(+) Det var en gang et kvinneske

Publisert: 25. juli 202325. juli 2023

Tekst: Randi Fuglehaug Foto: Marie Sjøvold

For 42 år siden brukte hun litteraturen til å snu kjønnsroller på hodet. Gerd Brantenberg mener fortsatt at verden ville ha vært et bedre sted om kvinner hadde makten.

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 2, høst 2019.

Hun var i strålende humør. Sola skinte over hovedstaden, Gerd Brantenberg var 21 år og hadde fri resten av dagen. Hun forlot bussterminalen på Kontraskjæret, der hun hadde sommerjobb som billettør, og ruslet mot sentrum for å ta trikken tilbake til studenthybelen på Sogn, fortsatt kledd i sin vide, khakifargede uniformskjorte.

På gata rett utenfor Chat Noir, kom en gutt på hennes egen alder gående i motsatt retning. Idet de passerte hverandre, strakte gutten ut armen og tok tak i det ene brystet hennes. «Har du bryster?» spurte han, mens han fortsatt holdt grepet. Så gikk han videre. Hun var paff. Sinnet raste i henne. Men hun sa ingenting. Hun tenkte: Der kan altså den idioten på ett sekund ødelegge mitt gode humør på en vakker sommerdag. Så tenkte hun: Hva om vi levde i et samfunn der en ung kvinne passerte en ung mann på gaten, og i det øyeblikk de møttes, grep tak i skrittet hans og sa: «Har du pikk?»

– Mens jeg satt på trikken, bestemte jeg meg for at det samfunnet, det ville jeg dikte opp, sier Gerd Brantenberg.

Det var 1962, og det skulle ta femten år før det ble bok. Men da Egalias døtre tok verden med storm, fikk hun endelig sin hevn over fyren som antastet henne.

Fruedømme og penisholder

Atten tusen lynnedslag har skapt kollektivkaos på Østlandet, men på Tjøme i Vestfold, på familielandstedet der forfatter, feminist, homseikon og kvinnesaksforkjemper Gerd Brantenberg holder til mellom påske og oktober, har det «ikke vært så ille». Idet 77-åringen tar imot i shorts og støvler, slipper de første solstrålene gjennom skyene. Det er bra, for kjæresten hennes, en svensk kvinne som jobber som psykolog i Stockholm, skal komme med toget i kveld. Enn så lenge viser Gerd vei inn i sveitservillaen fra 1800-tallet, slår seg ned ved spisebordet hun bruker som skrivebord, der Lars Mytting ligger side om side med James Baldwin og høstprogrammet for Litteraturhuset i Fredrikstad.

Hun plukker frem den sørkoreanske oversettelsen av Egalias døtre, boken som ble en bestselger i Tyskland, USA og Sverige, som før Jostein Gaarders «Sofies verden» skal ha vært den mest solgte norske boka i utlandet, og som fortsatt er på pensum på en rekke universiteter. I år, 42 år etter utgivelsen, kommer den politiske satiren ut i Frankrike. Nye lesere skal stifte kjennskap med fantasisamfunnet Egalia, der kvinnene har makten og undertrykker mennene. Der det heter kvinnesker i stedet for mennesker. Sjøkvinner, ikke sjømenn. Der mennene må bruke PH – penisholder – og tilpasse seg fruedømmet til mødrelandets beste.

Fortsatt, og senest på en historisk vandring på Tjøme dagen før, får Gerd Brantenberg jevnlig tilbakemeldinger fra kvinner som mener boka har fått opp øynene deres.

Internasjonalt patriarkat

– Boka har kanskje noe tidløst over seg, så lenge patriarkatet har noe tidløst over seg. Fordi patriarkatet er globalt, vil den kunne forstås i veldig mange land, sier hun.

– Jeg skrev boka mens kvinnebevegelsen var på sitt sterkeste. Vårt fokus var å forandre det samfunnet som eksisterte da, å kritisere og gjøre opprør mot alle forskjellige sider av patri- arkatet: ulik lønn, dårlig betalte jobber i såkalte kvinneyrker, abortsaken. Du kan si at Egalias døtre var et produkt av en kollektiv feministisk bevissthet, samtidig som den også preget den bevisstheten.

– Hadde du forventet mer endring på de tiårene som har gått siden du skrev boken?

– Jeg var sikker på at når verden og makthaverne oppdaget hvor urettferdig alt sammen var, da ville ting bli forandret.

Hun lener seg framover på stolen, hever stemmen.

