(+) – Mor, jeg trenger en pause fra deg!
Gerd Schaathun (90) og datteren Gro Schaathun (65) har et godt forhold. Likevel beskriver Gro forholdet til moren sin som en drakamp hun aldri klarer å løsrive seg fra. Psykolog Sissel Gran har brukt hele livet på å forsone seg med moren sin.
– Groen! Groooooen! Nå må du komme opp og ta ein kopp te, da! roper Gerd Schaathun (90) til datteren sin, Gro Schaathun (65).
Mor Gerd er oppvokst på gård i Røldal og har beholdt mye av sin vestlandske dialekt. Hun roper fra kjøkkenet, ned trappa, og inn til datteren Gro som sitter i kjellerstua. Det er her, på sitt gamle ungdomsrom, Gro fortsatt sover når hun er på overnattingsbesøk hos mor.
Huset ble bygget for 53 år siden med Gerd som byggeleder. Her bodde Gerd med ektemannen, to sønner og datteren Gro, frem til hun ble enke 59 år gammel. For to år siden døde den eldste sønnen hennes også, men Gro og lillebroren hennes kommer på besøk så ofte de kan. Gro er her minst en gang i uka, forteller hun. Hver gang hun kommer på besøk, får hun med seg et nybakt brød hjem.
Sjefen i huset
Huset ligger en kort gåtur fra det som en gang var Ski sentrum, men som nå ikke er stort mer enn et storsenter og en nylig utbygget togstasjon klar for et storinnrykk av follobanependlere.
– Jeg er gammel, men jeg kommer til å leve i evigheter. Selvfølgelig er barna velkomne hjem, men det er jeg som er husbestyrerinnen her, sier Gerd når Gro er på plass i kjøkkenetasjen.
I tillegg til å komme på besøk, ringer Gro moren sin ofte, men samtalene er aldri ukompliserte, forteller hun.
– Vi snakker ofte så mye at vi blir slitne av det. Når jeg snakker med deg, tar jeg bort det filteret jeg har med andre. Jeg kan si alt til deg. Også det negative. For jeg føler at du er den eneste som tåler den åpenheten. Samtidig er jeg egentlig ikke skikkelig sint på noen andre enn deg, sier Gro, og ser på moren sin.
– Ja, jeg skal tåle mye. Det er litt viktig hvordan du sier det også da, svarer mor Gerd.
Det er ikke bare Gro og Gerd som har et tidvis komplisert mor-datterforhold. Psykolog Sissel Gran har fordypet seg i tematikken både profesjonelt og personlig.
Lett å bli bitter på mor
– Jeg pleier å si at det renner en elv gjennom terapeutens kontor, og at den elven heter mor. Jeg har jobbet med klienter i alle aldre som strever med mor. Om mor er død for lenge siden, roper hun fortsatt fra graven, sier Gran og fortsetter:
– For veldig mange døtre er det vanskelig å se moren sin som noe annet enn mor. Hun vil for evig være mor, først og fremst. Det er fortsatt litt sånn at mor alltid skal være tilgivende, oppofrende og til stede. Da er det veldig lett å bli bitter på mor fortsatt.
– Men hvis mor er direkte ondartet, kan det å bryte med henne være eneste mulighet, presiserer Gran.
Psykologen har selv slitt med å se moren sin som noe annet enn mor, forteller hun.
– Jeg klarte etter hvert å forsone meg med at min mor ikke kunne vært akkurat slik jeg skulle ønske. Hun hadde sitt eget liv og egne, ofte vanskelige opplevelser, som gjorde det umulig.
Men det tok tid for Gran å tenke og skjønne morens utgangspunkt, forteller hun videre. Gran tok heller ikke opp den nye innsikten og erkjennelsen med moren før hun døde.
– Jeg vet ikke om hun hadde greid å ta det imot. Men for meg var det frigjørende.
Passe mengde medfølelse
De som går i terapi kun for å få bekreftet at moren deres er, eller var, et forferdelig menneske med psykopatiske trekk, har ikke Gran tro på at noensinne kommer seg videre. For det er helt nødvendig for døtre å ha en sunn og autonom løsrivelsesprosess fra mor.
