Tango – et tegn på midtlivskrise?

Publisert: 7. juli 20237. juli 2023

Tekst: Ingvild Paulsen

Dette er historien om da Ingvild ville lære seg tango – og hvordan hun først måtte ta rotta på sin indre kritiker.

Dette er et meningsinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@xn--alts-toa.no.

Situasjonen er denne: Jeg har lyst til å lære tango og vil skaffe en privatlærer som kan vise meg dansetrinnene. Litt som en pianolærer eller personlig trener. Ikke noe uvanlig med det. Men hva skjer når jeg, kvinne midt i livet, skal sette denne enkle planen ut i livet? Når jeg skal gjøre noe gøy, kun for meg selv? Da våkner den indre kritikeren. Og den er sterk.

Angrepet begynner straks jeg har tenkt ordet «tangolærer». Kritikeren peprer meg med tvil.

For hva vil folk tro? Vil de le av meg? Hva slags patetisk midtlivskrise dreier det seg om? Hadde det vært Ironman og lycra, hadde jeg i det minste fått bedre kondis. Mens tango ligger langt nede i hierarkiet, mellom kulturtante med dinglende papegøyeøredobb og nytatovert 50-åring som melder seg på afrikansk tromming for nyskilte. En slags Shirley Valentine uten flybillett til Hellas.

ER JEG EN KLISJÉ?

Jeg gremmes plutselig. Er dette flaut? Er jeg en klisje? Er trangen til å danse tango et tegn på at jeg er blitt gammel?

Nå har tvilen fått godt tak. Bygger seg opp til en tsunami.

Hva om folk tror jeg er seksuelt skrubbsulten? Jeg har ikke engang sett Emma Thompson i filmen Good luck to you, Leo Grande der en enke leier seg en mannlig prostituert, men jeg ser med gru for meg at folk tror jeg er som henne. Ufullbyrdet og desperat, villig til å betale for en ung manns tjenester. Riktignok med klær på. Men likevel.

Og her kommer vi til klær. For hva skal jeg ha på meg i disse imaginære tango-timene? Jeg har ingenting sensuelt i garderoben.  Dette vet jeg, for jeg brukte nylig to dager på Marie Kondo-aktig sortering og har full oversikt over utgåtte dongeribukser og loslitte ull-longs.

Å FINNE PASSENDE KLÆR

Nå begynner jeg å google bilder av tango-klubber rundt omkring. Hva går folk i? Jeg registrerer at danselærerne har de lekreste skjørt. Sexy kjoler. Kanskje jeg skal investere i et plagg?

Til den indre kritikerens store skrekk taster jeg inn «tango-skjørt» og saumfarer ivrig nettet. Wow. Her er kreasjoner med ikke bare én splitt, men to. Og stjert på kjøpet.

Jeg ser for meg at jeg glir rundt på dansegulvet, til beundrende blikk.

– Men vent litt, «hot shot», sier den indre kritikeren.  

– Se på klippene fra danseskolene en gang til. Det er kun de som er flinke som har lov å kle seg fint. Instruktørene som demonstrerer får iføre seg tynne hæler og stroppete kjoler. Elevene, de som står på sidelinjen og filmer de umulige dansetrinnene, har på seg noe som ligner lærerrom-stil anno 1980. Posete gensere, beige bukser med knær i, joggesko og gråstenket kommuneklipp.  Det er nok mer din stil, sier den indre kritikeren. 

LEIKARRING

Brått stanser drømmen om lekkert tangoantrekk. Og når jeg tenker meg om, kan jeg jo aldri bli en latinsk, elegant tangosylfide, med rose i håret og smalt skjørt med splitt. Det er tross alt fysisk umulig.

Med mine viking-aner, høy og fregnete, er jeg nok mer en kraftfull budeie enn mystisk tango-danserinne.

Jeg sukker tungt.

