(+) Tusen grunner til ikke å bo på bygda

Publisert: 11. juli 202311. juli 2023

Tekst: Kristina R. Johnsen Foto: Eivind H. Natvig

Og et par grunner som veier opp for dem alle.

Det trilles på skarre-r, danses i trønderske vendinger, brummes i nord-norsk. De har alle søkt seg hit, til Bø i Vesterålen. For her skjer generasjonsskiftet man har spådd i flere tiår: En generasjon med gamle travere har takket av etter å ha sittet på jobbene sine store deler av yrkeskarrieren. 

Når jobbene har blitt lyst ut, har mange av dem blitt besatt av tilflyttede, unge kvinner. Uten at noen egentlig har tenkt helt over det, har de funnet sammen og blitt til et tett fellesskap.

Har funnet sammen

Der resten av innbyggerne i bygda kan ringe en far og be om å låne power tools eller be et søsken om hjelp når de er syke, har de hverandre.

Elise Eggebø, Astrid Andreassen, Brita Almestad, Hanne Sjaastad og Jonas Edvin Hansen har akkurat revet av gammel tapet på veggene, og gjort den klar for at en ny eier kan sette sin farge og sitt preg på den. Oppgaven ville tatt en hel helg på egen hånd. Nå er den gjort i løpet av en liten time med dugnad. Til å være en såpass kjedelig oppgave, har de hatt det overraskende gøy, kommer de fram til.

Muligheten byr seg nok igjen, for det skorter ikke på lignende prosjekter. Elise har pusset opp et helt småbruk. Hanne skal skifte kjøkken. Som eremittkreps har de funnet fram og tatt over hvert sitt tomme hus som har stått som spøkelseshus i årevis.

Bortsett fra Brita. Hun ser på klokka, for hun må hjem og pakke. Hun leier en sokkelleilighet til en symbolsk husleie, og vil fortsette med det. Hun vil bruke pengene på andre ting. Hengekøye på ei strand, for eksempel. Er det for mye å be om?  Til neste uke skal hun til Kapp Verde. Kanskje det blir Madagaskar neste, eller Bali. Nå bor hun vel og merke omgitt av kritthvite strender, men det er tross alt på ei arktisk øy i Norge. Hun må ha påfyll av varme.

Bygda 90210

Bygda. For stadig flere ligger framtiden alle andre steder enn her. 

Småsamfunn og distriktskommuner over hele landet kjører knallhardt på med smilende omdømmekampanjer for å snu trenden. Løfter om skatteletter, gratis barnehageplass, stipender, betalt utdanning og gratis tomter serveres med topptur-selfier og blide mennesker som ler over en kopp kaffe på kommunens hjemmesider. 

Vi har sett det igjen og igjen: Postkortidyllen viftes foran nesene våre som selvlysende agn, før marulken av realisme gaper over oss. 

For vi har sett prognosene. Innen 2050 vil 82 prosent av befolkningen i Europa bo i en storby. 

I de nordligste fylkene forlater et busslass med ungdom hjemstedet sitt hver måned. De færreste vender tilbake. 

Som bygdeknallis vokser du opp og vet at fremtiden ligger alle andre steder enn her. 

Bygda er stedet der harrytassene bor, og der Tinder utelukkende byr på søskenbarn og barndomsvenner. 

Skal du opp, må du ut, fortrinnsvis til 90210 Hollywood Hills, eller kanskje til og med til Oslo.

Vokser du opp på bygda, vet du at livet kan by på nedleggingsspøkelser, innstilte ferger, kjedsomhet og begrensninger. Når yndlingsartisten besøker Norge, er det på en scene 120 mil unna deg, omtrent samme sted der nærmeste fødetilbud ligger. 

Samtidig er det ikke få av oss som sitter i ettromsleiligheter som nummer to hundre og noe på venteliste til parsellhagen mens vi drømmer om et lite småbruk på landet med stor hage, nærhet til naturen og ro i sjelen. Og da er det plutselig interessant når annonsene dukker opp med løfter om jobb og bolig på et sted der de største støykildene er småfuglene og sauebjeller, uansett om bygdas egen ungdom kjører i kø på vei til storbyene.  

Men hva slags sted er egentlig bygda? Og hva innebærer det å bo på et lite sted?

Vi har fulgt en gruppe unge tilflyttere til Bø i Vesterålen for å finne ut av nettopp det, og sjekker inn med forfatter Siri Helle og fotograf Ingerid Jordal som begge har valgt å basere seg på landet.

