(+) – Jeg skrev den for alle som har følt at de må være kjempeflinke

Publisert: 6. august 20238. august 2023

Tekst og foto: Åsalinn Arntzen Dale

Kjersti Synneva Moen er opptatt av alderen der man er voksen nok til å ta p-piller, men ikke vet hvordan man vasker klærne sine på riktig program.

Med alle smilepluggene skrudd på, viser Kjersti Synneva Moen vei inn til nabolagskaféen, et nedlagt kruttverk rett ved Alnaelva i Gamle Oslo. På bordet slenger hun en gjenstand som nærmest er en forlenget del av henne selv.

– Mitt hjerte i det jeg gjør, det er denne boka, sier hun.

En svart skissebok. Fin nok til å ville tegne og male i, god nok kvalitet til å skvette både blekk og vannfarger i – men enkel nok til å faktisk bruke. Hun har den med seg overalt.

– Man blir så fort selvkritisk og destruktiv. Som illustratør og tegneserieskaper har jeg veldig behov for et sted hvor ting kan være helt ufiltrert.

Under skisseboka ligger det også en annen bok. I den hviler en filtrert versjon av Moen, nærmere bestemt hennes første utgivelse, Grip den føkkings dagen. Boka om Amalie som flytter hjemmefra som 16-åring for å begynne på kunstfag, har fått svært gode kritikker.

Forfatteren prater i vei om utgivelsen, søvnløse netter og bratt læringskurve. Men kommer stadig tilbake til den svarte skisseboka. De henger uløselig sammen, må vi skjønne.

– Er det én ting jeg lærte i arbeidet med å gi ut bok, så er det at det er så dust å slå ned ideene før jeg har testet dem ut. Da er skisseboka et veldig viktig verktøy for meg, sier Moen.

Journalisten nistirrer på den sagnomsuste lefsa i håp om at den skal åpne seg. Og Moen åpner.

Øl og brunost

Dagens tegning? Det er Moen selv som hører på Ariana Grandes Into You.

– Det er jo ofte ikke mer kritisk enn det. Det kan være at jeg kan sortere plastpose-skuffen på kjøkkenet mitt. Vinmonopolets plastpose, Rema 1000-plastposen og på den lille Apotek 1-posen. Og så lage en «rating» av dem, bare for å underholde meg selv.

Hun blar seg bakover i boka. Her er det sitroner, epler og pærer, Barbie i cowboyhatt, Vogue-modeller, ferietegninger fra sommerens tur til Stockholm, en mann som drikker øl, brunost og kaffe.

Moen tegner, og hun tegner for tegningens skyld. Og det var nettopp det som også ble utgangspunktet for debutboka Grip den føkkings dagen.

– Jeg skrev den for alle som har følt at de må være kjempeflinke for å kunne drive med noe; det være seg ungdom eller voksne, sier Moen.

– Jeg syns det er så mye rundt oss som handler om prestasjon – å være eksepsjonelt ung, eksepsjonelt klok, eksepsjonelt dyktig. Jeg ville skrive noe om at det er mer enn nok å bare eksistere, å skape for skapergledens skyld, at man legger igjen spor etter seg uansett.

Norges USA

I likhet med Amalie, hovedkarakteren i boken, flyttet Moen hjemmefra da hun var 16, men for å studere musikk.

– Jeg kommer fra Selbu i Trøndelag, en sånn klassisk liten bygd, sånn med et lite kjøpesenter i midten. Men å komme fra Selbu og bo i Stjørdalen var som å ha et utvekslingsår i USA. Det var helt sykt. Det var mer enn nok for meg å få lov til å ta det skrittet, forteller Moen, fortsatt overrasket av at hun fikk lov av foreldrene sine.

Hun fascineres av denne tiden. Voksesmertene og alt det humoristiske, alt det sårbare og klumsete man går gjennom som ung. Om å være voksen nok til å ta «pilla», men ikke til å kunne vaske klærne sine på riktig program. Alt det har hun tatt med seg når hun startet på sitt første store prosjekt.

– Tenk å være så rett ut av hjemmet, og fortsatt være barn, men også voksen, filosoferer Moen.

– Det er en spagat, det der.

Meg og Amalie

Skisseboka har også fått bli med i tegneserien om Amalie. Hun skammer seg litt over at det er det eneste hun driver med, men den er også hennes eneste holdepunktet når alt butter imot.

Litt som Kjell Aukrusts tegninger av Solan og Ludwig har Moen flettet seg selv inn i sitt eget tegneunivers. Ikke bare som Amalie, men også som Amailies beste venn, Vilja. Det var ikke planlagt, det bare ble sånn.

– De to karakterene er basert på meg begge to. Vilja er mye mer utadvendt, energisk, glad i folk og kjempenysgjerrig. Amalie er mer tilbaketrukken, observerende og litt mer lavmælt kanskje. Da jeg jobbet med boka, så leste jeg at det gjorde Kjell Aukrust også, som som er min store tegnehelt.

