(+) Ånei, hull på favorittbuksa!

Publisert: 14. august 202315. august 2023

Tekst: Åsalinn Arntzen Dale

Er livet til yndlingsplagget ditt tapt om det slites i stykker? Absolutt ikke, mener bokaktuelle Eva Kittelsen.

Hørt om kintsugi? Det er den japanske skikken hvor knust porselen og keramikk lappes sammen ­og blir enda mer verdifull enn den var før skaden skjedde. Det var denne teknikken, og filosofien bak, som fikk mote- og tekstildesigner Eva Kittelsen til å ville skape sin egen lille bedrift tuftet på reparasjon.

Men istedenfor lakk blandet sammen med pulverisert gull, slik japanere bruker, finner Kittelsen fram nål og tråd. Og materialet hun reparerer, er slitte klær.

Overforbruk til seks generasjoner

Det var under mammapermisjon i 2016 at Eva Kittelsen startet med det hun kaller synlig reparasjon, som også ble tittelen på boka hun gir ut i slutten av august.

Mens hun ammet så hun seg gjennom filmer om overforbruk av klær og kostnaden for arbeiderne. Forurensning og klimapåvirkning fra klesindustrien gjorde inntrykkene desto større. Et lite lysglimt i det hele var et program om tradisjonell sømreparasjon

– Jeg syntes det var utrolig fint, og så tenkte jeg at vi burde jo bare begynne å reparere igjen! Hvis vi stopper å produsere klær, så har vi likevel nok klær på planeten til seks generasjoner, forklarer Kittelsen.

Men hun forstår godt hvorfor folk ikke ønsker å reparere. Det er tidkrevende og gjerne dyrere enn å skaffe seg noe nytt. Likevel har Kittelsen troen på at det kan gjøres populært.

Fra sømmelighet til søm

Et lite steg tilbake. Hvordan ble egentlig en mote- og tekstildesigner plutselig tilhenger av disse reparasjonsgreiene? Var ikke det å skyte seg selv i foten? Eller kanskje man heller burde undre seg over hvordan den klimabevisste ble interessert i å produsere klær.

 Kittelsen puster inn og begynner på et langt svar. 

– Jeg var mormon (Siste Dagers Hellig). Noe av grunnen til at jeg begynte å sy var jo fordi jeg ikke kunne kle meg som jeg ville. Jeg fant ikke passende klær i butikkene, som både var fine og som jeg kunne gå med, uten at det var «uanstendig».

Blant mormonere er det ikke lov med lav utringning eller tettsittende klær, og du skal dekke til skuldre og lår. Det Kittelsen har på seg i dag, for eksempel, kunne hun ikke brukt. Under en blazer fra bestemoren har hun en utringet, kort sommerkjole. Høye hæler har hun også. 

Kittelsen gikk nemlig ut av kirken. Det er fem år siden nå, men føles fortsatt ganske nytt.

– Det som er deilig, er å kunne følge sin egen moral, og ikke la andre få bestemme over hvilke regler jeg skal følge. 

Selv om det var de trange reglene som fikk henne inn på sporet av søm, er hun glad for å ha tatt steget ut. I dag kler hun seg og ter hun seg som hun vil. Hun reiste ikke på misjonsreise før studiene som mange medlemmer gjør, men har likevel en trang til å spre ordet – nå om noe helt annet.

Stjal fra det kommerse

Under mammapermisjonen i 2016 var det tid for å tenke nytt. Kittelsen kunne gå tilbake til jobben som produktutviklings- og innkjøpsassistentr for BikBok, eller hun kunne starte sitt eget kunstprosjekt. Hun gikk for det siste.

Småbarnsmoren ville kombinere kintsugi, som hun allerede kjente til, og klesreparasjon. Kanskje kunne hun bruke ekte gull? Hun googlet rundt for å se om det var flere som hadde tenkt som henne. Som hun trodde, hadde en trend vokst frem samtidig som hun selv kom på tanken om synlig reparasjon.

– Det var et par tekstilkunstnere som drev med synlig reparasjon, ikke dekorative, men bare helt tradisjonelle teknikker med kontrastfarger. Jeg syntes det var veldig kult, og tenkte at jeg ville gjøre noe lignende, sier Kittelsen.

Selv valgte hun å reparere med et mer dekorativt preg for å få folk til å ville bruke plaggene. Med flere år i bransjen som produktutvikler brukte hun det hun hadde lært om å nå ut til et større marked.

– Hvis en BikBok-kunde skulle ha hatt lyst til å gå med reparerte klær, hvordan ville de sett ut? spør Kittelsen retorisk.