Hjem

–  Det finnes tusen grunner til å ikke bo på bygda. Men det finnes en ting som gjør opp for dem alle, sier forfatter Siri Helle til ALTSÅ.

Globetrotter, bymenneske og frihetselskende Siri Helle så den lille vestlandsbygda Holmedal forsvinne i bakspeilet da hun flyttet hjemmefra som 15-åring. 

Over 20 år senere overrasket hun seg selv ved å vende tilbake. Men bare som et prøveprosjekt i ett år. Resultatet ble boka Trollefossvegen 23 – tilbake til hjembygda. 

Den slutter ikke helt som planlagt. 

Hjembygda hennes har ikke butikk, kino eller møbelbutikk. Men de har skøytebane i et tjern, ei velforening som lager loppis, og en pub som drives på dugnad. 

– I øyene ute i fjorden drives også ambulansen på dugnad, forteller Siri.

Den største overraskelsen ved å flytte til bygda, lå i mottakelsen, forteller hun.

– Forestillinga om at du blir omfavnet når du kommer til et lite sted, har vel ikke helt blitt innfridd. Det tror jeg handler om at vi mangler møteplasser. Det hadde holdt lenge med en butikk, forteller Siri.

For butikken ligger ei mil unna. All tida bak rattet har også vært overraskende. Selv om hun var klar over det, var det å kunne spasere eller sykle til ting plutselig utelukket. 

– Joda, vi mangler en del på bygda. Jeg skal ikke si at bygdelivet er perfekt. Men det er likevel veldig lite av de uperfekte tingene som egentlig kan skyldes på å ikke bo sentralt, forteller hun.

Hverdagen har gått med til en myriade av småprosjekter – grisling, som de kaller det på Holmedal-dialekten – og nå har hun knekt såpass mange grønne koder i hagen at hun fyller stadig færre handleposer på butikken. Hun kan bytte ved mot fisk hos naboene, og får alltid hjelp hvis hun spør. Og det flere hundre år gamle huset hun har kjøpt, har hun litt etter litt satt i stand sammen med samboeren. I hagen løper ender og høns – og på et småbruk i nærheten befinner geitene hennes seg. De lånes ut som landskapstrimmere til dem som spør.

Etter hvert, forteller hun, ble opplevelsen av hjem gradvis større enn bare adressen. Den utvidet seg til også å vite hvor hun fant multene, hummeren og hjorten, og til å vite hvilken vindretning som gir gode turer på fjorden. 

– Naturen er jo på en måte det eneste som henger på greip, når du tenker over det. Vårt eneste hjem. Naturen veier opp for alle bakdelene ved å bo på bygda. Jeg hadde bare glemt det litt, sier Siri.

Lavere utgifter

Også fotograf Ingerid Jordal, aktuell med podkasten Byfotografen og bygdefotografen og utstillinga She Hunts, har valgt å bu i gokk, som hun kaller det. 

Hun synes det er drit å bo på bygda hele tiden. 

– Nå bor jeg på Voss, som er en slags bygdete by, og vi har togforbindelse til omverden. Det er viktig å ha en åre ut til omverden, med togforbindelse er det jo fritt fram, sier Ingerid.

Hun savner likevel ofte å ha kolleger, og hater å bli påtvunget gamle kjønnsrollemønster som fremdeles lever i beste velgående her.

– Men når det er sagt: Å bo slik som jeg gjør nå, gir andre muligheter jobbmessig, forklarer hun.

– Nå slipper jeg å ta en masse oppdrag som jeg hater for å få råd til å leve. Ja, det skjer mer i Bergen sentrum, men her er kostnadene lavere, jeg kan være kjempeselektiv. Det gir meg mer armslag til å jobbe med langtidsprosjekter, forklarer hun.

Hun tar ofte portrettoppdrag, og inviterer da gjerne kundene hjem til Voss for overnatting.

– Vi kunne jo møttes på Jernbanetorget, men det er ikke der det skjer. Mennesket og mennesket sitt forhold til landskap og natur er jeg veldig opptatt av. Vi er jo natur. Den følelsen har jeg lyst til å bringe inn i arbeidet mitt også, sier Ingerid.

Ingerid ble født i Odda, studerte i London, og har jobbet i Vest-Finnmark i en årrekke. 

