TikTok. Straks kom 30-40 meldinger i innboksen. To måneder senere satt hun igjen med fotografier av 13 forskjellige ungdommer.

Resultatet ble utstillingen Oss i mellom i Leknes og Henningsvær.

– Jeg ville jo fortelle helheten. Et litt større bilde av hvordan det er å være skeiv på bygda. Man kan se på bildene og på den måten møte helt unike historier. Samtidig hadde historiene også en fellesnevner, påpeker Stenersen.

– Den ene tingen som nesten alle sa, var en frase om at «alle kjenner alle». Du vet alt om alle, og alle vet også alt om deg. Det kjente jeg meg veldig igjen i. Det jeg lengtet etter, var anonymitet.

Mellom fjell og snø og midnattssol kunne Stenersen drømme seg bort fra bygda, og til de anonyme oslogatene. Her ville hun ikke kjenne igjen folk på butikken, hun visste ikke om hele familiestrukturen til lærerne sine.

– Det å kunne gå ned en gate når ingen vet hvem du er, det er helt absurd for noen som er oppvokst på et lite sted.

INGEN FORBILDER

På småsteder skal det ikke mye til før du skiller deg ut på «feil» måte, tror Stenersen. Da er det også mer skummelt å utforske egen identitet. Du har heller ikke mange mennesker å dele denne identiteten med, eller å kjenne deg igjen i.

– Jeg hadde noen i lokalsamfunnet som jeg visste var skeive. Men det var ofte enten i bygder langt unna eller voksne mennesker som jeg ikke relaterte meg til, sier Stenersen.

Selv fant hun ikke ut at hun var skeiv før hun flyttet til Oslo. Stenersen sammenligner det med å finne et slags hjem i andre type miljøer, enten det er en hobby, idrett eller jobben din. Det er nok mennesker i byene til å finne noen du identifiserer deg med.

– I filmer, i media, gjennom venner og folk jeg kjenner har det alltid vært et bilde av det skeive miljøet satt i en bysetting – hvor du har et stort og mangfoldig miljø, sier Stenersen og drar litt på det.

– Jeg er også opptatt av å ikke svartmale at bygdene er noe dårlig, og at det er kjipt å bo på små steder. Jeg tenker heller at det er viktig å få frem at skeive på bygda også er en del av det skeive miljøet.

TILFELDIGVIS SKEIV

Stenersen trekker fram et dilemma som skeiv bygdeungdom kan kjenne på. Skal man stå i dritten og bli i hjembygda for å være et forbilde for neste generasjon? Eller skal man følge hjertet å leve livet sitt i en by?

– Det er jo litt trist, for man vil jo ikke at de skeive flytter. Hvis alle de skjeve flytter fra bygdene, så vokser det opp flere generasjoner uten skeive forbilder.

Kjærligheten for egen hjembygd har kommet først i ettertid for Stenersen. Likevel ser hun med stor respekt på ungdommene som blir boende, og kanskje spesielt de skeive. Mange av dem hun møtte på reisen, hadde som henne lyst til å flytte ut så snart de fikk lov. Andre hadde sterk tilknytning til bygdene og trivdes der.

– Det var en som sa det litt fint, han sa: Jeg er jo bare en bygdeperson som tilfeldigvis er skeiv.

HYSJ HYSJ

Etter to måneder på tur satt fotografen igjen med historier med både håp og sorg. Enkelte av ungdommene følte seg fri fra fordommer og diskriminering, men Stenersen fikk også bekreftet det hun var redd for. 

– Selv om Norge er veldig liberal på mange områder, så føler jeg at den skeive kampen halter litt på bygdene. At det henger litt etter. Det tar litt lenger tid før de liberale holdningene når bygdene og mindre steder, sier Stenersen.

Flere steder opplevde hun en «hysj-hysj-kultur». At det å være skeiv ikke er noe som snakkes om. Ved å vise ulike skeive i bildeserien håper hun at flere åpner seg opp om å være skeiv.

– Det er fortsatt veldig mange som lever med fordommer, og til tider diskriminering. Å få bekreftet hvor utbredt det var, det var sjokkerende – og samtidig ikke sjokkerende i det hele tatt.

ENDRET SEG ETTER SKYTINGEN

Det er ett år siden Stenersen befant seg på SALT i Oslo, hvor vi nå slukker tørsten med en Cola. Ett år siden hun og vennene fikk beskjed om skytingen utenfor London Pub, og paraden som ble avlyst. 

Det var like etter bobilturen, og Stenersen skulle feire sin første Pride i Oslo, byen som på mange måter har blitt ett av hennes hjemsteder.

Hun husker hun gikk på toalettet før utestedet stengte og hørte dem spille Kari Bremnes over høyttalerne. Hvor innmari hjemlengsel hun fikk da hun hørte de nordnorske tonene.

Paraden som hun hadde gledet seg sånn til, ble avlyst, men uka etter arrangerte Stenersen sin egen markering på hjemstedet i Henningsvær. Etter skytingen var det enda viktigere for henne å gjennomføre.

– En del av meg var redd det bare ville komme 10 personer, men jeg ble positivt overrasket da rundt 150-200 møtte opp eller slang seg på paraden underveis. Spesielt siden fiskeværet bare har 500 fastboende, forteller Stenersen stolt.

– Jeg tror mange av de som tidligere har valgt å holde seg «nøytrale» og likegyldige til pride og skeives rettigheter, fikk øynene opp etter skytingen – at dette ikke er et tema man er likegyldig i, og valgte å vise mer støtte enn før.