– Hvordan kan man blande inn litt av det kunstneriske, men også kommersialisere det nok til at det kan bli så stort at det faktisk har en effekt?

Hun ville ikke lenger at det bare skulle være et kunstprosjekt, eller et statement for en mindre kultur. Hun ville friste vanlige folk til å ha lyst til å reparere.

Sprer ordet

Et hull på kneet til sønnens bukse skulle bli første forsøk for Kittelsens synlige reparasjon. Hullet dekket hun til med søm i himmelblå farge og et tre med paljettfrukter.

Siden den gang har Kittelsen sydd og lappet, stoppet og brodert, pimpet opp plagg etter plagg. Hun tar med seg repareringssakene hvor enn hun går: på salsa, på klimademonstrasjon foran Stortinget, på trikken, på kafé – hun er blitt en skikkelig stoppedame.

Men reparasjon har ikke bare vært et personlig prosjekt for Kittelsen, det har også blitt et ønske om å bygge fellesskap, og la folk inspirere hverandre. Hun opprettet derfor Facebook-gruppen My Visible Mend som fikk medlemmer fra ulike deler av landet.

Nå skal hun gi ut bok med tips og triks for å få tid til reparasjon, og hvordan gjøre det skikkelig. Ved boklanseringen skal hun istedenfor en tradisjonell foredragsturne, reise rundt i Norge for å hjelpe folk med reparasjon.

– Reisen min blir basert på en slags gift economy eller byttehandel. Jeg vil bytte reparasjonstjenester mot transport eller kost og losji. Hvis noen inviterer meg til å holde kurs eller foredrag, så er det en bonus, men ikke et mål i seg selv.

Egen stil

Hullete olabukser, albuelapper og ferdigslitte skjorter. Motebildet plukker stadig opp subkulturenes trender, inkludert reparerte klær. Kittelsen er kritisk til hvordan kolleksjoner fra store klesbedrifter markedsfører slitasje eller synlig reparasjon – hvertfall hvis det markedsføres som et blaff i motebildet. Hun råder heller til å bruke reparasjon til å finne egen stil. 

– Reparerte klær er jo en spesiell stil. Du er ikke redd for at reparasjon skal se litt sjuskete ut?

– Jeg tror at min boble har blitt såpass stor at jeg ikke merker det lenger. Men jeg tror absolutt fordommene er der, blant alle som ikke enda har sett det nok, sier Kittelsen.

Det at samfunnet endrer stil i en rasende far, tror hun er et av problemene vi burde løse opp i. Men når det gjelder personlig stil, har hun troa på at reparasjon kan gjøre klær mer holdbare.

– Jo mer man reparerer et plagg, ut ifra egne preferanser, vil det over tid kunne bli finere og mer verdifullt, fordi man legger mye arbeid inn i det. En ting jeg synes er gøy med reparasjon, er at jeg kan ha de samme plaggene over mange år, men de er ikke de samme fordi de forandrer seg litt hele tiden.

– Kan alt repareres, med tanke på billige klær som produseres i dag?

– For de som har holdt på med reparasjon lenge, så vil jeg si at alt kan repareres, hvertfall av naturfiber. I det man tenker at en reparasjon ikke er noe skamfullt, og ikke er noe som skal skjules, så er det uendelig mange teknikker man kan bruke.

Muligheter i markedet

Likevel har Kittelsen forståelse for at ikke alle har tid eller interesse av å begynne å sy. Et ønske for henne er at det også blir mer økonomisk gunstig for markedet å drive med reparasjon.

– Sånn kommersielt sett, så ønsker jeg at vi snur bedriftsmodellen til klær på hodet, hvor brukt og reparert er mer verdt enn nytt. Hvis man faktisk får til det skiftet, så vil man kunne kutte forbruket ekstremt mye, men samtidig holde en økonomi i gang, fordi det er mye arbeid i å reparere klær.

Selv om Kittelsen selv liker å pynte på plagg og ha sin helt egne stil, tror hun markedet kan styre i retning av mange ulike stiler.

– Det er jo ikke sånn at bare fordi det er reparert, så må det være veldig kontrastfylt og stikke ut. Man kan gjøre det mye mer delikat, mer diskret også. Det kan fortsatt være slik at man passer inn i selskaper, eller kontor, eller hvor som helst. Reparasjon er ikke én stil, det kan være mange.

---

Til opplysning har Eva Kittelsen vært modell for de nye t-skjortene til ALTSÅ på ubetalt oppdrag. Redaksjonen jobber uavhengig av selskapets markedsføringstiltak.