– Jeg er et skikkelig surrehue. Bygdelivet er bedre for meg, for det er rett og slett mindre å holde styr på. Og jeg slipper den der slitsomme greia med å hele tiden måtte bevise at jeg ikke vil noen vondt. Jeg skjønner jo at det må være sånn i London, med ID-kort og sikkerhetskontroller overalt. Men stressnivået mitt er betraktelig lavere og livet enklere her, sier Ingerid.

Hun tror å komme seg litt ut av maset er en bra ting å gjøre for seg selv.

– Det tror jeg er veldig fruktbart på mange måter. Også som en måte å leve på. Dessuten tror jeg det er en styrke at ikke alle har samme utsikten og perspektivet. Mangfold handler jo om mer enn hudfarge og legning. Det er veldig lite snakk om alder og bosted, og det er undervurdert. Det er ikke nødvendigvis bedre å bo på et lite sted, men jeg ser ting fra en annen vinkel, sier Ingerid, og deler oppskrifta si for å lykkes på landet:

– Elsk det for det det er, og ha mye humor.

Dugnad på messenger

Hestene er som yin og yang. En brunsvart og en hvit. Den ene er ekstrovert, den andre er introvert. De kommer bort og dulter hodene mot deg for å hilse. Her er jeg. Der er du. Liksom for å sjekke gehalten – hvor sterk er du? Hvor hardt kan jeg dulte? 

De trekker seg litt unna idet lastebilen rygger bakover med hengeren, og stopper midt i en gjørmete dump. Når den åpner opp, slipper den ut et blaff av konservert sommer. Lukta av barndom, kanskje. Alle har en bestefar på bygda. Alle har en bestemor i en fjord.

Hun har lagt fram noen paller, og et par planker legges ut for å sikre overfarten, femti skritt fra lastebil til låve.

– Det kommer et lass til. Dette er bare første, sier Elise og smiler forsiktig til resten av gjengen.

Først startet det uhøytidelig, i form av en messenger-chat som ble døpt Hobbychicks da en av dem trengte et handy-tips til stuebordet. Var det Hanne? Eller var det Brita? De husker ikke helt. Og hvor mange medlemmer er de egentlig? 14? 15?

Gruppa ble raskt et åsted for alt og ingenting dem imellom. En klassisk stor gruppechat-dynamikk utfolder seg kontinuerlig i tråden der noen flytter fra, men gjerne vil holde kontakten, andre som sitter på gjerdet og følger med, og med en hard kjerne i midten.

Her ble terskelen etterhvert veldig lav for å spørre om hjelp. For disse dugnadene satte igang noe i ryggmargen.

I dag har det plinget i lommene på hobbychicksene. Tre tonn høy skal i hus hjemme på gården hos Elise. Hun skulle hatt hjelp. 

Det satt litt langt inne å spørre, men hun gjorde det til slutt. Det er hun glad for nå. 

Én etter én ruller de inn på tunet en lørdag formiddag.

Været er grått, bakken er gjørmete. 

Buntene er store, firkantede og uhåndterlige, og gjengen blir stående og studere dem en liten stund med hodet på skakke i forskjellige retninger. Elise tar det første løftet. Hun når akkurat rundt. Nesten. Joda. Det går.

Velsmurt

Fra da av er det som å ha stukket hull på en pose med erter, innholdet i lastebilen nærmest bare triller ut. Gjengen jumper inn i hengeren, tar tak, og går i skytteltrafikk frem og tilbake fra låven. Innerst i den røde lille låven, som har tjent som spøkelsesbygg i flere tiår, stables buntene tett i tett som tetris-brikker. 

– Ha, dette er jo som en crossfit-time… bare at det faktisk er bruk for det vi gjør, mumles det gjennom en favn med høy.

Fjesene er varme og røde, og det skrelles av noen lag med klær.

Pusten er tung, småpraten stilner, alle bare nikker når de møtes langs stien. 

Så mange armer, ben og muskler. Så lite man egentlig trenger å bruke dem på i hverdagen.

De kalte det dugnad før i tiden. Et belastet uttrykk som nå like gjerne kan bety å pushe dopapir til inntekt for russebussen som å holde seg hjemme i sin egen stue i ukesvis. Men som tidligere kanskje var noe mer. 

Senker pulsen

Elise hadde syklet gjennom dette landskapet i nord da hun var på sykkelferie med søstra si for noen år siden. En snikende tanke festet seg under hjelmen: Kanskje dette var stedet hun kunne etablere seg med ridefysio? Før hun visste ordet av det var hun eier av et småbruk, og nå er første henger med årets vinterfor til hestene straks tom. 

Spørsmålet nå er om man skal ta en liten pause, eller bare kjøre på med neste og få det overstått.