Løsningen for å fri seg fra, eller slutte å kave med mor, er at man greier å mobilisere sunn medfølelse. Samtidig skal man ikke legge seg flat og være full av medlidenhet hele tiden, for da blir det for underkastende, sier Gran.
Gro og Gerd understreker at de ikke har et spesielt trøblete forhold. Tvert imot har de et godt forhold. De bare krangler en del innimellom, forteller de.
To sterke meninger
Både mor og datter har sterke meninger. Kanskje spesielt Gerd, mener Gro. I mange år var Gerd lokalpolitiker, noe som fortsatt gjør at hun tenker politisk, også i private sammenhenger, blir de to enige om. De har begge jobbet som ledere. Gro var redaksjonsleder for de som jobbet med læremidler i norsk i Aschehoug Undervisning og Gerd var kontorleder på Ski sykehus med personalansvar for 30 kvinner.
Gro er takknemlig for at moren har lært henne ikke å gå på akkord med seg selv. Verdiene ærlighet og redelighet kommer også fra Gerd, forteller Gro. Oppveksten hennes var fri, tillitsbasert og veldig lite formanende.
Fram til hun var 12 år bodde familien i en treetasjes blokk i Ski sentrum.
– Jeg synes eneboliglivet var triste greier, egentlig. Her var det ingen andre barn. Det er fra blokka jeg har mine sterkeste barndomsminner. Der lekte jeg med 25 andre unger, sier Gro og fortsetter:
– Livet mitt var ute på gata. Vi hakka opp isen om våren for å spille brentball og fotball på idrettsplassen. Jeg var en av sjefene, og det var et eldorado der ute. Mamma tok jeg helt for gitt. Hun bare var der. Jeg var bare hjemme for å spise og sove.
Dårlig stemning
De gangene Gro kom hjem mens moren holdt på med boning av gulvet, ble det dårlig stemning. For da måtte bonevoksen tørke før Gro kunne komme inn.
– Du verden så dyktig husmor jeg var den gangen, sier Gerd og forteller om hermetisering, alle klærne hun sydde til barna, plastring av skrubbsår, setting av poteter på røldalsk vis og gleden av generelt hagestell som hun fortsatt har.
– Jeg hører til den generasjonen som mener at mor og far ikke er like. Det er mor som føder barnet og jeg mener at mødre bør være hjemme med barna sine i hvert fall i noen år, sier Gerd.
Det er mange ting Gerd og Gro er uenige om. Både meningene og energien deres er ulik. Gro kaller det ulikt turtall, og sier at moren både er utålmodig og kjapp.
– Vi er grunnleggende ulike. Jeg er forferdelig glad i mor og har stor respekt for henne. Men det er ikke så godt for meg å være i hennes magnetfelt for lenge.
Slitsomt føleri
Gro synes dessuten moren til tider er for følsom, og blir sliten av hennes hang til grublerier. En av de tilbakevendende grubletankene til Gerd er at Gro kommer til å bli slått ned i garasjen sin. Mest sannsynlig blir hun også myrdet.
– Så når jeg har kommet inn i leiligheten min etter å ha vært i garasjen, ringer jeg alltid til mamma for å si at jeg er trygt hjemme. Det gjør meg forsåvidt ingenting. Og det er jo en slags omsorg i det, sier Gro.
Det som irriterer henne mer er all praten om følelser.
– Vi snakker utrolig mye om følelser! Jeg blir sliten av det. Det kan fort bli for mye. Og når det glir over i føleriet, da melder jeg pass, altså, sier Gro.
– Min sjelefrende er datterdatteren min, sier Gerd.
– Ja, når de to rotter seg sammen, blir det dobbelt så mye føleri. De er helt like på det. Skal hjertet blø fordi en stemorsblomst har knekt stilken, liksom? Jeg er ikke noe glad i at folk blir dramatiske og hauser opp alt. Jeg er mer sånn: slapp av, det ordner seg, sier Gro.
Tolerant nok?
– Men det ordner seg ikke alltid med alt, Gro. Vi har større forståelse for hvordan du er enn du har for hvordan vi har det inni her, sier Gerd og peker på hjertet sitt.