Moen klarer ikke dy seg, og legger ut om den folkekjære humoristen og forfatteren:

– Han har skrevet flere historier om Je og’n Solan. Det er en vanvittig fin historie. De sitter og hører på radioen hver eneste kveld. Så hører de på Ønskekonserten. Og så hører de et helt vanvittig Mozart-stykke. De hauser seg så sinnsykt opp, sier hun

Moen slår ut med armene, tar et dypt pust og fortsetter.

– Senere kommer de seg til operaen for å høre det stykket. Når stykket endelig kommer, så reiser de seg opp på trappen, roper og brøler under de mest intense partiene. Så blir de kastet ut og må gå lutrygget hjem, lei seg for at de ikke kan høre ferdig stykket. Der ligger det både mye humor og vakker musikk og kunst.

Hello kids!

Tristessen og humoren er levende til stede når Moen skisserer Amalies ungdomsliv, og hvordan hun mister selve «gleden ved å bare skape». Det er en glede mange legger fra seg i ungdomstiden, tror Moen.

Hun har hørt det så mange ganger. Venner som forteller at de la opp fotballen, musikken, eller hva det måtte være. Enten måtte du satse, eller så sluttet du. Kanskje var det også noen kommentarer som tok knekken på deg? En voksen som sier at du gjør feil, forteller at det er sånn her det skal være.

– Det er så synd. At man ikke bare kan kose seg med følelsen av papiret og noen tegnestifter.

– Tror du unge i dag blir mer preget av de kommentarene enn før?

– Jeg har fundert litt på det, og det er vanskelig å si siden jeg nå begynner å bli en sånn gammel dame som skal si «Hello, kids! Hør på meg!», sier Moen og lener seg framover.

– Men det var det jeg hadde lyst til å utforske i denne boka! Jeg ser hvor flinke folk er på sosiale medier hele tiden, ikke bare tegning, men alt mulig man kan tenke seg.

Ikke bare på sosiale medier, men også i klasserommet kan man få følelsen av å ikke strekke til, eller ikke være god nok, tror Moen.

– Du er alltid omgitt av andres prestasjoner. Det er jo det som Amalie føler på i boka. Hvorfor skal jeg tegne når jeg ser at han er flinkere enn meg? Jeg ser jo at han er den objektivt flinkeste av oss to. Har jeg egentlig da noen grunn til å gjøre det jeg gjør?

Tegneseriejente

En dobbeltsidighet snor seg rundt Moen når hun forteller. Frilynt til å tegne det hun vil, men også en voksende trang til å si noe. Med lag på lag av følelser og skråblikk på samfunnet, mener hun at tegneserier langt ifra er en barnegreie, selv om det en gang startet der for henne selv.

På det bittelille folkebiblioteket i Selbu kunne Moen sitte timevis og bla i det lille utvalget av tegnede bøker som var på lageret. Hun endevendte det ganske fort, leste framlengs og baklengs, leste de mange ganger, bare for å underholde seg selv. Overgangen til voksenlitteratur, og voksentegneserier, husker hun godt.

– Mamma abonnerte på Nemi, og så bare angrep jeg den, fordi jeg tenkte på det som en tegneserie. Det var mitt første møte med tegneserier som var noe annet.

Fra Donald og Astrix’ slapstickhumor, til Nemis mer raffinerte og ironiske appell. Hun skjønte ikke helt hva det handlet om, og mange av vitsene gikk over hodet på henne. Men det var som noe gjorde inntrykk på Moen. 

Voksenverden

– Nemi på tidlig 2000-tall var veldig politisk. Hun var kontroversiell, hun sigget masse og lå med mange menn. Det var jo liksom en greie, den karakteren. Og jeg tror jeg merket det, at her var noe mer. Og du vet den følelsen av å være liten og oppdagende, og finner en voksen verden… Jeg synes det var spennende.

Den siggende gothen Nemi ble Moens hjelpende hånd over i tegneserier for voksne. Siden den gang er hyllene blitt fullere. Fra å nesten bare se tegneseriestriper da hun vokste opp og saumfarte det lille folkebiblioteket i Selbu, ser Moen nå et større marked for tegneseieromaner som hennes egen.

– De siste ti årene har det bare eksplodert. Ikke bare tegneserieromaner for barn, men også for voksne. Fullengders bøker som er fortalt så godt visuelt. Man ser bare mer og mer hvor viktig det er, at en tegneserie har den plassen den har, avlutter Moen.

Hun pakker sammen bøkene i en totebag full av blyanter, maleskrin og alt mulig annet man kan bruke for å sette preg på verdenen. Eller var det den som satte preg på henne?

---

Virker tegningene kjente? For ordens skyld er det verdt å nevne at Kjersti Synneva Moen tidligere har illustrert en sak for ALTSÅ.