Det er nok en grunn til at vikinger danset leikarring, heller enn smygende, latinske trinn. Plutselig ser jeg meg selv som kona til Hårek. Hva heter hun nå igjen? Gyda. Hva danser Gyda mon tro? Når hun ikke klager og kjefter. Krigsdans? Sparker ned et fenalår som dingler i stabburstaket. 

DANSE MED PENSJONISTER

Og det er ikke bare meg selv som ikke holder mål, ifølge den indre kritiker. 

Jeg undersøker igjen de praktisk antrukne tango-elevene. Plutselig ser min nye hobby ikke så fristende ut lengre. De i miljøet er jo altfor gamle. En gjeng pensjonister, og et og annet sosialt utskudd. Jeg rynker pannen. Ikke bare to, men tre furer oppstår.

Den indre kritikeren har seieren i sikte og hvisker:

– Best å holde seg langt vekke fra den gjengen der. Ikke prøv å danse tango en gang. Sitt heller hjemme og sammenlign bankkontorenter på finansportalen.

Det er rett før jeg dropper hele greia, slår av tangodrømmen og går for å tømme oppvaskmaskinen. Kanskje det holder å høre en podkast om tango? Men så husker jeg at den indre kritikeren kan bekjempes. Jeg har jo lest utallige selvhjelpsbøker om dette. Hvordan var det nå igjen? Vik fra meg, sabotør av glede og gnist. La meg få kose meg!!

HVOR SKAL JEG PARKERE?

Jeg er på sporet. Har fått en fandenivoldsk energi. Søker meg frem til en lokal tango-klubb. Jeg tvinger fingrene til å skrive en epost: «Hei. Jeg leter etter en privatlærer for individuell undervisning.» Kort og konsist.

Men den indre kritikeren gir ikke opp. Den angriper med ny taktikk: Logistikk-stress.

Plutselig er hjernen tåkete av en sky med praktiske spørsmål jeg umulig kan vite svaret på.

– Hvor skal disse dansetimene skje? Er det parkering der? (Jeg kan ikke lukeparkere.) Kommer jeg hjem i tide til å lage middag? Hva er leieprisen? Må vi danse her, i huset mitt, sier du? Kan vi danse på lekerommet? Men der er det så mye lego. Hvorfor har vi ikke ryddet vekk den jævla legoen?  

Det går i ett, og den indre kritikeren knegger rått.

Jeg prøver å kontre: Slutt å tenke, sier jeg til meg selv. Men tvilen får fotfeste. For hva om jeg tabber meg ut? Kan det hende at å spørre om undervisning som solo-danser, altså ikke i par, er blasfemi i tangomiljøet, og jeg blir rullet i tjære og fjær og sendt ut av landet? Er det greit å be om en mannlig lærer? Eller er det bedre å lære kvinnenes dansetrinn av en hun? Bør jeg det et hele tatt si han og hun? Jeg burde kanskje si hen.

KAN HØYE FOLK BLI FLINKE I TANGO?

Jeg svetter. Tvilen kjører på:

Hva om læreren er lavere enn meg? Jeg er nok for høy. Kan høye folk bli flinke i tango? Eller blir vi som veivende langbein-aktige kløner til latter og spott.

Nå har den indre kritikeren fått vann på mølla. Et bombardement av profesjonell gledes-dreping følger: 

– Altså. Kommer ikke han danse-læreren fra Latin-Amerika? Hva er egentlig karbonavtrykket til slike omreisende tango-folk? Hva tror du Greta Thunberg synes om slike utslipp?

En ny vinkel:

– Kanskje danselæreren har aids? Har du tenkt på det? Kan du få HIV av tango?

Og sist, men ikke minst, en appell til selveste ur-frykten.

– Har du dårlig ånde? Sa ikke trettenåringen at du stinket i går morges?

Jeg trekker pusten. Kjenner beina på jorda. Hva? Dårlig ånde? Nei, nå har den indre kritiker gått for langt. Jeg hadde jo ikke pusset tennene en gang. Jeg tar sats. Sender forespørselen. Skriver «munnvann» på handlelisten.

Tango-eventyret er i gang.