– Og derfor hadde jeg trodd at det var slutt på patriarkatet i 2019! Jeg trodde virkelig det, i min ungdommelige optimisme!

– Men det har ikke skjedd.

– Nei. I dag er det fortsatt sånn, selv om det er mindre sånn enn før, at kvinner blir straffet for at de føder barn. Det er helt perverst. Det skulle gitt poeng og stjerne i boka, ikke bremse karrieren. Og menn har fortsatt høyere posisjoner og høyere lønn, klarer å skaffe seg de største godene hele tida. Det er veldig irriterende og urettferdig. At de ikke skammer seg!

– Blir du sint over hvordan ting fortsatt er?

– Hvis jeg skulle gått rundt og vært sint hele tida, ville jeg blitt veldig sliten. Men jeg blir indignert og oppgitt, og jeg tenker: Skal de aldri gi seg? Skal menn fortsette å nedsette styrer og prisjuryer uten kvinner, fordi de «ikke kom på noen»? Har de ikke mødre, søstre, døtre og venninner? Altså, det er en sånn kvinneblindhet.

Humor i alvoret

En ung elektriker som skal montere nye lysstoffrør på kjøkkenet, banker forsiktig på døra og spør hvor sikringsskapet er. Gerd sukker stille, går for å hjelpe han, spør om han «har redskaper med seg, eller om hun skal ta fram en verk- tøykasse». Så kommer hun tilbake og fortsetter tankerekken sin. Problemet, mener Brantenberg, er at menn ser menn mye klarere når det gjelder prestasjoner. Hun trekker fram sin jevnaldrende forfatterkollega Dag Solstad – han er født i juli, hun i oktober, de tok artium samtidig og traff hverandre i russetida – som eksempel.

– Jeg synes han er en av Norges beste forfattere, men han påstår at han ikke finner humor hos kvinner.

– Er det sant? Han kan ikke ha lest dine bøker.

– Han har ikke lest Sigrid Undset, heller! Han har jo skrevet mange litterære essays, der han sier at Knut Hamsun eller hvem det nå var er Norges beste forfatter. Men når han ikke har lest noen kvinnelige forfattere, er han ikke kompetent til å uttale seg. Hans egne kvinneskikkelser er jo helt flate. Altså, de har former, da, selvfølgelig, men de fleste av dem er sjelelig flate.

Gerd Brantenbergs humoristiske sans, som Dag Solstad altså ennå har til gode å oppdage, har alltid vært hennes varemerke. Hun er satiriker og ironiker av natur. Det tror hun har hatt en avvæpnende effekt.

– Jeg tror det har vært en lettelse å kunne le av noe som er dypt alvorlig. Det gjelder både homokampen og kvinnekampen. Det finnes nok av seriøs litteratur om det, og den er viktig. Men det er befriende å kunne se det komiske i situasjoner også.

At hun har vært lettere å svelge som feminist og kvinnesaksforkjemper, skjønner man om man, av alle ting, leser gamle fødselsdagsannonser i Aftenposten. I 1988 skrev avisen: «En av våre mest menneskelige, og dertil mest begavede, forfattere, Gerd Brantenberg, fyller i dag 47 år. Hun er kvinneforkjemper på sin hals, men uten noe av den hatske kampholdning som dessverre så ofte har ødelagt for en god sak.»

Gerd humrer av ordlyden.

– Du store min. Altså, det er hyggelig at de skjønner at jeg ikke er hatsk. Men synd at de synes andre er det.

Sendt på gangen

En stor plakat av Virginia Woolf er klistret på døren i stua. På veggen ved siden av henger glamorøse skuespillerportretter av fire av morens søsken. Den siste i søskenflokken på seks ble dikter. Gerds mor tok også skuespillerutdannelse, men rakk bare å jobbe i fire år før hun fikk sitt barn nummer to. Da syntes hun det ble for vanskelig å kombinere teaterkarrieren med familielivet.

Som legefrue og hjemmeværende brukte hun talentet sitt på å instruere barneteater i bygården i Fredrikstad i stedet. Det var også hun som sådde datterens spire til skrivelyst, da de to sammen skrev sanger til jul og bursdager. Som 11-åring sendte Gerd inn bidrag til en eventyrkonkurranse i Fredrikstad Blad, vant ekstrapremien på 20 kroner og skjønte at det gikk an å tjene penger på å skrive. Hun kontaktet Barnas Avis i Oslo og ble «Fredrikstad-korrespondent» selv om det hun rapportere om, var cowboyer i Texas og andre ting som interesserte henne.