– Jeg opplever meg selv som et tolerant menneske, og synes det meste er greit, men jeg merker at jeg blir litt mer irritert når folk henger seg opp i ting jeg synes er helt tullete. Kanskje jeg ikke er så tolerant likevel, sier Gro og fortsetter:
– Jeg har i hvert fall mer til felles med faren min personlighetsmessig. Han var ikke et følerimenneske, og han grublet aldri. Jeg synes den kjønnsdimensjonen er interessant. Jeg har selv lavere skuldre når jeg er sammen med sønnen min enn datteren min.
Urimelige krav
Psykolog Sissel Gran kjenner igjen mønsteret fra terapirommet.
– Jeg synes ofte det stilles urimelige krav til mor. Og veldig ofte får jeg høre fra døtre at det er far som er så snill og flink. Mange mødre føler seg som en hoggestabbe, og det er særlig døtrene som hogger, sier Gran og legger til:
– Hvordan skal døtre klare å frigjøre seg fra mor som de også ligner sånn på? Ikke bare ligner man fordi man er samme kjønn. Mor er også personen som har født deg, ammet deg og passet på deg. Det blir ofte en bølgebevegelse frem og tilbake, mellom nærhet og avstand, akkurat som et dårlig ekteskap.
fram ei lita tulle, Sittel på ni måneder.
omtrent 26 år gammel og nyforlovet med Grans far.
En viktig relasjon
Men grunnen til kaving mellom mødre og døtre er tross alt at relasjonen er så viktig, presiserer Gran:
– Tilknytningen mellom dem kan være brennsterk selv om den er smertefull. Trygge, forutsigbare og bekreftende mødre får oftere trygge barn. Med en uforutsigbar og ikke-bekreftende, eller avvisende mor, må barna selv gjøre hovedjobben med koble seg på mor for å få hennes oppmerksomhet og kjærlighet, sier Gran og legger til at barnet da også som voksen kan bli «krevende» og pågående, evig kavende for å få tilgang på mor.
Sånn var det ikke for Gro, men det var faren sin hun hadde de dypeste samtalene med, forteller hun. Likevel var det mor Gerd som sa at alt kom til å ordne seg, og at kroppens forandringer i puberteten var helt naturlig.
– Jeg var helt hypokonder i puberteten, og trodde jeg led av alt mulig rart. Da var det trygt med mors hånd og beroligende stemme.
Drakampen mellom mor og datter
Likevel beskriver Gro forholdet til moren sin som en drakamp:
– Jeg kjenner at jeg har behov for pauser fra mor, men jeg klarer ikke å løsrive meg helt heller. Hver gang vi sees eller snakkes, bindes jeg litt fast igjen.
Gerd sier at Gro var litt bortskjemt som liten, men hun lager hermetegn med begge hender:
– Hun var utrolig søt, som en liten dukke. Hun var seks og et halvt år yngre enn storebroren sin, så hun ble alltid passet på.
– Jeg kunne fort endt opp som dritten i midten, for jeg hadde en lillebror også. Men det var i grunnen en god posisjon. Jeg kunne herse litt med lillebror og bli beskyttet av storebror, fordi jeg var jente, sier Gro og legger til:
– Men jeg må si jeg tenker litt på dette med generasjoner for tiden. Vi er blitt fire generasjoner kvinner: mor, meg, datter og barnebarn. Nå føler jeg meg mer som dritten i midten enn jeg gjorde i barndommen. Jeg har fortsatt mor over meg, for å si det sånn. Samtidig har jeg stort ansvar med både datter og barnebarn.
Fortsatt familiens overhode
– Det er mange som har 90 år gamle mødre som har tatt over rollen som overhodet i familien, men du er fortsatt helt operativ, i motsetning til mange andre i din generasjon, sier Gro og ser på moren sin.
– Så lenge jeg er ved mine fulle fem, er jeg herre i mitt eget hus, ja. Jeg skal gi beskjed når jeg har bruk for deg, sier Gerd.
– Hør på den holdningen der, sier Gro og legger til:
– Når jeg er 90 år, så har jeg lyst til å bare sitte på verandaen i en gyngestol og bli vartet opp av familien. Jeg kommer til å tenke at det er deilig at noen andre sitter med ansvaret.
– Det der tror jeg ikke noe på, Gro! sier mor Gerd.