(+) Skapte sin egen ønske-pappa
Kine savnet pappaen sin i hele oppveksten. Det ble inspirasjonen til å lage et kunstprosjekt med ulike menn i hovedrollen.
Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 2, høst 2019.
Gjennom hele oppveksten kjente Kine Michelle Bruniera på savnet etter faren som ikke var der. Hun hadde alltid sagt at hun hadde en far, men ikke en pappa. Så hun begynte å ta bilder av alternative papparelasjoner. Fedre som kunne vært. Minner hun kunne hatt. Selvportretter hun kunne ha tatt.
Hun har sittet og grått over bildene noen kvelder.
– Jeg ser på bildene og tenker at det nettopp er mye av dette samværet og fellesskapet jeg savner. Nå som han er død, innser jeg at min egen far aldri kommer til å bli en sånn pappa.
FOTOSERIEN «Fathers» oppsto med spørsmålet om arv og miljø. Bruniera spurte seg selv: «Hvem er jeg? Hvor mye av meg kommer fra mamma? Har jeg noe fra pappa også, selv om han ikke har vært her? Hadde jeg vært et annet menneske om han hadde vært her? Vært en annen Kine?
– Jeg ønsket å utforske hvem jeg hadde vært om jeg hadde vokst opp med en far, sier fotografen som brukte stand-ins for å lage pappa-selvportrettene. Først fotograferte hun digitalt, så med polaroidkamera, men til slutt valgte hun å bruke bare analogt mellomformatkamera.
– Det fikk meg til å slappe mer av. Hverken jeg eller fedrene stresset med hvordan vi så ut på bildene siden vi ikke kunne sjekke det med en gang. Hele arbeidet føltes mer organisk og ekte, sier hun.
Samtidig begynte hun å lete etter fedre og barn i kunsthistorien, og det slo henne hvor kompliserte de historiene ofte var. Malerier av mødre og barn handlet stort sett om kjærlighet og ømhet, mens kunst med fedre og barn oftere hadde død, avvisning og kulde som tema.
I starten av prosjektet var hun glad for alle som bare ville være med på bilder sammen med henne. Naboer, bekjente, Facebook-venner. Hun skaffet seg modeller som kunne være med og spille rollen som faren hennes.
Men det var noe som manglet, serien satt ikke helt. Under et fotokurs kom hun på at det fantes en haug med bilder av henne som barn, tatt av moren og tanten, som var hobbyfotograf. Siden har hun lett etter «fedre» basert på de aktivitetene hun selv gjør på de gamle bildene.
En bondepappa til bildet av Kine som rir på hest. En fiskerpappa til bildet av Kine med selvfanget ørret. En MC-pappa til bildet av Kine på lekemotorsykkel. Hun spiller datteren og kler seg ut. Mennene er bare seg selv, og poserer slik de ville gjort med sin egen datter. I løpet av arbeidet har prosjektet blitt mer enn en lek der hun setter nye fedre inn i sine egne barndomsminner. Det har også gitt henne fornyet selvtillit både fotofaglig og personlig. Det har vært vanskelig å se på bilder av seg selv, med en historie med dårlig selvbilde og spiseforstyrrelser. Men det har også vært fin terapi.
– Det har vært en god øvelse i det å se verket fremfor meg i et fotografi. Om bildet er bra, så klarer jeg nå å ignorere hvordan jeg selv ser ut. Og jeg klarer å være stolt av det, sier hun.
KINE BRUNIERA så faren sin årlig i barneårene. Hun hadde ikke kontakt med ham i tenårene, men traff ham igjen noen ganger de siste årene. Hun har lurt på mye. Hvorfor ringte han ikke på bursdager, hvorfor sendte han ikke en mail? Hvorfor flyttet han til Afrika for å komme unna rusmiljøet i Toulouse, og ikke til Norge, der hun var? Hun trodde han forsøkte å flykte fra henne, ikke fra miljøet han var i. Det skjønte hun først etter at hun ble voksen.
– Det vil alltid være et tomrom etter den som er borte. Men dette er også noe samfunnet har skapt ved å lage en idé om at alle har to foreldre, sier Bruniera som er glad for at det er i ferd med å endre seg.
Nå er det vanlig med andre familierelasjoner. Foreldre med samme kjønn, foreldre med endret kjønn, foreldre med forskjellige religioner, hudfarge, kulturer. Hun håper og tror generasjonene som kommer etter oss, kommer til å vokse opp i et samfunn som er mye mer aksepterende enn vårt. Fotoprosjektet gjorde at hun klarte å ha noen samtaler med familien og med faren som hun ikke hadde turt å ha ellers. Hun har fått noen svar som har hjulpet henne til å legge ting bak seg og sette pris på det hun har.
– Men jeg aner jo fortsatt nesten ingenting om ham, bortsett fra at han likte å høre på Rolling Stones og at han var tidligere rusmisbruker, sier Bruniera som i siste liten fikk tatt et bilde av seg selv og den ekte faren sin.
– Det bildet er tatt av min halvsøster på 12 år som aldri hadde holdt i et analogt mellomformatkamera. Det er litt uskarpt. Men det er kanskje litt fint at nettopp det bildet er uskarpt. Det var jo forholdet vårt også.
KINE MICHELLE BRUNIERA hadde ikke en nærværende pappa. Og nå har hun ikke noen far i det hele tatt. Faren hadde gått med på å la seg intervjue til prosjektet. Hun skulle forsøke å få svar på noen av de ubesvarte spørsmålene, men så, midt under arbeidet med pappaprosjektet, døde han brått.
– Jeg kjente ham ikke godt nok til å savne ham som person. Men jeg har jo savnet en sånn far som vennene mine hadde. Hun gikk på den franske skolen i Oslo, og klassekameratene hadde veletablerte familier med tilstedeværende fedre. Det hadde ikke hun. Hun hadde ingen som kunne spille rollen som farsfigur
– Jeg har vært litt sjenert overfor menn. Det var jo menn i livet mitt, morfar blant annet. Men ingen som jeg kunne lene meg mot på den måten man kan lene seg mot en pappa. Jeg har hatt problemer med depresjon og spiseforstyrrelser. Og det kommer jo fra et sted.
– Din far hadde sine egne demoner?
– Da jeg møtte ham, så jeg hvor liten han var. Han klarte ikke å ta tak i livet sitt. Og jeg så jo at jeg bare var en av de mange tingene han ikke klarte å gjøre noe med. Sorgen over en manglende farsfigur ble litt mindre da jeg innså det.