BREV TIL FAR: Jeg forstod verdien av familie for første gang i mitt liv, skriver Pinar Ciftci i brevet til faren sin.

(+) Kjære pappa: Ingen fikk møte deg
Publisert:

For å bryte ut av samfunnsklassen vi tilhørte, gjemte jeg dere bort.

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 2, høst 2019.

Hvorfor kom du til Norge fra Tyrkia i 1978? Hvordan var det å flytte til et helt nytt land så annerledes fra ditt eget? Å starte på nytt?

Ble det slik du hadde forestilt deg?

Livet er så uforutsigbart. Det kan snu brått. Jeg befinner meg på stranda i Wien sammen med datteren min og noen venner. Det er sommerens første strandbesøk, og jeg er fylt med en mammagledesrus utenom det vanlige. Da vi går ut av vannet, tar jeg en titt på telefonen min og ser et ubesvart anrop fra mamma. Jeg blir bekymret og ringer henne opp med én gang. Da forteller hun at du har dødd i armene hennes. Jeg hopper på det første flyet til Oslo.

Da jeg ser deg i sykesenga på intensiven på Rikshospitalet med et ventilasjonsapparat som puster for deg, passerer livet mitt i revy. Smerten og sorgen er ubeskrivelig.

En supermann i dyp søvn

Du var en hardtarbeidende snekker, eller «altmuligmann», som du selv kalte deg. Nå ligger du her. Hjernedød. Hjertet ditt banker fortsatt, og du er varm da jeg tar deg på panna og hendene. Det ser ut som du sover veldig dypt. En supermann i dyp søvn, tenker jeg og setter meg på en stol ved siden av deg.

«Nå som jeg også er forelder, skammer jeg meg over oppførselen min mot deg, pappa.»

Du jobbet hele livet ditt for barna dine. Du ga meg muligheten til å klatre oppover i samfunnsklassene, og du serverte meg luksusen å kunne identifisere meg som norsk og følge en kunstnerisk karrierevei. Takket være det du og mamma ga meg, kan jeg bosette meg i et annet land i Europa uten problemer. Mamma jobbet seg i hjel for så å bli uføretrygdet, og du døde av kols etter et aktivt liv som håndverker. Dere er prakteksempelet på arbeiderklasseforeldre.

Jeg skammet meg over deg og mamma da jeg fikk nye venner på Katta. De hadde foreldre i toppstillinger innenfor politikken, juss eller medisin og bodde i villaer på vestkanten. Jeg gjemte dere bort. Ingen av vennene mine har noensinne møtt deg, pappa. Det er først de siste årene at jeg har turt å introdusere noen av vennene mine for mamma. Men ingen fikk møte deg.

Jeg tok feil

Gjennom oppveksten min på østkanten, i den grå drabantbyblokka på Haugenstua, kjentes det nødvendig å gjemme dere bort for at jeg selv kunne føle meg hjemme i Norge blant mine etnisk norske venner. For å bryte ut av samfunnsklassen vi tilhørte, trodde jeg at jeg var nødt til det. Jeg var livredd for å være låst i deres livsvei. Ende opp uten utdanning og gift med en tyrker.

Jeg reiste til Østerrike og ble sammen med en østerriker. Kort tid etter fikk jeg barn med ham og bosatte meg her.
På et vis fulgte jeg i dine og mammas fotspor, fordi jeg flyttet til et nytt land. Men faren til den nå ett og et halvt år gamle datteren min tilhørte overklassen i Wien, og jeg følte det raskt klaustrofobisk, og at jeg var malplassert i forholdet vårt, selv om jeg i utgangspunktet søkte dette livet og trodde det var det jeg ønsket meg. Jeg tok feil. Forholdet vårt tok slutt mens jeg var gravid, og jeg søkte kontakt med mamma, storesøsteren og lillebroren min. De stilte opp med én gang. Jeg forstod verdien av familie for første gang i mitt liv.

Nå som jeg også er forelder, skammer jeg meg over oppførselen min mot deg, pappa. De siste to årene har jeg nærmet meg deg på et mer emosjonelt plan. Vi hadde mange fine telefonsamtaler. Jeg husker spesielt godt telefonsamtalen da du sa at jeg må jobbe hardt og tjene masse penger slik at jeg kan kjøpe mitt eget hus med en hage og plante morelltrær, aprikostrær og dyrke grønnsaker og frukt.

Det gjør meg vondt å tenke på at du aldri får muligheten til å bli kjent med det førstefødte barnebarnet ditt, men hun har etternavnet ditt. Så du følger henne på et vis gjennom hele livet. Og huset med hagen og morelltrærne er på listen over mine framtidsmål.

Bakgrunnen min er en berikelse

Jeg snakker til deg i sykerommet med sykepleieren og kusinen min til stede. Holder hånden din og forteller deg at jeg elsker deg. Det er første gang jeg sier det til deg. Jeg innbiller meg at ansiktet ditt forandrer seg. Det er akkurat som du plutselig smiler. Kusinen min forteller meg at pulsen din øker når jeg stryker deg over panna. Jeg tar en rask titt på skjermen som måler hjerterytmen din, og ser at det stemmer. Jeg velger å tro at du hører meg og kjenner tilstedeværelsen min en siste gang.

Veien min har vært lang, fra skam og fornektelse til å innse at min tyrkisk-kurdiske bakgrunn er en berikelse i livet mitt. Jeg forstår nordmenn og andre innvandrere som kommer fra en lav sosial klasse bedre. Kulturbakgrunnen min åpner opp for et større spekter, takket være deg. Ditt valg av livsvei har gitt meg flere muligheter enn deg.

Hjertet knyter seg hver gang jeg skriver på denne teksten, men da tenker jeg på de gangene jeg var lei meg eller følte meg stresset, og du trøstet meg med: «Du må kose deg, jenta mi. Bare kose deg.» Jeg skal fortsette å kose meg, fordi du har gitt meg muligheten til det.

Takk, pappa.