(+) I eventyrene er det hvite gutter som bekjemper troll
I virkeligheten er det jeg – en sommerfugl i eventyrland.
Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no. Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 1, vår 2019.
Som ei brun lita jente som vokste opp på Sørlandet, savnet jeg på så mange plan rollemodeller som så ut som meg selv. Jeg kappåt med trollet og ropte: «Jeg fant, jeg fant!» I fantasien var jeg både viking, Robinson Crusoe og Askeladden. Men jeg fant også raskt ut at det var noe som ikke stemte, med både disse historiene og mine egne.
Når jeg skrev egne eventyr, var det alltid hvite gutter som fikk dra ut på ferden, og jeg fargela dem med den ene fargestiften som het hudfarge. Mitt indre liv hadde feil kjønn og feil farge. Fortsatt er det slik. Steder som kunne ha rommet en hel hær med helter, er blanke tanker jeg ikke klarer konkretisere.
EN LØGN
I hjernen er all data assosiativ og grenseløs. Si ordet hud, og tankene mine strømmer til noe mykt, varmt, nesetippen i en halsgrop, en barnehånd som holder deg mykt i nakken. Si farge, og jeg tenker på det jeg leste om at farger egentlig ikke finnes, at sommerfuglens vinger er gjennomsiktige, de skapes av mengden lys vi slipper inn i øyet, og er våren egentlig grønn? Si hudfarge, og noe stanser. Pulsen stiger på halsen og i håndleddene. Hele kroppen går rundt grøten. Problemer og kaos vil inn i tankerekken til hudfargen. Tenker hvite mennesker på at de er hvite?
I et intervju ble jeg spurt om jeg hadde opplevd rasisme. Jeg svarte at jeg hadde blitt stengt ute fra en kafé i Russland en gang, men at jeg aldri hadde opplevd noe sånt i Norge. Det var løgn. Som liten vokste jeg opp blant selverklærte nynazister. De rørte meg aldri fysisk.
HVORFOR BLE VI TAUSE?
Jeg hadde venninner som var kjærester med nynazister. Jeg hadde venninner som var nynazister. Vi snakket aldri om det. Da jeg var 14 år, døde en av dem som kalte seg nynazist. Han falt ned en høy skrent da utlendingene og nynazistene jaget hverandre nyttårsnatten. Da jeg googler hendelsen, står den beskrevet som «småkrangling mellom ungdomsgrupper». Vi opplevde det ikke slik. Hvorfor snakket vi ikke om det? I denne tausheten har jeg lært meg å lagre rasismen.
Jeg har blitt kalt neger, hore og svarting. Folk snakker engelsk til meg selv om jeg snakker og hilser på sørlandsk. En hel liten samtale kan foregå nettopp slik: Noen snakker engelsk til meg, jeg snakker norsk tilbake. Folk har funnet seg en annen plass når jeg har satt meg sammen med dem på bussen, det skjedde senest i dag.
Er jeg på en fest i riktig velstående lag, blir det antatt at jeg er servitør eller eskorte. I denne utilstrekkeligheten har jeg sluttet å bli overrasket når en bil kjører sakte inn mot fortauet. Etter sexkjøpsloven er det færre hendelser. Før den kom, hendte dette uten unntak om jeg gikk alene en kveld.
BEKJEMPER TROLL
Jeg trenger ikke trøst, jeg trenger nye tanker. For trollene finnes.
I eventyrene er det hvite gutter som må bekjempe dem, i den virkelige verden er det kvinner som ytrer seg offentlig generelt, og minoritetskvinner spesielt. Er en minoritetskvinne riktig vanskelig å målbinde, får hun halve kongeriket mot seg. Da blir det enda varmere i glohaugen.