På skolen ble hun ikke like verdsatt. Da første karakterkort kom i 4. klasse, hadde hun bare fått én Meget. Resten Godt.

– Klasseforstanderen pekte på Meget-en jeg hadde fått i geografi og så på de to G-ene i orden og oppførsel, og så sa hun: «Hvis disse to karakterene forandrer seg, Gerd, da vil hele rekken automatisk forandre seg.» Jeg ble helt sjokkert. Det var jo meningsløst, mer enn urettferdig. Jeg fortjente ikke G-ene.

– Problemet var at jeg «svarte læreren». Jeg var frekk, en sånn som fant på skøyerstreker og prøvde å få klassen til å le. Jeg ble sendt på gangen iblant, det skulle ikke så mye til den gangen, og det tåltes mindre fra jenter. Venninnen min fikk bedre karakterer enn meg, selv om hun ikke var flinkere på skolen. Hun var imidlertid et englebarn. Og altså et levende bevis på at lærerinnen mente det hun sa.

– Førte det til at du oppførte deg annerledes?

– Nei. Det førte til at jeg, i motsetning til de fleste andre, fikk bedre og bedre karakterer jo lenger opp jeg kom i skolen.

Boken som endret bevisstheten

Til tross for at hun tidlig så urettferdigheten rundt seg, tok det tid før hun ble personlig engasjert i kvinnesaken. Da hun gikk på gymnaset i Fredrikstad, syntes hun den var «irriterende», «unødvendig» og «litt pinlig».

– Vi hørte mye om kvinnekampen, blant annet gjennom norsk litteraturhistorie. Ikke så mye gjennom Amalie Skram og Camilla Collett, for de stod jo ikke på pensum, men gjennom Ibsen og Kielland, de såkalte «store gutta», som hadde lært av de kvinnelige forfatterne. Da hadde jo ikke kvinner stemmerett, og likevel syntes jeg det var unødvendig. Lite tenkte jeg på, at når jeg satt der i 1950-årene, som 17-åring på gymnaset, var det nettopp takket være de damene.

Så begynte hun på universitetet, og eldre studiekamerater introduserte henne for «Det andre kjønn» av Simone de Beauvoir. Det forandret alt. Boken gjorde sterkt inntrykk, endret hele bevisstheten hennes, både om ulikhetene mellom menn og kvinner, og om sin egen legning.

– Hun skrev blant annet et kapittel på tjue sider om lesbisk kjærlighet. Hun mente at det at noen kvinner ble lesbiske, var et valg. Det var et valg i en håpløs livssituasjon, hvor man ble gjort til objekt. Hun så det at noen valgte kvinnelige partnere, som et opprør mot objektifiseringen, et ønske om å være subjekt. Det var en helt ny tanke for meg. Men jeg syntes den var veldig interessant.

– Kjente du deg igjen?

– På en måte, ja. Det fikk en mer fornuftig forklaring.

Gerd meldte seg inn i Norsk Kvinnesaksforening, som en av de yngste medlemmene. Da hun fortalte studentvennene sine på Blindern om det, sa de: «Men vil du ikke at guttene skal holde oppe døren for deg da?»

Hun smiler.

– Det var altså null bevissthet om dette på den tida.

Et klokere matriarkat

Det finnes ingen oppskrift på å være feminist, mener Gerd Brantenberg. Hun har forståelse for at ikke alle kvinner orker å «stå på barrikadene».

– Det viktigste er å være bevisst i sitt eget liv. Enten innenfor sitt eget fag, om en studerer, eller på sin egen arbeidsplass. Å sørge for at kvinner er representert.

– Hvordan tror du verden ville sett ut i dag hvis kvinner, som i Egalias døtre, hadde hatt alle viktige maktposisjoner i verden?

Hun blir stille. I mange sekunder. Såpass at den eneste lyden i huset, er dunkingen fra elektrikeren i rommet ved siden av.

– Jeg tror det hadde vært bedre, sier hun.

– Jeg tror faktisk det hadde vært bedre. Noen sier at makt korrumperer, og at vi ikke skal innbille oss at kvinner, fra naturens side, er snillere enn menn. Det vet jeg ikke. Det kommer vel an på hva «snill» betyr. For det er helt klart at selve fenomenet at vi føder barn og er nødt til å bruke vår egen kropp til det, det gjør noe med et menneske. Jeg tror også det gjør noe med oss som ikke føder barn, fordi vi tilhører det samme kjønnet og har den samme tilknytningen til det.

