(+) På Griner’n? Det kan være sunt for psyken
Tårer har ikke alltid vært like skamfullt. Å være i stand til å sørge når du trenger det eller dele sårbarhet med andre, er viktig for den mentale helsa, mener psykolog.
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 11, sommer 2022.
Jeg gråter mye. Og ofte. Jeg gråter over hverdagsproblemer og over verdens tilstand. Jeg gråter over ikke å føle meg sett, og jeg gråter når jeg føler meg sett. Jeg gråter når jeg er lei meg, sint, skuffa, rørt, glad, redd, brydd eller lettet. Jeg gråter også når jeg ler. I hvert fall hikster og snørrer jeg mens tårene står ut av øynene på meg.
Kjæresten min er helt motsatt. Han gråter nesten aldri. Noen ganger prøver han å gi slipp, snufser et par ganger og klarer å presse fram en enkelt tåre i øyekroken. Han sier det er jeg som har lært ham å gråte igjen, etter mange års tørrlegging. Han er ikke utlært.
Hvorfor er det så vanskelig for meg å holde tårene tilbake, mens andre ikke engang må svelge en klump i halsen? Og hvorfor er det lov for en sportsutøver å gråte over seire og nederlag, mens en politiker blir regna som ustabil og følelsesstyrt hvis hen gråter over opp- og nedturer på den politiske arena? Og hvorfor er det egentlig farlig med følelsesstyrte politikere? Er det ikke mer skremmende å styres av en stim iskalde fisk?
Psykologiprofessor Ole André Solbakken synes det ville vært en helt relevant reaksjon hvis Jonas Gahr Støre hadde begynt å krampegråte over et valgnederlag.
– Men da ville han nok ikke sittet lenge i rollen.
Solbakken forsker på affektteori; hvordan vi forholder oss til våre egne følelser.
Han minner meg om at offentlige mennesker, de «kalde fiskene» jeg er redd for, også har en privat persona som kanskje lar tårene strømme friere.
Vokser du opp i en kultur, et lokalmiljø eller en familie hvor man systematisk prøver å sørge for at unger ikke skal gråte, vil det naturligvis feste seg i deg.
Det er en tendens til at jo mer makt du har i samfunnet, jo mer kontrollerer du følelsene dine i offentligheten.
– Dette gjelder kanskje spesielt gråten. Å snufse og snyte seg blir sett på som usivilisert og ukultivert, forklarer Eirinn Larsen, som er historieprofessor og emosjonsforsker ved UiO.
Da Gro Harlem Brundtland entret den politiske scenen, var hun en emosjonell kruttønne. Etter at hun gjentatte ganger kokte over i TV-debatter med Kåre Willoch, sies det at hun puttet en tegnestift i skoen, som hun stakk seg på når hun ble for emosjonell.
– Følelsene var kanskje til hinder for Brundtland, og først da hun lærte å temme dem i offentligheten, kunne hun bli landsmoderen, sier Larsen.
I dag er det lov å knipe en tåre:
– Selv om for eksempel Erna Solberg normalt er veldig kontrollert, er hun også en som tillater seg å gråte offentlig.
Den tidligere statsministeren kan gråte i sorg; når Paris nok en gang rammes av terror eller når Ari Behn begraves. Hun kan kanskje også tillate seg en gledeståre eller tre. Men hun gråter ikke i sinne, forklarer Larsen.
Historisk sett er det relativt moderne at det å være sivilisert er det samme som at man styrer unna de store følelsesutblåsningene. I middelalderen var det en dyd å gråte, og konge, prest og menigmann snøftet til skjortebrystet var vått av snørr og tårer. Det var ukristelig og umenneskelig ikke å gråte, og ifølge historiske kilder var det kun «stoikere, vikinger, sveitsere, tigere, bjørner, ulver, varulver og hekser som ikke gråter.» Tårene kunne også hjelpe den dødes sjel til en raskere reise gjennom skjærsilden. Orket du ikke selv å hulke i dagevis, kunne du leie gråtekoner både i det gamle Egypt, i antikkens Hellas og i Romerriket.
Reformasjonen kom som en reaksjon på den altfor emosjonelle, sensuelle og tårevåte katolisismen, forklarer historiker og gråteforsker Thomas Dixon til australsk radio. Men selv om gråtens magiske evner måtte vike for protestantisk stramhet og reserverthet, var det fortsatt ikke skamfullt å gråte. Opplysningsfilosofene Rousseau og Diderots forhold var for eksempel en ekte bromanse. De to gråt når de skrev brev til hverandre og av gjensynsglede når de møttes, forteller idéhistoriker Claes Ekenstam til Svenska Dagbladet.
Det er industrialiseringen, imperialismen og militarismen på 1800-tallet som får snurpet igjen tårekanalene ordentlig. Folk, fe og forretning rasjonaliseres – følelsene likeså. Dixon skriver at gråt nå ses på som en slags «følelsesmessig inkontinens.» Å lekke tårer blir skamfullt på samme måte som å lekke i buksa.