– Vi bare får det gjort mens vi ennå er varme, sier Line Benjaminsen og tørker seg i panna med håndbaken.

Det stikkende høyet har festet seg til håret og klærne som borrelås.

De som tok på seg superundertøy og ullklær i dag ser nærmest pelskledd ut.

Hestene nafser litt etter høyet som sitter fast i klærne deres.

Elise har fortalt noe om at når man står ved siden av en hest, påvirkes pulsen positivt. Det har noe med hestenes store, sakte utpust og innpust å gjøre. Hun sier også at de leser oss som åpne bøker. Mange spørsmål oppstår i møte med de dype, brune øynene. Kan en hest vite hva du tenker? Og hva skiller oss egentlig fra de firbeinte?

Det er ikke alt som kan settes fingeren på, bestandig. Men Elise vet at hun trives med hester. Og bygdelivet gir henne mulighet til det.

– Det beste med å bo på bygda er naturen. Det er der alle mulighetene ligger, sier Elise.

Holder i tråden

Det er ikke alltid like mange desibel i stua som akkurat nå. 

Om vinteren, før alle andre står opp, for eksempel. Havet ligger blikkstille og det er ingen biler på veien. Snøen knaser under føttene. Når hun kommer inn fra fjøsen, sover huset fremdeles.

– Vinteren er den beste tiden. Den aller fineste. Det er så fredelig, sier Johanne Johnsen Larsen.

Hun er gruppas innfødte, hun er født og oppvokst i bygda. Hun fikk ikke dugnads-kabalen til å gå opp i dag, men vil gjerne treffe gjengen. I stedet for å stille på dugnad, inviterer hun på dugnadsmat etterpå. Hun byr på selvskutt elg, blåbærpai med is, et legosystem det står respekt av og to ivrige gutter på tre og fem år som venter på at storebror på åtte år skal komme hjem fra volleyballturnering med pappa.

Til tross for lydnivået i stua, innimellom, følger det en ro med dette livet. De henter næring fra kyr som har det bra. Tar imot kalver. Yster ost og smør som serveres som delikatesse på gourmetrestauranten Kvitnes Gård i nabokommunen.

Hun holder samme tråden som dem før henne, og kanskje også dem som kommer etter henne, forklarer hun. På motsatt side av tunet bor foreldrene hennes, og på loftet bor bestemora på 97. 

Nytt nettverk

Det var hele tiden plan A å ta over gården. Det føltes bare rett. 

Men da hun flyttet hjem etter å ha studert og “luftet seg”, som hun kaller det, hadde hun ikke egentlig noe nettverk lenger. De fleste andre på hennes alder var over alle hauger. Hadde det ikke vært for gården, hadde hun aldri i verden blitt værende på et sted som dette, forklarer hun.

Hun hadde ikke egentlig planlagt å finne seg en partner, heller, med den begrensede dating poolen rundt seg. Men så er det jo ikke alt som blir som man har sett for seg her i livet.

Så ble hun invitert med på noe – var det båling på stranda? Hun husker ikke helt – og noen la henne til i ei chatgruppe med 14-15 medlemmer på Messenger som lyste opp telefonen hennes med jevne mellomrom.

Pling. Hanne fyrer opp i bålpanna i kveld.

Pling. Er det noen som har lyst til å hjelpe meg med flyttelasset på lørdag?

Pling. Bli med og gå tur.

– Den gjengen her står for nye impulser og lager liv. De er lette å be på ting, og de fleste er jo single og har ikke unger, så de er veldig fleksible. På mange vis fornyer de stedet, forklarer hun.  

Nå mener hun noe av det viktigste man kan gjøre for seg selv, er å ikke lage seg et vannrett liv. 

– Ikke legg opp til plankekjøring fra A til B. Du må gjøre deg erfaringer, oppleve, se andre steder, ellers er du ikke i stand til å forstå andre mennesker, sier Johanne. 

Hobbychicks begynner å bli forsynt på elggryte, og oppbruddsstemningen inntreffer.

Nå må Brita komme seg hjem for å pakke. Hun går glipp av flyttesjauen til Line, som sitter glad og perpleks igjen etter å ha vunnet en budrunde forrige uke og er blitt huseier. 

– Herregud… hva skal jeg fylle huset med? 

Jonas er den eneste mannen i gruppa med damer. Spør du ham hva som er det beste og det verste med bygdelivet, og svarer han det samme på begge spørsmålene: At alle kjenner alle.