– Kvinners omsorg ville gjort verden til et bedre sted?

– Jeg tror det. Men for at omsorgen skal virke positivt, må jo kvinnen ha et nært forhold til barnet. Det nytter ikke som det er i Egalia, at man går på fylla dagen etter fødselen. Hvis vi hadde hatt et sånt samfunn, hadde det ikke blitt noe bedre. Egalia er jo tross alt en parodi. Men: Hvis man er enig i at det å føde barn er det viktigste vi kan gjøre her i verden, da er den logiske konklusjonen at kvinnene burde ha makten. Da burde vi leve i et matriarkat. Et klokere matriarkat.

Fem prosent morro

Hun ville egentlig bli journalist, endte med å bli lærer, og helt siden debutromanen Opp alle jordens homofile i 1973, har hun skrevet alle sine bøker på sin fars gamle Rheinmetall skrivemaskin fra 1954. Noe har hun med andre ord til felles med Dag Solstad. Fortsatt foretrekker hun å «kladde» på skrivemaskinen, og «føre inn» på PC. Den siste boka si ga hun ut i 2003.

– Jeg har mange ansatser til bøker. Men den anstrengelsen det er å fullføre, er mye større for meg i dag. Jeg holdt på i et halvt år med en biografi om André Bjerke, syntes det var veldig spennende og leste alt av ham. Men da jeg skulle skrive ferdig, ble det for stort for meg. Det ble et uoverstigelig berg. Den opplevelsen har skremt meg.

– Min fetter Lars Mjøen, han fra «Brødrene Dal», sier at de holdt på å le seg i hjel mens de drev med brainstorm, men at det bare var fem prosent av tida. De resterende 95 prosentene var hard jobbing og ikke det minste morsomt. Dette kan nok mange kunstnere skrive under på. Og jeg synes den fjellbestigningen er mye vanskeligere å gjennomføre i dag enn da jeg var 50.

– Er det en sorg?

– Nei, men det er en lengsel. Det er alltid en lengsel etter å skrive. Den får jeg på en måte også tilfredsstilt ved at jeg skriver kortere ting eller opptrer med materiale jeg har skrevet tidligere.

– Eller ved at boka du skrev for 42 år siden, blir utgitt i enda et nytt land.

– He-he, ikke sant?

Stole på erfaringene

Hun skjønner at unge, skrivende tviler, sier hun. Konkurransen er så stor, markedet så kommersialisert. Hun forstår at det er lett å miste motet, at de lurer på om noen bryr seg om det de har å melde. Men det er ingen grunn til å gi seg, mener Gerd Brantenberg.

– Den danske dramaturg og forfatter Ulla Ryum pleier å si at «Du skal stole på dine erfaringers riktighet». Og jeg tenker det, at intet menneske i verden kan oppleve alt, men i litteraturen finner du totalt sett utrolig mange menneskers erfaringer. Litteraturen er en fantastisk kilde til å erfare ting du ikke har tid til å erfare selv. Derfor er det viktig at du også skriver ned dine.

Selv har hun i stor grad brukt sine egne erfaringer når hun skriver, fra den skjulte dragningen mot jenter i oppveksten, til opplevelsen med idioten som tok henne på brystet. Kanskje det er derfor forfatteren, som fyller 78 i oktober, mener at alle, og da mener hun altså både kvinner og menn, burde være «utrolig takknemlige for livet».

– Man trenger ikke være religiøs for å føle denne takknemligheten. Det kan være veldig godt å be selv om man ikke er religiøs.

– Hvem ber man til da?

– Man takker skjebnen. Eller tilværelsen.

Elektrikeren er ferdig, og telefonen ringer, det er fra tannlegen, hun må avtale en time for å fjerne et implantat i munnen, og etter det må hun svare på meldingen fra kjæresten som er på vei, men før alt dette legger Gerd Brantenberg til:

– Man takker den blomsten som er på marken.

Dag Solstad har fått opplest Gerd Brantenbergs uttalelser som handler om ham, og sier i en kommentar til ALTSÅ at han har lest de fleste av de nålevende norske kvinnelige forfatterne. Han trekker frem navn som Liv Køltzow, Trude Marstein, Hanne Ørstavik, Vigdis Hjorth, Kjersti Skomsvold og Linn Ullmann. Han opplyser at han også har lest Sigrid Undset med interesse og uttalt seg om dette offentlig.