Den industrielle revolusjonen skapte også et tydeligere skille mellom hva som var feminint og maskulint. Mannen som maskin, kvinnen som hjemmets hjerte. Tårene ble et tegn på femininitet og svakhet, og hørte hjemme i kvinnens sfære. Gråten var blitt noe privat.
Det tjuende århundre var uvanlig tørt, ifølge Dixon. 1900-tallet ble beherskelsens tid, og tidligere tiders hulkende riddere var erstattet av stoiske menn. Hadde Akilles mistet vennen Patroklos under D-dagen, ville nok «Våt av tårer ble sanden, og våt ble krigernes rustning» blitt redigert ut av Iliaden.
Først mot slutten av århundret ser vi en ny oppbløting av samfunnet, med den tårevåte avskjeden med Prinsesse Diana, sportsutøveres åpenlyse hiksting og en og annen politikers røde øyne.
Uansett kultur, kjønn og maktposisjon, begynte både Jonas, Gro, Kåre, Erna, kjæresten min og jeg livene våre på samme måte. Med et vræl! Men hva er det som gjør at noen skrikerunger ender opp som tørrøyde steinansikter som ikke kan gråte? Ifølge psykologiprofessoren er det en miks av biologiske forskjeller og våre læringserfaringer:
– Vokser du opp i en kultur, et lokalmiljø eller en familie hvor man systematisk prøver å sørge for at unger ikke skal gråte, vil det naturligvis feste seg i deg.
Det kan være straff eller utskamming, men er oftere mer subtilt, ifølge Solbakken: Om det er et snev av frustrasjon eller irritasjon i øynene på far eller mor hver gang du gråter, lærer du å kontrollere deg. Du blir tøff i stedet.
Den sosiale kontrollen lærer barnet å spare på tårene, men det er ikke bare negativt:
– Vi er helt avhengige av å bygge en eller annen form for toleranse for tristhet, så vi ikke lekker hver gang det skjer noe.
Men ofte er det ifølge Solbakken mer vanlig å få et overslag i motsatt retning, hvor man blir selvtilstrekkelig og på en måte gjør tristhet til noe man ikke forholder seg til. Konsekvensen kan være at man helt mister evnen til å bruke gråten som signal. Det kan gå ut over relasjonsbyggingen. Når du deler sårbarhet gjennom å la tårene strømme, inviterer du andre til å hjelpe og støtte deg, og på sånt bygges sterke relasjoner.
Ifølge Time Magazine viser ny forskning også at de som ikke gråter har flere negative aggressive følelser som sinne, raseri og avsky. Det er rett og slett usunt å undertrykke sårbarhet.
– Når du først har blitt lei deg, og du prøver å holde det tilbake, har det en masse negative konsekvenser. Du får mer uhelse; blant annet mer stresshormoner og høyere blodtrykk, forklarer Solbakken.
Hvorfor er det lov for en sportsutøver å gråte over seire og nederlag, mens en politiker blir regna som ustabil og følelsesstyrt hvis hen gråter over opp og nedturer på den politiske arena?
Hans team ved UiO har funnet en tydelig sammenheng mellom det å være generelt mentalt frisk – altså å ha det bra – og det å være god til å være lei seg på en bra måte:
– Det å ikke være redd for egen tristhet, å være i stand til å sørge når du trenger det og dele sårbarhet med andre, er viktig for din mentale sunnhet.
Ifølge Solbakken er det fullt mulig å øve seg på å bli en god gråter, selv om man har fått ødelagt evnen underveis i livet.
– Hvis jeg veit at jeg har lidd svære tap i livet mitt, men likevel ikke klarer å føle noe i møte med det, så er jobben jeg har å gjøre å tørre å stå ansikt til ansikt med det. Jeg må begynne å legge merke til alle de tingene jeg gjør som aborterer følelsene jeg får, og så må jeg utfordre meg sjøl på ikke å gjøre det. Vi må gjenfinne kapasiteten til å grine. De som klarer det, blir friskere.
Når jeg har psykologen i røret, innrømmer jeg at jeg kan gråte for stort sett alle følelser. Jeg merker faktisk klumpen i halsen mens jeg forteller ham det, men jeg svelger unna så godt jeg kan. Solbakken beroliger meg med at så lenge jeg har et «allright forhold til det å gråte, så skal det gå helt fint.» Om kvelden setter kjæresten min på David Attenboroughs dokumentar A Life on Our Planet, som gjennomgår menneskets ødeleggelse av naturen som sorte perler på en snor. Jeg må stoppe. Og gråte vilt. Kjæresten min blir også lei seg. Over menneskets misbruk av jordas ressurser, men også over at han fikk meg til å gråte. Så gråter vi litt sammen. Over tingenes tilstand. Det er første gang.